Den nye fellesegoismen

Vi blir støtt og stadig påminnet om at vi lever i individualismens tidsalder. Men hvor individuell er denne individualismen? For vi dras i samlet flokk mot det samme konsumet. Begjæret ledes ensidig i de samme kanalene. Ingen sosial aktivitet blir overvåket mer enn fjernsynsforbruket, men målingene sier aldri noe om seernes subjektivitet. For subjektiviteten er noe som fjernsynet skal produsere, ikke tilfredsstille. , Det egoistiske, markedstilpassede egoet er blitt den nye handelsvaren. Etter proletariseringen av arbeiderne har kapitalismen gått videre til «å proletarisere forbrukerne».

Vår tids sykdom er ikke individualismen, men egoismen, denne self love som Adam Smith holder så av og som lovprises av den liberalistiske tenkningen i sin helhet. Vår tid tilhører markedsføringen av egoismen, produksjonen av egoer så blinde eller forblindede at de ikke merker hvor utsatt de er for å bli innrullert i massegrupper. Det er ego som er saken, for folk tror de er frie, mens de i virkeligheten er kommet under kontroll av det som en vel må kalle «flokken». Forbrukerflokken i dette tilfelle. Å leve i flokk mens man foregir å være fri vitner ikke om noe annet enn et fremmedgjort forhold til seg selv, i den grad at dette forutsetter å et løgnaktig forhold til seg selv – og dermed også til andre – som leveregel. Slik lyver man skamløst for de andre, de som lever utenfor de liberalistiske demokratiene, når man sier til dem at man kommer med noen nymotens innretninger som gaver – eller med våpen i hånd hvis gaven blir avslått – for å bringe dem individets frihet, mens man framfor alt går inn for å få dem inn i den store forbrukerflokken.

Men hvorfor er denne løgnen nødvendig? Svaret er enkelt. Det er nødvendig at hver og en fritt styrer mot de varene som det kapitalistiske produksjonsregimet lager til ham. «Fritt» for ble han tvunget ville han stritte i mot. Den uavbrutte tvangen til å forbruke må hele tiden akkompagneres av snakk om frihet, en falsk frihet selvsagt, forstått som det som gjør at vi kan gjøre «alt det vi vil».

Samfunnet vårt er i ferd med å finne opp et nytt slags sosialt mønster ved å sette i gang en underlig kombinasjon av egoisme og flokkfølelse som jeg vil kalle «flokk-ego». Det kommer til uttrykk ved at individene lever atskilt fra hverandre, noe som tiltaler egoismen, samtidig som de er knyttet virtuelt sammen for å bli ført til overflødighetskildene. Her spiller kulturindustrien en stor rolle: Fjernsyn, internett, en god del av kinofilmene for det brede publikum, mobiltelefonnettene som er stappet med «personlige» tilbud …

 

FJERNSYNET ER FØRST av alt et hjemlig medium. Det har kommet for å slå seg ned i en familie som allerede var i krise. Det har vært snakket om «individualiseringen», om «privatiseringen» og om «mangfoldiggjøringen» av familien, som kommer av den helt nye oppløsningen av ekteskapsbåndene og avstammingsbåndene. Noen forfattere snakker til og med om en «avinstitusjonalisering» som skal være knyttet til autoritetenes fall og framveksten av jevnbyrdige forhold. Fra å være en gruppe som var strukturert gjennom motpoler og roller, blir familien en enkel funksjonell gruppering av økonomiske og følelsesmessige interesser. Hver og en kan stelle med sine egne sysler uten at det medfører bestemte rettigheter eller plikter for noen. For eksempel kan alle, far, mor og barn, gå i kjøleskapet og forsyne seg for å få seg noe i livet når han eller hun måtte ha behov for å stille sulten, for så å gå tilbake til rommet sitt og plassen foran fjernsynet. Det hele uten å gjennomgå det felles ritualet et måltid er.

Disse sidene kjenner vi. Mindre kjent er de endringene som bruken av fjernsynet har ført med seg. Fjernsynet forandrer faktisk omrisset av det hjemlige rommet ved å svekke den virkelige familiens allerede reduserte rolle enda mer, og ved å skape en virtuell familie som fester seg på den første. Enkelte nordamerikanske studier har lenge kalt fjernsynet for «den tredje forelder». Dette uttrykket bør man ta bokstavlig, og ikke bare som en enkel metafor, for denne tredje forelderen har ofte en viktigere plass enn de to første.

