Permanent krigstilstand i Nagorno-Karabakh

«Ikke se mer enn 15 sekunder. Senk hodet etterpå.» Gjennom et skyteskår i betongen ser jeg piggtrådgjerder og to hundre meter lenger framme den første rekken av aserbajd­sjanske soldater. Den armenske skyttergraven i regionen Askeran minner om første verdenskrig: spartanske bunkere, sandsekker, en liten vedovn mot vinterkulden og noen rustne hermetikkbokser hengt opp for å varsle om snikangrep på natta. Tre soldater er på vakt. De er alle 20 år gamle og kommer fra Jerevan, Armenias hovedstad. Befalet deres sier fronten er relativt rolig i dag.

«I går brøt fienden våpenhvilen 18 ganger. Vi gjorde det bare en gang,» sier generalløytnant Movses Hakobian, Nagorno-Karabakhs forsvarsminister. «Langs hele den 300 kilometer lange frontlinjen, må vi holde hodet nede, vi vet aldri om de vil skyte. Vi er i krig hver dag.» Åtte soldater ble drept i skuddvekslinger på to dager i juni. Frontlinjene har ikke flyttet på seg etter at den siste våpenhvilen ble signert i Moskva 16. mai 1994. Den gang gikk de aserbajdsjanske myndighetene med på en våpenstillstand for å unngå et knusende nederlag. Armenerne hadde nettopp tatt kontroll over den tidligere autonome regionen Nagorno-Karabakh og store områder i nærheten – alt i alt 13 prosent av den tidligere sovjetrepublikken Aserbajdsjan. Siden har soldater og skarpskyttere vært på vakt natt og dag, ofte mindre enn hundre meter fra hverandre.

Sammenstøtene følger takten til de internasjonale møtene. De siste månedene har møtevirksomheten blitt hyppigere, mens Russland har arrangert flere toppmøter mellom presidentene i Armenia og Aserbajdsjan. Alliansen mellom Armenia og Russland og de tette båndene mellom det tyrkiskspråklige Aserbajdsjan og Tyrkia gjør konflikten til et internasjonalt brennpunkt.

Armenia betaler

Det har vært tre kriger (1905, 1918 og 1991–1994) mellom det armenske fjellfolket og «tatarene» i dalene, nå kalt aserbajd­sjanere. Armenerne i Nagorno-Karabakh var misfornøyde med at bolsjevikene satt dem under aserbajdsjansk styre i 1921. I 1988 ble de derfor de første som rev seg løs fra Sovjetunionen. Deretter kom en nasjonalistisk bølge i de baltiske landene, og etter hvert hele Sovjetunionens fall. Området er knapt større enn Luxemburg, men bekymrer både USA og Russland. Under forrige G20-toppmøte i Mexico i juni innrømmet Obama, Putin og Hollande at de var maktesløse da de sa at «partene i konflikten ikke må vente med å treffe de viktige beslutninger som kreves for å få en varig og fredelig løsning.» USA, Russland og Frankrike leder den såkalte Minsk-gruppen, som siden 1992 har arbeidet for å finne en løsning på konflikten.

I påvente av å bli invitert til forhandlingsbordet fortsetter hæren i Nagorno-Karabakh å briske seg. I hovedstaden Stepanakert (Khankendy for aserbajdsjanerne) holdt de 9. mai en imponerende militærparade for å feire erobringen av Sjusja, en tidligere bastion for det aserbajdsjanske militæret. Etter dette slaget i mai 1992 fikk opprørerne kontroll over Lachin-korridoren (Berdzor for armenerne) og forente Karabakh med Armenia. For mange armenere rundt om i verden er denne seieren en historisk revansj over aserbajdsjanerne, som de kaller «tyrkere».

Armenerne i Karabakh ønsket i utgangspunktet å bli innlemmet i den tidligere sovjetrepublikken Armenia, men i 1991 bestemte de seg heller for å erklære seg uavhengige. Dermed kunne de framstille konflikten som en kamp om nasjonal uavhengighet, snarere enn en territorial strid mellom to land. Denne lille republikken med 140 000 innbyggere har i dag grunnlov, parlament, flagg, hær, institusjoner og regjering, men er i realiteten fremdeles svært tett knyttet til sin storebror. Alle beslutninger tas i Jerevan.

