Historien til det 20. århundret viser hvor tette båndene er mellom fysikk og politikk. Det var særlig tilfellet under andre verdenskrig. I USA og Storbritannia overbeviste kvantefysikere sine politiske ledere om å delta i atomkappløpet, av frykt for at Det tredje riket skulle skaffe seg atomvåpen først. Blant dem var forskere som hadde flyktet fra antisemittismen i Nazi-Tyskland og i de andre aksemaktene: ungarske Leo Szilard, Eugene Wigner og Edward Teller, italienske Enrico Fermi og tyske Albert Einstein.
Men Tyskland var ikke i nærheten av å utvikle atomvåpen. Selv om det fortsatt diskuteres i hvilken grad de store navnene som deltok i den tyske atomforskningen på den tiden – som Werner Heisenberg (nobelprisvinner i fysikk i 1932) og Carl Friedrich von Weizsäcker – motsatte seg press fra regjeringen sin, er historikerne i dag enige om at nazistene ikke gjorde noen reell innsats for å skaffe seg atom-våpen. En ubegrunnet frykt brakte dermed menneskeheten inn i en tidsalder der den kan utslette seg selv med atomvåpen.
Etter krigen gikk flere kjente forskere – som den danske fysikeren Niels Bohr, som ville avskaffe alt hemmelighold rundt atomforskning, og amerikanske Robert Oppenheimer, som ledet utviklingen av den amerikanske atombomben (Manhattan-prosjektet) – inn for en internasjonal kontroll med atomforskningen. Denne viljen til å behandle vitenskapelig kunnskap som en felles ressurs for menneskeheten, og ikke som et middel til makt, lå til grunn for opprettelsen av de store internasjonale institusjonene i atomsektoren. Det gjelder både tilsynsorganet Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA, opprettet i 1957, tilknyttet FN) og forskningsorganisasjonen CERN (Den europeiske organisasjonen for kjernefysisk forskning, opprettet 1954), som har som oppgave å «forene mennesker fra hele verden for å flytte vitenskapens og teknologiens grenser, til alles beste».
Konfliktenes vei
Da den kalde krigen var på sitt kaldeste, fortsatte ansvarsbevisste sovjetiske og vestlige forskere å utveksle ideer gjennom egne initiativ som trosset den antagonistiske politikken til regjeringene deres. Dette engasjementet banet vei for de store avtalene mellom USA og Sovjetunionen om ikkespredning, kontroll og reduksjon av atomvåpen. Disse avtalene dempet faren for en kjernefysisk katastrofe med en reduksjon i antallet stridshoder med nesten 80 prosent siden slutten av den kalde krigen.
Blant organisasjonene som har spilt en avgjørende rolle på dette området, er Pugwash-bevegelsen, som ble startet i 1957 av Joseph Rotblat (den eneste forskeren som forlot Manhattan-prosjektet av samvittighetsgrunner) og den engelske matematikeren og filosofen Bertrand Russell. Bevegelsen ble etablert på bakgrunn av manifestet Russell skrev i 1955, kjent som «Russell-Einstein-manifestet», som ble undertegnet av elleve kjente intellektuelle og vitenskapsmenn (deriblant Albert Einstein, Frédéric Joliot-Curie, Max Born og Hideki Yukawa). Manifestet oppfordret til å innse den store faren atomvåpen utgjør, og søke fredelige løsninger på internasjonale konflikter. I 1961 ble 89 år gamle Russell arrestert for å ha deltatt i en demonstrasjon mot atomvåpen.
Nå har menneskeheten igjen slått inn på konfliktenes vei. Vesten er ikke lenger økonomisk enerådende og har mistet illusjonen, som oppsto etter Sovjetunionens sammenbrudd, om USAs definitive suverenitet over kloden. I frykt for også å miste sin politiske dominans har Vesten med USA i spissen valgt å satse på sin fortsatt intakte militære overlegenhet. I 2019 trakk USA seg fra atomnedrustningsavtalen INF (Intermediate-Range Nuclear Forces Treaty), en av bærebjelkene for stabilitet i Europa. Så kunngjorde de at de ville utplassere missiler som kan bære atomstridshoder og nå Moskva, noe INF-avtalen forbød.
(…)
Denne saken er forbeholdt våre abonnenter. Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
