Ny kropp uten forstand

Den nyliberale avreguleringen har innvirkning på alle områder, ikke bare det økonomiske. Markedet vil ikke ha mennesket slik det er, og krever en psykisk og biologisk forvandling av menneskeheten.

I boken Kunsten å krympe hodene forsøkte jeg å vise hvordan markedsliberalismen endrer vår måte å tenke på.1 Argumentet var ganske enkelt at markedet avviser enhver betraktning (moralsk, tradisjonell, transcendent, transcendental, kulturell eller miljømessig) som kunne komme til å begrense varenes frie flyt. Derfor blir det et mål for den nye kapitalismen å bryte ned enhver symbolsk verdi til fordel for varens nøytrale økonomiske verdi. Fordi det eneste som gjelder nå er utveksling av varer ut fra markedsverdi, skal menneskene kvitte seg med de kulturelle og symbolske byrder som tidligere definerte utvekslingene mellom dem.

Utformingen av eurosedlene er et talende eksempel på hvordan markedsliberalismen utsletter symbolske verdier. De europeiske sedlene prydes nemlig ikke lenger av markante personer fra den enkelte nasjons historie som før symboliserte sammenhengen mellom økonomiske transaksjoner og nasjonalstatens kulturelle verdier. I dag finner man kun broer, dører eller vinduer på euroen som en lovprisning av fri flyt uten kulturell forankring. Mennesket blir på denne måten bedt om å innordne seg i spillet om varens uendelige sirkulasjon. Man kan altså si at markedets lov består i å nedkjempe alle typer lover som begrenser varenes frie flyt.
Ved å utslette fellesskapets konstituerende verdier, er markedet i ferd med å skape nok et «nytt menneske», blottet for dømmekraft (uten andre prinsipper enn maksimal profitt), drevet til nytelse uten begjær (eneste frelse er forbruk), formet av flyktige identiteter (det finnes ikke lenger noe fast subjekt, kun foreløpige og usikre subjektiveringer) og åpen for alle varens forgreninger.

Vi står her overfor et aspekt ved nyliberalismens avreguleringsprosess som dessverre ennå ikke er særlig godt forstått, men som allerede har innvirkning på mange områder, og særlig på den menneskelige psyke. Psykiatere og psykoanalytikere er i ferd med å kartlegge nye symptomer som har sammenheng med denne avreguleringen: depresjoner, ulike typer avhengighet, narsissistiske forstyrrelser og økt utbredelse av perversjoner osv.
Denne nye typen avregulering skaper stor forvirring i dagens samfunn. Den gir seg ut for å stå i frihetens tjeneste ved å hevde individets autonomi og toleranse som de viktigste sosiale dyder. Man vil få oss til å tro at vi står overfor en epokegjørende revolusjon fordi det gamle undertrykkende patriarkatet har mistet sitt grep, og underslår dermed at det er kapitalismen selv som driver frem denne revolusjonen ved at varetenkningen trenger seg inn på områder den tidligere var utestengt fra, nemlig kulturens og moralens område.
Karl Marx tok ikke feil da han påpekte kapitalismens «revolusjonære» side: «Borgerskapet kan ikke eksistere uten stadig å revolusjonere produksjonsmidlene, altså produksjonsforholdene og dermed samtlige samfunnsforhold. Det var således den første livsbetingelse for alle tidligere industrielle klasser å bevare den gamle produksjonsmåten uforandret. Den stadige omveltningen av produksjonen, den uavbrutte rystelsen av alle samfunnsforhold, den evige usikkerheten og bevegelsen, utmerker borgerskapets tidsalder framfor alle andre. Alle faste, rotfestede forhold med sitt følge av gamle ærverdige forestillinger og meninger oppløses, alle nydannede forhold blir foreldet før de får tid til å forbenes. Alt som er standspreget og stillestående damper bort, alt som er hellig vanhelliges, og menneskene blir til slutt nødt til å se nøkternt på sin stilling i livet og de forbindelser som består dem imellom.»2 Denne evnen til å endre sosiale relasjoner er blitt drevet til det ytterste av dette kapitalismens nye stadium som man med rette har kalt anarko-kapitalismen.