Inn i den gamle familiens avinstitusjonaliserte rom bringer denne tredje forelderen inn sin egen familie. Selv om denne er virtuell er den ikke mindre invaderende. Denne tredje forelderen er også de egentlige foreldrenes beste venn, og når det kommer til stykket det som gjør det mulig å hekte en ny virtuell familie på restene av den virkelige. Denne utvidelsen går desto lettere ettersom fjernsynsapparatene har spredt seg utover hele det private rommet. I tillegg til fjernsynsapparatet på hedersplass i stuen, slik det var for en generasjon siden, finnes de nå på barneværelsene.

Den virtuelle utvidelsen av familien som den tredje forelderen har gjort mulig, er i liten grad blitt oppfattet av samfunnsvitenskapene. Den ble derimot nøyaktig peilet inn av litteraturen allerede fra begynnelsen av fjernsynets regjeringstid. I sin fengslende framtidsroman fra 1953 Fahrenheit 451 viste den amerikanske forfatteren Ray Bradbury flere sider ved problemet, men ofte er bare én blitt husket: et samfunn der fjernsynet har tatt bokens plass. I 1966 laget François Truffaut film av den. Handlingen foregår i en nær framtid der samfunnet betrakter bøker som farlige, som et hinder for menneskenes frie utfoldelse.
Forholdet mellom fjernsynet og boken er altså blitt tatt opp. Men det andre avgjørende spørsmålet som denne historien stilte, har i liten grad blitt tatt opp: fjernsynet som en ny familie. Dette aspektet er svært nærværende gjennom den store rollen som Montags ektefelle spiller i filmen. Mildred (Linda i filmen) er fullstendig underkastet det sterile og obligatorisk lykkelige livssystemet som «Regjeringen» har innført. Hun tar så mange piller som nødvendig for å unngå all angst. Og hun lever med fjernsynet, i alle hjemmets rom og som dekker hele veggflaten (fortellingen ligger litt i forkant av vår teknologi, men heldigvis har vi allerede flatskjermer som bare blir større).

Disse «snakkende veggene», som fortelleren kaller dem, utgjør det hun kaller «familien» sin, og de virtuelle medlemmene av den lever hver dag i Mildreds stue. Det hun ønsker seg mest i verden er en dag å kjøpe seg en fjerde veggskjerm for å forbedre familielivet.

 

ROMANENS STYRKE ligger i at den svært tidlig avdekket dette trekket: Mens den virkelige familien – med sine koder, steder og hierarkier – sakte forsvant, ble den erstattet av et nytt og flyktig fellesskap, som fjernsynet brakte med seg. Allerede i 1953 forsto Bradbury at fjernsynsseerne forlot de gamle, virkelige sosiale forbindelsene og begynte å tilhøre én og samme «familie». Plutselig hadde alle de samme «onklene» som fortalte morsomme historier, de samme spøkefulle «tantene», de samme søskenbarna som fortalte om livene sine.

De mange prateprogrammene, og den andre underholdningen som de store tv-kanalene sender i dag, forsyner oss med et helt galleri av familieportretter: den uforbederlig sjenerte til skravlebøtten som aldri lærer, den autoriserte surpompen, den tidligere aktivisten som går igjen i paljetter, den teite læreren, miljøverneren med den gode maten, den litt lystige kynikeren, den livlige blondinen med forsterket anatomi, det evige ungdomsidolet, den aldrende crooneren, pornostjernen som forsvarer menneskerettighetene, den homofile i alle sine avskygninger, den vittige funksjonshemmede, drag-queen’en som går utenfor allfarvei, den anerkjente tenker, andregenerasjonsinnvandreren som snakker som en foss, skuespillerne med sine nykker, idrettsfolk med store hjerter, forsvareren av gode saker som er tapt på forhånd, og til og med psykologen full av freudiansk-lacanske allusjoner.

Eller et hundretalls personer som uten stopp sirkulerer fra den ene fjernsynskanalen til den andre og er gull verd – kort sagt disse som vi i dag kaller kjendiser, med et haleheng av politisk ansvarlige som strever med å finne et publikum.

