Kunsten å begrense hodene

I likhet med de store ideologiene på 1900-tallet, vil nyliberalismen skape et «nytt menneske» – et nytt filosofisk subjekt. Bak et skinn av frihet foregår en dyptgripende omforming av menneskets tankesett.

Kapitalismen, som både produserer mye og fortærer mye, er «antropofag»: den «spiser» også mennesker. Hva er det egentlig den spiser? Kroppene? De er blitt brukt lenge, noe det gamle begrepet «produktive kropper» vitner om.1 Det virkelig nye i dag er den tankemessige reduksjonen. Som om den rivende utviklingen innen den instrumentelle fornuft (teknikken), som er uløselig knyttet til kapitalismen, medfører et underskudd på ren fornuft (evnen til å bedømme a priori hva som er rett og galt, godt og ondt). Det er nettopp dette trekket som for meg kjennetegner den såkalte «postmoderne» vendingen: det tidspunktet da kapitalismen, etter å ha gjort seg til herre over alt, viet seg til å «redusere hodene». (…) Hypotesen er i grunnen enkel, men radikal: vi opplever nå ødeleggelsen av modernitetens doble subjekt, det vil si det kritiske (kantianske) subjekt og det nevrotiske (freudianske) subjekt – i tillegg til det marxistiske subjekt. Et nytt, «postmoderne» subjekt er i ferd med å utvikle seg, som det gjenstår å definere.

1. Ødeleggelsen av det moderne subjekt og oppbyggingen av et nytt foregår samtidig og ekstremt fort. Kants kritiske subjekt oppsto på 1800-tallet, og Freuds nevrotiske subjekt oppsto på 1900-tallet: Man skulle kanskje tro at disse subjektenes respektable alder ville skåne dem for enhver summarisk henrettelse. Likevel er de i ferd med å forsvinne rett for øynene på oss i en forrykende fart. Man trodde at disse filosofiske subjektene var beskyttet mot historiens omskiftninger, godt etablert i en transcendental posisjon, og uuttømmelige referansepunkter for tenkningen rundt vår «væren-i-verden». Det er også mange tenkere som fortsatt spontant bygger sin refleksjon rundt disse formene, som om de var evige. Litt etter litt mister imidlertid disse subjektene sin selvfølgelighet. Kraften i den filosofiske formen som dannet dem, ser ut til å forsvinne i historien. De blir utydelige.

En har vanskelig for å forstå at så katalogiserte, bearbeidede og solide former kan forsvinne på så kort tid. Vi skal imidlertid ikke glemme at eldgamle kulturer kan forsvinne i løpet av noen få år. Et eksempel fra nyere historie er indianerstammer i regnskogene i Amazonas. I århundrer overlevde de i de fiendtligste omgivelser under beskyttelse av en solid forankret symbolsk praksis. Likevel gikk de til grunne i løpet av noen få uker, fordi de ikke klarte å kjempe mot en annen type utveksling, nemlig kjøp og salg av varer.2

2. Det moderne subjektets programmerte død synes å stå i nær forbindelse med den endringen som de siste 20 årene har pågått innenfor kapitalismen. Nyliberalismen, for å bruke den rette betegnelsen på kapitalismens nye tilstand, er i ferd med å kvitte seg med alle former for utveksling som baserer seg på en absolutt eller metasosial garantist for utvekslingene. For raskt å komme til poenget, kan vi si at man tidligere trengte gullstandarden for å garantere pengeutvekslingene, på samme måte som man trengte en symbolsk garantist (for eksempel fornuften) for å muliggjøre den filosofiske diskursen. Nå slutter man imidlertid å referere til transcendentale verdier overhodet, for å vie seg til utvekslingene. De har ikke lenger verdi fordi de er garantert av en overordnet makt (transcendent eller moralsk), men får sin verdi gjennom de forbindelsene de skaper via handel. Med andre ord, dagens vareutveksling «avsymboliserer» verden. (…)

Enhver transcendent figur som grunnlegger av verdier blir nå forkastet. Nå er det bare handelsvarer som utveksles i strengt samsvar med den handelsverdi de har. Menneskene blir i dag oppfordret til å kvitte seg med alle disse symbolske ladningene som tidligere garanterte utvekslingene. Den symbolske verdien blir på den måten revet ned til fordel for handelsvarens enkle og nøytrale pengeverdi, slik at ingenting annet, ingen annen betraktning (moralsk, tradisjonell, transcendent, transcendental…) hemmer varenes frie sirkulasjon. Resultatet er en «avsymbolisering» av verden. Menneskene skal ikke lenger rette seg etter transcendente, symbolske verdier, men ganske enkelt underkaste seg spillet om handelsvarenes uendelige og utvidede sirkulasjon. Hvis det Marcel Gauchet sier er riktig – «Sfæren for anvendelse av markedets handelsmodell vil strekke seg langt utover selve vareutvekslingens område»3 – vil prisen for denne utvidelsen være svekkelsen av den symbolske funksjonen.