Kapitalismens hamskifte har vært så vellykket at enkelte er blitt fristet til kun å se dens «frigjørende», «unge» og «moteriktige» side, og dermed vært entusiastiske overfor den verdirevolusjon den bringer med seg. Forvirringen er så total at de som ikke gjør annet enn å følge den kulturelle og symbolske avreguleringen – jeg tenker på den moteriktige delen av venstresiden som lar seg begeistre av enhver «tendens» i samfunnet – tror seg å være sterkt revolusjonære.
Men dette er nøyaktig det anarko-kapitalismen vil, idet den søker, om ikke «revolusjon», så i alle fall en symbolsk og kulturell avregulering. Enhver TV-reklame kan tjene som eksempel på det.
Det virker som befolkningen faktisk har oppfattet de potensielle farer som samfunnet løper ved en avregulering av kulturen. Men markedet viser seg i stand til å snu selv dette til sin fortjeneste: En rekke grupper slåss allerede om å falby fiks ferdige livssyn. Det ville imidlertid være en fatal feil å overlate verdidebatten til de konservative, om de så er gamle eller «ny-» ett-eller-annet.
Hvis man ikke tar opp kampen på dette feltet, vil det forbli okkupert av George W. Bush, TV-predikantene og deres puritanske lakeier som i USA, eller av fascistliknende populister som i Europa. Det er derfor maktpåliggende å skape en ny refleksjon om verdier, om samfunnslivets betydning og om det felles beste for å møte befolkningens forvirrede uro over det moralske forfall skapt ved den ubegrensede utvidelsen av markedets makt. Hvis man ikke går inn i dette feltet, øker faren for at befolkningen slutter opp om de som allerede dominerer det – høylytt og uberettiget.

Man ville imidlertid ikke oppnå særlig mye hvis debatten ble begrenset til kulturelle aspekter. Det kan nemlig synes som om mentalitetsendringene bare er første fase i en mekanisme med langt større ringvirkninger. Enkelt sagt er «krympingen av hodene» og avsymboliseringen ikke annet enn et forspill for en annen dyptgående omdefinering av mennesket som ikke bare vil ramme sinnet, men også kroppen.
Denne avsymboliseringen av verden kommer på et avgjørende tidspunkt i menneskehetens historie: Det er første gang i den biologiske utvikling at en skapning er blitt i stand til å lese skriften som den selv er et uttrykk for. Med denne vendingen er en utrolig begivenhet blitt mulig: det øyeblikk hvor skapningen vil kunne gå tilbake til begynnelsen for å skape seg om. Øyeblikket hvor skapningen vil gripe inn i skapelsen og innsette seg selv som sin egen skaper. Det ufattelige øyeblikket er altså kommet hvor en art vil kunne gripe inn i sin egen utvikling for å sette seg selv inn i den evolusjonære naturlovs sted.
Det kan virke som den humanistiske oppfordring utgått fra en av renessansens store tenkere, Pico della Mirandola, er tatt til følge. Han ønsket å sette menneskets egen dømmekraft opp mot de gamle former for absolutt guddommelig autoritet. Han oppfordret derfor mennesket til å «forme sin egen statue».3 Oppfordringen er blitt fulgt opp av hele den senere filosofi som kan betegnes som en lang variasjon over temaet menneskets dømmekraft: fra Descartes’ cogito til Nietzsches proklamasjon av Guds død via opplysningstidens kritiske idealer.
Dagens menneske er imidlertid i ferd med å bevege seg hinsides dette idealet: Det er i ferd med å «utforme sin egen skulptur», men det kan fort bli en levende statue som vil kunne erstatte mennesket selv.
Det må i den forbindelse bemerkes at en slik omdefinering av menneskets materielle basis ville innebære slutten på enhver filosofi. En fullføring av «statuen» vil nettopp innebære overgangen fra et kontinuerlig mentalt arbeid (som mennesket fra Antikken har utført ved askese, søken etter autonomi og utforsking av fundamentet for den menneskelige forstand) til et rent teknisk arbeid med endring av kroppen som mål. Men hva skal vi med en ny kropp om vi samtidig mister forstanden?