Nå finner vi søskenbarna, onklene og tantene våre hvis vi zapper og dessuten er de morsomme. Det som familiehistoriene (små eller store, komiske eller tragiske) ikke lenger bringer, er det nå «fjernsynsfamilien» som er kalt til å komme med. Det er den som trøster de ensomme og forlatte, og oppmuntrer dem som mangler inspirasjon. «Tv´n» gir ikke bare en «familie», men gjør de som ser på til en stor familie. Den enkelte betror seg til alle i et gjennomsiktighetsideal der man ikke lenger kan skjule noe. I løpet av sendingene blir de best bevarte «familiehemmeligheter» luftet, ingen kan motstå den store strømmen av betroelser. Under Storebrors sol må hver og en si alt til alle. Til og med ungdommene og de unge voksne går gjennom betroelsene i «Big Brother» eller «Idol». Det nye med disse programmene er at denne «familien» kan fjernsynsseerne nå bli en del av hvis han vil – for eksempel ved å trykke 1 hvis han vil støtte Cyril eller 2 hvis han vil stemme ut Elodie …

 

MAN KAN SPØRRE seg: Når alt kommer til alt, hvorfor skulle man unngå denne virtualiseringen av familieforholdene? Er ikke det selve historiens gang? Da ville det ikke finnes noen grunn til å felle nedsettende dommer over vår tid, særlig ikke når det er for å oppvurdere fortiden. For den er ikke så langt unna den tiden da man kveltes i de virkelige familiene. André Gides berømte «Famille, je vous hais» (Familie, jeg hater deg) som studentene i 1968 tok fram igjen går bare én eller to generasjoner tilbake. Slik sett er det kanskje bedre med en virtuell «familie» enn en virkelig familie, når man vet at hvis man virkelig går trøtt så er det bare å trykke på knappen uten å måtte gjøre som i tidligere tider, «drepe faren»?

Svaret er enkelt: Fjernsynsseerens kjærlighet til skikkelsene i denne «familien» kan selvfølgelig ikke bli gjengjeldt. Ettersom disse er virtuelle, kan de ikke annet enn å være fullstendig likegyldige til hans skjebne. Unntatt selvfølgelig, hvis den blir interessant for media. I så fall lar man den ulykkelige personen være «med i» programmet, og han blir utsatt for overdrevne kjærlighetserklæringer, som for å la oss glemme det grunnleggende ikke-gjensidige ved mediet.

Av dette følger et nytt spørsmål og et nytt svar. Hvordan er det mulig å bruke så mye penger på teknologi (kameraer, teknikere, programoversikter, satellitter, nettverk) og på ulike investeringer (finansielle, libidinale) når det er for å få undersåttene som ser på fjernsyn og tilbringer så mye tid med det til ikke virkelig å eksistere? Skulle «familien» være det pascalske riket av ren atspredelse?
Før i tiden var det som kjent konsentrert rundt kongen, i den grad kongen støttet alle mens ingen støttet ham. Så for å unngå den store faren for at kongen skulle bli melankolsk, var det ikke annet å gjøre enn å underholde ham uten stans. Vi kunne vært i en lignende situasjon i dag, bortsett fra at i så fall måtte alle i markedsdemokratiene underholdes. Men å underholde undersåtten holder ikke. Langt i fra. Man kan gjøre det bedre. Om det ikke først og fremst er den andres subjektive eksistens som opptar denne «familien», så er det ganske enkelt fordi ingenting opptar den, fordi den selv bare er en illusjon. Bakom gjemmer den eneste faste virkeligheten seg, publikum (et publikum som er blitt gjort trofast gjennom skinnet), det som kan måles, deles opp i biter for kjøp og salg på kulturindustriens marked. Hvis det fortsatt finnes en relativt naiv innstilling som tror at kvaliteten på programmene blir tatt i betraktning når sendeplanen legges, så risikerer den å miste illusjonene ved første nærmere undersøkelse. Det eneste som teller er publikum, for det er bare publikum som har innvirkning på de alvorlige sakene, som prisen på reklamepausene. En programsjef i fjernsynskanalen TF1, som dessuten underviser på Dauphine- og Sorbonne-universitetene, sa det slik til programplanleggere under opplæring: «Det er unødvendig å øke kostnadene for å få fram et bedre program enn det vi sender når vi allerede har det beste publikummet.»
Sjef for den franske TV-kanalen TF1, Patrick Le Lay, uttalte i fortrolighet: «Sendingene våre har som oppgave å gjøre (fjernsynsseerens hjerne) tilgjengelig, det vil si å underholde, la den slappe av for å forberede den mellom to budskap. Det vi selger til Coca Cola er disponibel tid i den menneskelige hjerne. Ingenting er vanskeligere enn å oppnå denne tilgjengeligheten.»