3. En slik radikal endring i utvekslingsspillet medfører en antropologisk mutasjon. Fra det øyeblikk enhver symbolsk garantist i utvekslingene mellom mennesker forsvinner, er det selve menneskets beskaffenhet som endres. Vår «væren-i-verden» kan ikke lenger være den samme fra det øyeblikk menneskelivet ikke lenger består i å søke en form for harmoni med disse transcendentale, symbolske verdiene som står som garantister, men kun er forbundet med vår evne til å rette oss etter varesirkulasjonens stadig skiftende strøm. Det er kort sagt ikke lenger det samme subjektet som kreves.

På den måten begynner vi å oppdage at nyliberalismen, i likhet med alle tidligere ideologier som har preget det 20. århundret (kommunismen, nazismen…), ikke har noe annet mål enn å lage et nytt menneske. Men denne nye ideologiens store styrke fremfor de foregående, er at den ikke begynte med å rette pekefingeren mot mennesket selv via omskoleringsprogrammer og tvang. Den har nøyd seg med å gi objektet en ny status, hvor det ble definert utelukkende som handelsvare, i påvente av at resten skulle følge etter. At menneskene skulle forandre seg ved å tilpasse seg handelsvarene, som fra det øyeblikk av ble fremholdt som det eneste virkelige.4

Den nye dressuren av individet skjer altså i kraft av en «virkelighet» som mennesket heller skal bifalle enn opponere mot. Den bør alltid virke vennlig, villet, ønsket, som om det dreide seg om entertainment (tv, reklame…). Bak disse nye, softe fasadene skjuler det seg imidlertid en enorm voldsbruk som fortsatt er lite utforsket. (…)

4. Jeg understreker at jeg med «oppbyggingen av et nytt subjekt» mener «subjekt» i filosofisk forstand. Jeg snakker ikke om individet i sosiologisk, empirisk eller selskapelig betydning, jeg snakker om den ideelle subjektformen som er i ferd med å bygges opp. For det første refererer jeg til den subjektformen som ble til rundt 1800, da Kants kritiske subjekt dukket opp. Humes empirisme og hans skepsis til rasjonalismen og den klassiske metafysikken rokket som kjent så sterkt ved Kants overbevisninger at han brått våknet opp fra sin (berømte) «dogmatiske søvn», og så seg nødt til å grunnlegge en ny, kritisk metafysikk. Denne tok utgangspunkt i den rene fornuft, og løsrev seg fra transcendens-dogmet, men hadde dog ingen forbindelse med den empiriske skeptisismen. Slik ble den kantianske filosofien til: Den støttet seg til fysikkens fremskritt siden Galileo og Newton, og var grunnfestet i en mesterlig forbindelse mellom erfaring og forstand. Den kantianske vendingen var nødvendig for å forstå at tanken nærer seg like mye av intuisjon som av konsepter. For Kant er en begrepsløs intuisjon blind, mens et begrep uten intuisjon er tomt. (…)

Hvilken verdi har et slikt kritisk subjekt fra det øyeblikk det kun handler om å kjøpe og selge handelsvarer? For Kant kan ikke alt måles i kroner og øre: «Alt har enten en pris eller en verdighet. En kan erstatte det som har en pris med en tilsvarende verdi, mens det som ikke har noen pris, og altså ikke noen tilsvarende verdi, er det som til gjengjeld har verdighet.»5 Tydeligere kan det ikke sies: Verdigheten kan ikke erstattes, den «har ikke noen pris» og «ikke noen tilsvarende verdi». Den henviser kun til viljens autonomi, og står i motsetning til alt det som har en pris. Derfor passer ikke det kritiske subjekt i en vareutvekslings-kontekst, for det er det stikk motsatte som kreves når man skal selge og (gjerne løgnaktig) markedsføre handelsvarer. (…)

I disse nyliberale tider står det altså dårlig til med det kantianske subjekt. Men det er ikke alt, for det andre modernitetssubjektet – det freudianske – har det ikke stort bedre. Nevrosen og dens tvangstanker eller gjentagelsestendenser gir ikke de beste løfter om fleksibilitet, noe som er påkrevd i markedsøkonomiens stadig skiftende strømninger. Den schizofrene begjærsfiguren Deleuze avdekket på 1970-tallet, med dens tallrike og reversible polariteter, er i så måte langt mer effektiv.6 (…)

Dagens kapitalisme er helt i overensstemmelse med Deleuzes beskrivelse. Varestrømmen må sirkulere, og det gjør den desto bedre dersom det gamle freudianske subjektet med dets nevroser og mislykkede identifikasjoner som ustanselig utkrystalliseres i stive, antiproduktive former, blir erstattet med et menneske som kan kobles til overalt. Min hypotese er kort sagt at den nye kapitalismen er den fremste produsenten av det «schizoide» subjekt, postmodernitetens subjekt.