Dette spørsmålet er blitt desto viktigere når vi står overfor muligheten for produksjonen av en «post-menneskehet». For ikke å skremme menneskene, er muligheten for en slik produksjon blitt holdt skjult. Det snakkes ikke om den. Vi må for enhver pris hindres i å forstå at vi arbeider med å avvikle menneskeheten, altså med vår egen tilintetgjørelse.
I bestrebelsene på å finne nye områder for varebytte er det levendes verden blitt så gjennomsyret av kapitalismen at de mulige konsekvenser for menneskeheten selv endelig er blitt synlige. Derfor har nyliberalismens fremste talsmann, Francis Fukuyama – som etter Berlin-murens fall forutså «historiens slutt» gjennom utbredelsen av nyliberale demokratier – måttet endre syn og erkjenne at markedets triumf ikke var siste episode i menneskehetens historie. En ny episode følger: den biologiske transformasjon av menneskeheten. Men denne innsikten ble for ham ikke annet enn en anledning til en ny feilslutning.
Fukuyama ønsker å tro at nyliberalismen vil beskytte oss mot en slik utvikling – mens det i virkeligheten er den som er utviklingens drivkraft! Slik Fukuyama ser det, ville det markedsliberale demokrati vært den perfekte statsform hvis den ikke var truet av en viss teknologisk utvikling: «En teknologi som kan endre menneskets vesen, kan få svært uheldige konsekvenser for det liberale demokrati.»4 På dette punktet må vi gi Fukuyama rett. Hvis det ikke lenger finnes mennesker, vil demokratiet henge litt i løse luften. For å unngå en slik fare, vil det ifølge Fukuyama være tilstrekkelig med «en politisk regulering av den teknologiske utviklingen i det enkelte land». Et fromt ønske som ikke koster noe, og som tillater ham å omgå det vesentlige: at det er markedet som opprettholder en ustanselig teknologisk utvikling som uten regulering vil føre oss rett ut av menneskeheten.

En sammenheng står likevel klart for oss: Fordi markedet innebærer slutten på enhver form for symbolsk begrensning (det vil si at markedsverdien vil erstatte enhver transcendental og moralsk verdi), er det ingenting som kan hindre mennesket i å kvitte seg med alle forestillinger om det menneskelige og overskride sine opprinnelige betingelser så snart teknologien gjør det mulig.
Det er ikke bare vitenskapen, slik man ofte hevder, men vitenskapen pluss markedsliberalismens nedbrytende virkning på grunnleggende verdier, som vil gjøre det mulig å utvikle det nye mennesket. Vi må derfor stille oss følgende spørsmål: Finnes det i våre postmoderne demokratier, hvor alt kan sies, en politisk instans som kan bestemme om vi ønsker denne mutasjonen eller ikke? Ingenting er mindre sikkert enn det.
Fraværet av en slik instans kan få alvorlige konsekvenser. Vi ser hvor muligheten for å produsere en post-menneskehet kan lede oss: til begynnelsen av en epoke for produksjon av såkalt høyerestående mennesker som har unnsluppet unnfangelsen, og laverestående mennesker for underordnede oppgaver. Den blotte eksistens av genmodifiserte organismer burde få oss til å tenke over at det i løpet av kort tid kan bli mulig å skape nye menneskelige varianter gjennom kloning og genmanipulering. Det er sågar sannsynlig at slike eksperimenter allerede er i gang eller vil være det i løpet av kort tid.
Når den dagen kommer, forlater vi den postmoderne epoke, merket av idealenes fall, for å gå inn i post-historien. Selv om ingen kan forutse hvordan denne epoken vil komme til å arte seg, kan vi forutse hva den ikke vil være. Å gå ut av historien er å bryte med menneskehetens fem store særmerker: det menneskelige samfunn, døden som menneskets uavvendelige skjebne, individuell utvikling, (det problematiske) forholdet mellom kjønnene og generasjonenes etterfølgelse.