 

DET ER ALTSÅ dette som må oppklares: Nøyaktig hvordan denne tilgjengeligheten oppnås. For selv om det ikke finnes noen annen sosial aktivitet som blir evaluert mer enn fjernsynsforbruket, så sier disse målingene nesten ikke et ord om seernes subjektivitet. Derfor passer det å ta et overblikk over den enorme skyggesonen der psykisk energi fanges for å bli konvertert til publikum. Jeg framsetter herved følgende hypotese: Dette publikumet lar seg konstituere som trofast på grunn av fjernsynets funksjon som virtuell substituttfamilie.
Den som virkelig vil beskrive og tenke vår verden og dens subjekter er nødt til å ta denne «familien» i betraktning. I en skarp liten bok om fjernsynet og den symbolske elendigheten påpeker filosofen Bernard Stiegler at «[det audiovisuelle] fører til flokkadferd og ikke, slik en myte sier, til individuell adferd. Å si at vi lever i et individualistisk samfunn er en åpenbar løgn, en usedvanlig falsk illusjon (…) Vi lever i et flokksamfunn, slik Nietzsche forsto og foregrep det.»

Familien det her er snakk om er altså en «flokk», som det bare dreier seg om å lede dit man ønsker at den skal gå for å slukke tørsten og fø seg, dvs mot klart angitte kilder og ressurser. Det er ikke til Nietzsche jeg kommer til å vise. Hans kvaliteter som en stor demokrat gjenstår å bevise, men til Immanuel Kant og Alexis de Tocqueville. Kant utvikler emnet om mennesket som flokkdyr i «Hva er opplysning?» (1784). For ham blir menneskene flokkdyr når de gir opp å tenke selv og plasserer seg under beskyttelse av «formyndere som av godhet tilbyr seg å våke over dem. Etter først å ha gjort flokken sin helt dum [hausvieh, bokstavlig talt «husfe»] og omhyggelig passet på at disse fredelige skapningene ikke våger å ta det minste skritt utenfor parken som de er stengt inne i, viser formynderne dem så farene ved å gå på egen hånd.» På listen over flokkformyndere som Kant satt fram finner vi den dårlige fyrsten, offiseren, skattefuten og presten som sier: «Ikke tenk! Adlyd! Betal! Tro!» Det er selvfølgelig i dag på sin plass å føye til kjøpmannen, som med reklamemannens hjelp gir forbrukerflokken ordrer: «Ikke tenk! Bruk penger!»

Når det gjelder Tocqueville er det verd å merke seg at denne framragende demokratitenkeren så muligheten for at befolkninger skulle kunne bli flokker da han undersøkte hvilken type despotisme de demokratiske nasjonene burde frykte. Begrepet «flokk» dukket opp i 1840, nettopp da han pekte på at den demokratiske lidenskapen for likhet kan «redusere enhver nasjon til ikke å være mer enn en flokk fryktsomme og flittige dyr» befridd for «den plagen det er å tenke». Og det er jo faktisk sant: I flokken er vi alle virkelig like. Etter proletariseringen av arbeiderne har kapitalismen gått videre til «å proletarisere forbrukerne». For å ta av for overproduksjonen, har bedriftseierne utviklet markedsføringsteknikker til å fange individenes begjær for slik å anspore dem til å kjøpe stadig mer.

Sigmund Freuds teorier har altså blitt brukt for alt de er verd, gjennom en tilpasning til industriens verden som har blitt gjennomført av … hans amerikanske nevø Edward Bernays. Han utnyttet (først for sigarettprodusenten Philip Morris) de enorme mulighetene til å oppmuntre til forbruk i det som onkelen kalte «den libidinale økonomi».