I den «avsymboliseringen» vi i dag opplever, passer ikke lenger det kritiske subjekt, som betrakter ting med basis i frihetens moralske imperativ. Ei heller det nevrotiske subjekt, som er fanget i en tvangspreget skyldfølelse. Nå er det et usikkert, a-kritisk og psykotisk subjekt som må til, et subjekt tilpasset varestrømmens stadige omskiftninger og identitetens tallrike svingninger.

Det er ikke dermed sagt at alle individer er blitt psykotiske. (…) Grovt sett kan man si at overalt hvor det stadig finnes levende institusjoner, det vil si der hvor alt fremdeles ikke er kommet helt i uorden eller er blitt tømt for substans, øves det motstand mot denne dominerende formen. Det å påstå at en ny subjektform er i ferd med å vinne innpass i menneskeheten, er derfor ikke ensbetydende med å si at hvert enkelt individ nødvendigvis vil bli offer for den. Jeg sier altså ikke at alle mennesker vil bli gale, jeg sier bare at ved å stille frem denne ideelle subjektformen, anstrenger man seg til det ytterste for at de skal bli det. Spesielt når man tilbyr dem en «verden uten grenser»7 som fremmer psykotiske handlinger og plasserer mennesket i en form for kontinuerlig borderline-tilstand.

Som Foucault forutså for 20 år siden, er verden altså blitt «deleuziansk». (…) Deleuze ville bare forsere kapitalismen ved å «deterritorialisere» raskere enn den, men i dag tyder alt på at han undervurderte hvor forbløffende raskt kapitalismen absorberer, og dens fantastiske evne til å nyttiggjøre seg den mest radikale kritikk.8 Dette minner oss nok en gang om det gamle ordtaket om at filosofens politiske drømmer ofte virkeliggjøres som mareritt.

5. Den kan være på sin plass å legge til at den programmerte døden som rammer Kants kritiske subjekt og Freuds nevrotiske subjekt etterfølges av en tredje dødsannonse: det marxistiske subjektets. I den nyliberalistiske økonomien hviler ikke verdiproduksjonen lenger på arbeidet. Kapitalen er ikke lenger grunnlagt på merverdi (Mehrwert hos Marx), altså den verdiøkningen en vare får gjennom utbyttingen av arbeiderne. Kapitalen satser mer og mer på aktiviteter med høy tilleggsverdi (forskning, genetikk, internett, informasjon, media…), hvor lite eller middels kvalifisert lønnsarbeid av og til utgjør en ekstremt liten del.

Først og fremst driver kapitalen nå en omfattende spekulasjonsvirksomhet på finansmarkedet. Dermed synker den «reelle» andelen av økonomien i forhold til finansøkonomien som de siste 20 årene har utviklet seg betydelig i takt med utviklingen av nye finansmekanismer og forvaltningsredskaper for kapitalen (…). På den måten dukker det opp et seirende tilleggsfenomen som henger seg på den reelle økonomien, nemlig en virtuell økonomi som vesentlig består i å skape mye penger av nesten ingenting, ved å selge dyrt det som ikke eksisterer ennå, ikke eksisterer lenger eller ikke eksisterer i det hele tatt. Faren er at man skaper papirimperier som lett kan rase sammen (skandaler som Enron, Worldcom, Tyco …).

***

En ny ideologi er altså i ferd med å etablere seg, og bak sin tiltalende og demokratiske fasade er den sannsynligvis like ondartet som de grusomme ideologiene som herjet i Vesten i det 20. århundret. Det er faktisk ikke umulig at vi etter nazismens helvete og kommunismens redsler her skimter konturene av en ny historisk katastrofe. En kan spørre seg om vi ikke er kommet ut av de førstnevnte ideologier kun for bedre å kunne gå inn i den sistnevnte. For ultraliberalismen vil også lage et nytt menneske. (…)
Vi går altså inn i en ny tid: totalkapitalismens tid. Den interesserer seg ikke lenger bare for goder og kapitaliseringen av dem. Den nøyer seg ikke lenger med å kontrollere kroppene sosialt – bak et skinn av frihet tilstreber den en dyptgripende omforming av menneskets tankesett. Alt må heretter gå inn i handelsvarenes kretsløp, alle verdens regioner og aktiviteter, innbefattet subjektiveringsmekanismene. Overfor denne absolutte faren er det derfor viktig at vi aktivt gjør motstand for å forsvare kulturens mangfold og sivilisasjonens ervervelser.