Det er ikke bare eugenikkens farer som truer menneskearten. På kort sikt er det ganske enkelt bevaringen og videreføringen av arten i seg selv slaget står om. Menneskeheten bevares nemlig ikke ved naturen selv, men gjennom opprettholdelsen av symbolske og kulturelle rammer.
Dette kan forklares, slik enkelte paleoantropologer gjør, ved å se mennesket som et for tidlig født vesen som ikke er i stand til å nå sin fullstendige utvikling, men som likevel er i stand til å formere seg og bringe videre sine ungdomstrekk – trekk som vanligvis er forbigående hos andre dyrearter. Man snakker i denne forbindelse om menneskets neoteni.5 Det innebærer at det uferdige menneskedyret, til forskjell fra andre dyr, må fullføres på andre områder enn i sin første natur, det vil si i den andre natur som vi vanligvis kaller kultur.
Menneskets andre natur består av mange ting: guder, fortellinger, beskrivelser av en rekke objekter i verden (stjerner, steiner, mikrober, musikk, litteratur, matematikk, subjektivitet, sosiale evner), en voldsom produksjon av hjelpemidler (som gjør det mulig for dette uferdige dyret å ta bolig i verden), lover, prinsipper og verdier. Hvis derimot disse rammene svekkes, hvis lovene og prinsippene som styrer dem blir utvisket, kan man ikke bare forvente skadelige effekter på individ- og samfunnsnivå – også selve menneskerasen vil være truet fordi ingen lover lenger vil kunne hindre at genteknologien endrer mennesket når det først blir mulig.

Det finnes dem, også blant de intellektuelle, som ser mulighetene for en snarlig mutasjon av mennesket som en god nyhet. I en særstilling står den tyske filosofen Peter Sloterdijk som ble berømt i 1999 for et foredrag med tittelen Regler for menneskeparken fremført på en Heidegger-konferanse i Tyskland.6 Konferansen utløste en voldsom polemikk hvor Jürgen Habermas ledet an blant kritikerne. Uttalelsene fra denne «venstresidens nietzschianer» kan ses som et eksempel på hvordan den symbolske avreguleringen kan skape forvirring.
I et annet foredrag ved Pompidou-senteret i Paris i mars 20007 gjenopptok Sloterdijk en tese fra Heidegger og snudde opp ned på den: Nå var det ikke lenger snakk om å se på teknikken som «værens glemsel». Tvert imot hevdet Sloterdijk at teknikken bidro til en «domestisering av væren» ved å være det neoteniske menneskets fremste kjennetegn, fordi det er blitt i stand til å skape seg selv. Som om teknikken skulle være det neoteniske menneskets eneste erobring og som om den symbolske rammen bestående av påbud og forbud aldri hadde eksistert!
Med slike premisser vil enhver konsekvens av den tekniske utvikling være legitimert på forhånd. Det er for øvrig lagt så liten vekt på den moralske vurdering i denne «frigjorte» diskursen at det kun er teknikken selv som kan bestemme etikken. En «etikk for det myndige mennesket» som er åpen for «å bruke bioteknologien på seg selv».
I denne diskursen består det etiske i å skyve bort alle moralske skrupler. Dermed får mennesket, når det trekkes ut av seg selv, som oppgave å endre sin biologiske bestemmelse og å åpne seg mot det biologiske mangfold. Siden mennesket er født ufullkomment og er et produkt av teknikken, gjenstår det ikke annet for ham enn å drive denne til den ytterste konsekvens. Ut fra denne logikken må det gamle mennesket omdøpes til «det tidlige mennesket», hvor tidlig ikke er noe annet enn en omskrivning av primitiv. For dette mennesket er ikke lenger noe annet enn et primitivt vesen sett i forhold til de høyerestående menneskevesener som skal komme. Sloterdijk synes å ville overbevise oss om at Heideggers oppfatning av nazismen som Værens tilbakekomst i historien bare var et beklagelig feilgrep. Det er nemlig nå den virkelige ekstasen viser seg: Overmennesket er i anmarsj og dets klakører lovpriser det og arbeider med å berede grunnen for dets komme.

