Helt siden Max Weber og Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd har kapitalismen blitt framstilt som asketisk, autoritær, puritansk og patriarkalsk. Bernard de Mandevilles klassiker The Fable of the Bees forteller en annen historie.
Den mediekåte delen av samtidskunsten gjentar Duchamps berømte pissoarprovokasjon uten å se at handlingen har mistet all subversiv kraft. I konformitet med den kapitalistiske individualismen skygger denne overhypa, varefikserte kunstpraksisen for en virkelig frigjørende kunst.
Vi blir støtt og stadig påminnet om at vi lever i individualismens tidsalder. Men hvor individuell er denne individualismen? For vi dras i samlet flokk mot det samme konsumet. Begjæret ledes ensidig i de samme kanalene. Ingen sosial aktivitet blir overvåket mer enn fjernsynsforbruket, men målingene sier aldri noe om seernes subjektivitet. For subjektiviteten er noe som fjernsynet skal produsere, ikke tilfredsstille., Det egoistiske, markedstilpassede egoet er blitt den nye handelsvaren. Etter proletariseringen av arbeiderne har kapitalismen gått videre til «å proletarisere forbrukerne».
Den nyliberale avreguleringen har innvirkning på alle områder, ikke bare det økonomiske. Markedet vil ikke ha mennesket slik det er, og krever en psykisk og biologisk forvandling av menneskeheten.
I likhet med de store ideologiene på 1900-tallet, vil nyliberalismen skape et «nytt menneske» – et nytt filosofisk subjekt. Bak et skinn av frihet foregår en dyptgripende omforming av menneskets tankesett.