Paraden av panservogner, førerløse fly og siste generasjons missiler ble applaudert av Armenias president Serge Sarkissian, som satt på den offisielle tribunen ved siden av to kirkeledere og Bako Sahakjan, presidenten i Nagorno-Karabakh, som ingen land har anerkjent. Paraden skulle gjøre det klart at «fjellets folk» aldri kommer til å gi avkall på sin rett til selvstyre. «Vi kan si at Nagorno-Karabakh de siste tjue årene har klart å opprette mange demokratiske institusjoner som følger de internasjonale normene,» sier Bako Sahakjan, som i juli ble gjenvalgt. «Før eller siden kommer det internasjonale samfunnet til å anerkjenne vår uavhengighet. Vi ønsker ikke å gjenoppleve de bitre krigsårene. Men det viktigste for oss er og blir landets sikkerhet. Vi er forberedt på å forsvare oss, også med preventive aksjoner.»

Stepanakert/Khankendy har forandret seg mye etter at kampene tok slutt. De offentlige byggene og moderne boligblokkene gjør denne lille byen med 50 000 innbyggere langt mer tiltalende enn industribyene i det postsovjetiske Armenia. Snittinntekten per innbygger på 16 000 kroner i året er høyere her enn i de fleste regioner i Armenia. Landet har en hær med 15 000 soldater, utbetaler pensjon, bygger veier og broer, dekker helsetjenester og skolegang, og eier mange selskaper. To tredjedeler av statsbudsjettet kommer fra Armenia.

Isfjell av sosiale problemer

«Aserbajdsjan har olje, armenerne har diasporaen,» pleide den tidligere presidenten i Nagorno-Karabakh, Arkadi Gukasian, å si. En betydelig del av pengene sendt fra armenere i utlandet, havner her. Som med Aserbajdsjans oljerikdom har også denne pengestrømmen uheldige konsekvenser. Journalisten Ara K. Manoogian avslører stadig vekk sløsing og uregelmessigheter.1

I den historiske hovedstaden Sjusja er det en helt annen stemning. Den restaurerte katedralen vitner om en tilsynelatende gjenfunnet storhet, men flesteparten av innbyggerne lever i forfalne boligblokker fra Bresjnev-tiden. Manglende vedlikehold har satt byens sentralvarmeanlegg ut av drift i byen som ligger 1300 meter over havet. Folk må klare seg med gass- eller treovner med piper stikkende ut av vinduene. Mange bygg har fremdeles sår etter de harde kampene i 1992. De aserbajdsjanske husene er ødelagt. De to store moskeene og den gamle basaren forfaller. Før første verdenskrig bodde det 10 000 mennesker fra forskjellige folkegrupper i byen. Under sovjetstyret ble byen i hovedsak aserbajdsjansk. I dag bor det 3000 her, alle armenere. Mange av disse flyktet fra Baku-forstaden Sumgait etter massakrene der i februar 1988.

Arbeidsledigheten er høy, forteller Lavrent Gumanian. «Da jeg var tjue deltok jeg aktivt i kampene. I dag er jeg førti og arbeidsledig. Følelsen av å være unyttig er vanskelig for barna mine.» Fortvilelsen har blitt forsterket av «sjokkterapien» i de tidligere sovjetstatene. «Det skjuler seg et isfjell av sosiale problemer under nasjonalismen,» mener advokaten Sevag Torossian.

Systematisk plyndring

Naboforholdene er innfløkte i Kaukasus. Det kristne Armenia er alliert militært med det ortodokse Russland og muslimske sentralasiatiske land i den regionale sikkerhetsorganisasjonen Collective Security Treaty Organization (CSTO). Landet har også gode relasjoner til det sjiamuslimske Iran, som har et anstrengt forhold til det sjiamuslimske Aserbajdsjan, mens aserbajdsjanerne er tett knyttet til det sunnimuslimske Tyrika og det kristne Georgia, som er i konflikt med Russland.

Iran har gjort det mulig for Armenia å trenge gjennom den tyrkisk-aserbajdsjanske blokaden og importere olje og gass. Iran bekymrer seg for de aserbajdsjanske myndighetenes uttalelser om identitet, ettersom det bor 15 millioner aserbajdsjanere i det nordvestlige Iran. Men armenerne og iranerne frykter først og fremst de stadig tettere båndene mellom Israel og Aserbajdsjan, som i februar ble ytterlige styrket av en våpenavtale til 9,6 milliarder kroner.2 Aserbajdsjan har fått avansert utstyr, særlig droner, i bytte mot olje og andre fordeler: Amerikanerne mistenker Israel for å ha «kjøpt» en flyplass sør for Baku som de kan bruke til å bombe Irans atomanlegg.3 Armenerne frykter et slikt angrep vil bli begynnelsen på en offensiv mot Nagorno-Karabakh.