Men denne grunnen er ennå fylt av «tidligmennesker». Det er problemet. For vår profet viser det gamle primitive mennesket seg som vrangt og vrient. Det vil ikke høre om – og her siterer jeg Sloterdijk – det «store potensial» i den «plurivalente» transformasjonen av mennesket. Og hva verre er: Ved sin «gamle egoisme» vil han ikke duge til annet enn å «utøve makt over naturens råstoffer» for å beholde disse slik at de ikke undergår den lovede forandring. Her forstår man at disse «råstoffer» kan være selve menneskekroppen.
Det gamle mennesket fremstilles selvsagt ikke som annet enn «motviljens menneske» som er klar til å organisere møter for å mobilisere en «desinformert befolkning» og lede dem inn i «falske debatter om misforståtte farer under ledelse av lidderlige redaktører». Derfor, ned med de gamle «menneskedyrkere» som beveget av et anti-teknologisk hysteri foregir å kunne motstå spranget som Væren kaller oss til. Det er da «ikke noe perverst» i å ville «forandre seg ved hjelp av egen teknikk».
Det ytterliggående i Sloterdijks uttalelser er nyttige nettopp fordi det gjør det mulig å forstå at dagens løsrivelse fra menneskets symbolske dimensjon ikke bare er et spørsmål om frigjøring av individet og om patriarkatets mer eller mindre smertefulle tilbaketrekning. Opphevelsen av alle forbud viser at det i dag fortsatt finnes en post-nazistisk vilje til å ofre det menneskelige. Den er båret frem av anarko-kapitalismen som, ved å bryte ned alle symbolske reguleringer gjør det mulig for teknikken å fortsette alene til menneskehetens ødeleggelse.
«Den kapitalistiske diskursen,» sa allerede den franske psykiater Lacan, «eier en galskapens påfunnskraft (…), den beveger seg på rulleskøyter og det kan ikke gå bedre. Men det går nettopp for fort, og den fortærer dermed seg selv. Kapitalismen fortærer seg selv like fort som vi forbruker.»8 Helhetlig betraktet er kapitalismens virkelige problem at den fungerer for godt. I den grad at den en dag vil ende opp med å forbruke det hele: ressursene, naturen, absolutt alt, inkludert individene som tjener den. I den kapitalistiske logikken, presiserte Lacan, blir det antikke slaveri erstattet av menneskets reduksjon til produkter: «produkter som kan forbrukes om hverandre».9 Denne observasjon gjør det mulig å forstå at det er nøyaktig i denne meget truende betydning vi må forstå de lett euforiserende uttrykk som vi finner i den nyliberale litteratur: «menneskelig materie», «menneskelig kapital», den opplyste forvaltning av «menneskelige ressurser» og den «gode styring av menneskets utvikling».

Anarko-kapitalismen har understøttet ideen om at det å underlegge seg selv lover, er brutalt og et uttrykk for en utålelig masochisme. Slik blir de som har behov for åndelig veiledning henvist til den obskure puritanisme. Det er derfor nødvendig å minne om at opplysningsfilosofene, som Jean-Jacques Rousseau og Immanuel Kant, mente at frihet ikke er annet enn å adlyde lover som man har gitt seg selv.
Vi har faktisk behov for virkelige juridiske og moralske lover, og ikke deres moralistiske erstatninger. Bare virkelige lover kan gi mennesket rettferdighet, redde verden før det er for sent og ta vare på menneskeheten som er truet av teknologiens blinde logikk. Men vi er i ferd med å kaste vrak på alle lover – bortsett fra den som gir den sterkeste rett – og hvis vi fortsetter i denne skjebnesvangre retningen, vil vi tre inn i en råskap som er langt mer påtrengende enn det å underkaste seg lover. Vi vil tre inn i en hittil ukjent råskap som består i å ville modifisere en 100.000 år gammel menneskekropp. Og forsøke oss på hjemmesnekrede varianter.