Lenger vest viser to transportprosjekter den spesielle situasjonen til dette territoriet: fjellpass i 2300 meters høyde er de eneste ferdselsårene mellom de vestlige delene av landet og Armenia. Før krigen fantes det en jernbanelinje mellom Stepanakert og slettene langs elven Kura, og videre mot Baku. I dag er bare sporene igjen etter den. Ikke langt fra den gamle togstasjonen ble byens nye flyplass åpnet for et års tid siden, men så langt er ingen fly ankommet fra Jerevan. Aserbajdsjanske styrker har sagt de vil skyte ned alle fly. De vil ikke at man skal glemme at mange sivile aserbajdsjanere ble drept i den lille byen Khojali like i nærheten under den første, store armenske offensiven 26. februar 1992.

Krigen førte til store tap. Over 20 000 ble drept og enda flere skadede for livet. Ifølge FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) ble 570 000 mennesker internt fordrevet i Aserbajdsjan, som også tok imot 220 000 flyktninger fra Armenia.4 «Jeg har besøkt flyktningleirene. Jeg har også sett de palestinske, og kan med sikkerhet si at de ikke har noen grunn til å misunne de aserbajdsjanske,» har den franske senatoren Nathalie Goulet uttalt.5 Armenia tok på sin side i mot 300 000 armenere fra Aserbajdsjan.

Når vi kommer til høydene rundt byen Agdam kjører vi inn i et territorium som ikke tilhører den gamle autonome regionen, men er «okkupert». Siden 1993 har FNs sikkerhetsråd krevd at «okkupasjonsstyrkene med umiddelbar virkning, fullstendig og uten forbehold trekker seg tilbake fra Agdam-distriktet og andre nylig okkuperte soner.»6 Dette folketomme festningsområdet rommer flere titalls spøkelsesbyer, som Fizuli, Djebrail og Agdam, regionens tidligere handelssentrum. Bare noen mineryddede jordbruksområder er tatt i bruk igjen, framfor alt som beitemarker for armenske bønder. Titusenvis av hus og hundrevis av bygninger har blitt ødelagt eller systematisk plyndret. Møbler, tak, rør, elektriske ledninger – alt som kunne brukes er stjålet, alt brennbart er gått opp i røyk.

Skjevt styrkeforhold

Armenere som vil slå seg ned i disse folketomme landområdene, leter etter historiske begrunnelser helt tilbake til antikken. Sju kilometer nord for Agdam gjorde armenerne i 2005 store funn fra hellenistisk tid på et sted som raskt ble gjendøpt Tigranakert. «En rev hadde gravd ut et hi,» forteller den vakthavende ved utgravningen. «Gjennom dette hullet fikk vi øye på en mur. Jeg viste det så til Hamlet Petrossian, leder for Arkeologisk institutt. Da gravde det ut og fant ruinene av en armensk basilika fra 500-tallet.» En stor voll fra første århundre før vår tid er også avdekket. Denne tyder på at det dreier seg om en by grunnlagt under Tigranes den store (95 – 66 f.Kr.), Armenias storhetstid i antikken.

I diskusjonen om Aserbajdsjans territoriale krav dukker også spørsmålet om klostre opp, blant annet klosteret i Dadivank. En skrøpelig vei gjennom distriktet Tartars smale fjellpass fører oss dit. Middelalderklosteret som klamrer seg til fjellsiden, huser korssteiner fra 1200-tallet. Men det befinner seg i distriktet Kalbajar, et område som var under aserbajdsjansk styre før det ble erobret av armenske styrker i april 1993.

I likhet med korridoren Lachin/Berdzor midt i landet, er den nordgående ruten gjennom Kalbajar militærstrategisk viktig. For et tiår siden fikk den stor økonomisk betydning med gruvedriften i Drmbon, like i nærheten av den kunstige innsjøen Sarsang. Distriktet Martakert er rikt på gull, kobber og molybden. Base Metals, Nagorno-Karabakhs største arbeidsgiver, forsøker å oppruste veien for å frakte mineraler til de armenske fabrikkene i Vardenis, mindre enn 100 kilometer unna. Arbeidene startet i vår.

Disse investeringene vekker protester i Aserbajdsjan, av frykt for at dette vil gjøre dagens status quo permanent. Enehersker Ilham Alijev ønsker å bruke oljerikdommen til å vinne tilbake terreng: «Vi vil følge opp vår diplomatiske innsats, men samtidig benytte hver anledning til å gjenvinne vår territoriale integritet.»7 Aserbajdsjans militærbudsjett er femdoblet siden 2004 til 20 milliarder kroner, mot Armenias 2,7 milliarder.8 Dette stadig skjevere styrkeforholdet bekymrer det internasjonale samfunnet, mens konturene av en reell fredsforhandling, presentert i 2007 som «Madrid-prinsippene», fremdeles er uklare. Minsk-gruppen arbeider for en fredelig løsning med vekt på tilbaketrekking fra samtlige okkuperte områder og rett til tilbakevending, i bytte mot stor lokal selvråderett for armenerne og en sikkerhetsgaranti som inkluderer en fredsbevarende styrke og åpen forbindelse mot Armenia.

Sluttet å stemme

En eventuell juridisk løsning må ta hensyn til de geografiske forholdene, ikke minst fjellkjeden Lille Kaukasus som går gjennom regionen. Nord for den armenskkontrollerte sonen rager høye fjell mer enn 3000 meter over havet. Fjellene skiller Nagorno-Karabakh fra det aserbajdsjanskkontrollerte Shahumian, som den armenske befolkningen har forlatt. Disse fjellene isolerer særlig distriktet Kalbajar. Myndighetene i Nagorno-Karabakh oppfordrer armenere til å bosette seg der. Omlag 15 000 mennesker bor i dette ingenmannslandet og naboområdet til Lachin/Berdzor, mens de andre okkuperte forblir folketomme.

Alijev godtar ideen om en overgangsperiode på fem år for distriktene Kalbajar og Lachin, og er villig til å tillate en åpen forbindelse til Armenia.9 Han vil også innvilge en viss uavhengighet til de tidligere autonome områdene. Men det er uaktuelt for ham å inngå noe kompromiss om landets territoriale integritet og om tilbakevending av fordrevne armenere, også i Sjusja.

For lederne i de to leirene synes kompromisser vanskelig siden konflikten førte dem til makten. «Både i Aserbajdsjan og i Armenia er Nagorno-Karabakh blitt tyngdepunktet i politikken og statsforvaltningen,» forteller François Thual. «Det er et uunngåelig spørsmål og roten til alle interne politiske spenninger.»10

Etter at Levon Ter-Petrosian ble vraket som president i 1998, anklagd for å ha solgt armenske interesser på billigsalg da han aksepterte en gradvis løsning, kontrollerer menn fra Nagorno-Karabakh alle politiske og økonomiske spaker i Jerevan. Dagens president Serge Sarkissian var tidligere forsvarsminister i Nagorno-Karabakh, og vet godt at situasjonen er vanskelig for armenerne. Etter at hans forsøk på å bedre de diplomatiske forbindelsene med Tyrkia slo feil, er det ikke mulig å løse opp blokaden og lette det internasjonale presset, uten samtidig å konfrontere det fastlåste systemet han som president representerer.

Det armenske samfunnet var tidligere et sentrum for vitenskap og industri i Sovjetunionens arbeidsdelingssystem, men har måttet tåle traumene etter jordskjelvet i 1988, krigen og Sovjetunionens fall. Mens oligarkene viser fram sin rikdom og arroganse i mediene de eier, er brorparten av industrikonsernene stengt for godt, mens mer enn en tredjedel av jordbruksområdene ligger brakk. Landet har måttet selge sine underjordiske mineraler til høystbydende russere. Under valgkampen i mai, snakket samtlige presidentkandidater som hauker. Mange armenere har sluttet å bruke stemmeretten.

Kontroll av våpenhvilen

De tjue årene med uavhengighet vil bli husket som en stille tragedie på grunn av den store økonomiske masseutvandringen. Mellom 700 000–1 300 000 armenere har forlatt Kaukasus siden begynnelsen av 80-tallet.11 Russland har alene tatt imot i 35 000 armenere i året.12 Befolkningen er redusert til 2,8 millioner. Fødselspolitikk bøter bare så vidt på de mørke demografiske utsiktene.

Skal man finne et glimt av håp i Jerevan, må man til et torg ved «Generalveien». I flere måneder har unge aktivister støtt sammen med politiet. De raser mot privatiseringen av den offentlige plassen hvor forretninger har fått illegale byggetillatelser. De prøver å vise at dette også skjer med fellesgodene i samfunnet mens den nasjonalistiske retorikken avleder oppmerksomheten.

Den unge armeneren Armen Rakedian er født og oppvokst i Frankrike, men har de siste åtte årene bodd i Sjusja. Han tror framtiden vil bringe en overgang til et sivilt samfunn, noe han arbeider for i en lokal hjelpeorganisasjon. Han mener det viktige akkurat nå er å gjenopprette et minimum av tillit og selvtillit. «Sønnen i en familie i mitt nabolag ble drept av aserbajdsjanerne for et år siden. Det er ikke mulig å forklare familien og hans nærmeste at aserbajdsjanerne er våre gode naboer og at vi må søke forsoning.» Det første tegnet på en avspenning må komme fra fronten: gjensidig utlevering av døde soldater og krigsfanger, tilbaketrekking fra frontlinjene, overvåkning av våpenhvilen og vilje til å snakke sammen utenom de diplomatiske møtene.

Oversatt av E.J.L