Bernays genistrek var at han svært tidlig så hva han kunne få ut av Freuds tanker. Han forklarer faktisk allerede i 1923, i Crystallizing Public Opinion, at regjeringer og annonsører kan «innrullere ånden slik de militære gjør det med kroppen». Denne disiplinen kan innføres på grunn av «den individuelle menneskelige naturens iboende fleksibilitet». Bernays viser at «den fysiske ensomheten er en virkelig skrekk for flokkdyret [the gregarious animal] og at det å danne flokk gir det en følelse av trygghet. Hos mennesket framkaller denne frykten for ensomheten et begjær etter å identifisere seg med flokken og dens meninger». Men så snart det er i «flokken», ønsker «flokkdyret» alltid å ytre sin mening. Derfor må kommunikatorene «appellere til flokkdyrets individualisme [som] går tett hånd i hånd med andre instinkter, som dets selvdyrkelse». Det er grunnen til at Bernays anbefaler å alltid snakke til det om «dets» begjær. Å gjøre mennesket til et flokkdyr har til hensikt å gjøre adferden ensartet slik at man kan erobre markedene og dermed maksimere avkastningen. Dette ble gjort særlig med støtte i de audiovisuelle massemediene, som radio og kino, og siden fjernsynet, som ble oppfunnet kort etter. Disse ble brukt for å gjøre individets estetiske dimensjon funksjonell.

Det er verd å merke seg at det å snakke om et flokksamfunn av proletariserte forbrukere ikke på noen måte er uforenlig med utfoldelsen av en egoismekultur som er opphøyd til leveregel. Disse begrepene roper tvert i mot på hverandre og støtter hverandre. Dette livet i en virtuell flokk som uopphørlig føres mot kilder sendt av forsynet, fulle av havfruer og vannymfer, forutsetter faktisk en overdreven egoisme presentert som demokratisk fullbyrdelse. «Vær hele tiden mer deg selv mens du hele tiden deltar mer i familien»; «Med oss kommer du til å befinne deg i sentrum for systemet» eller «i sentrum for banken, for nettverket og alt du vil». Man kunne stille opp tusen reklamer som fungerer i det samme leie, for reklamemakerne er spesialister i bruken av dette trikset (enkelt, men uunngåelig) som går ut på å smigre individenes egoisme på alle tenkelige måter.

 

MED DENNE «flokkegoismen» står vi utvilsomt foran en nokså ny type «mønster», som det ville være på sin plass å få oversikt over jo før jo heller ettersom dens egoistiske side for alltid hindrer den i å avdekke seg selv som et kollektivt vesen. Med disse flokk-ego-skapningene står vi som foran monstre utskilt av demokratiet. Monstre fordi disse skapningene er grunnleggende antidemokratiske. De fungerer med frivillig glemsel og med utspekulerte framgangsmåter som hele tiden gjentas, med kjøp av bevisstheter, med vellykket bløff, med rask og stor fortjeneste. Og dessuten infiserer de mer og mer virkemåten til det som er igjen av reelt demokrati og bidrar særlig til «kjendiseriet» i politikken. Livet i den virtuelle flokken fungerer ut i fra en serialisering av individer som utsettes for mangfoldige muligheter for tilfredsstillelse av egoistiske begjær, som hele tiden vekkes og settes i gang igjen. Med serialisering forstår jeg et tap av følelsen av tilhørighet i et eller det menneskelige kollektiv, framkomsten av en anomi (normløshet) som driver medlemmene i en gruppe til å leve hver for seg og i fiendtlighet mot de andre. Denne serialiseringen med på å få hvert medlem av den virtuelle flokken til fritt å plasserer seg i søkelyset til tilbudene om tilfredsstillelse.

For å sette individet i gang, holder det med et tilbud å kikke på, som i prinsippet kan avvises eller godtas («i prinsippet» for ofte blir barna nærmest plassert foran fjernsynet med makt for at de skal holde fred). Om det godtar dette nesten påtvungne tilbudet om å se på, så blir flokkmedlemmet «fanget»: Han tror at han ser på fjernsynet av sitt eget, frie valg. Og da er det at en av særegenhetene ved synsdriften trer i funksjon. At blikkets retning snus gjør at til slutt er det ikke lenger seeren som ser på fjernsyn, men egentlig fjernsynet som ser på seeren. Denne omkalfatringen må selvfølgelig være så smertefri som mulig.

Det hele er basert på en løgnaktig kontrakt som gjør at seeren tror at han kan se uten å bli sett. Ut av dette springer den egoistiske allmaktsfølelsen som griper den som tror «at han kan gjøre det han vil» når han ser på det han jo vil se på. Det endelige beviset er at han kan zappe som han lyster. I virkeligheten er ikke denne seeren allmektig, så langt derifra. Han blir ganske sikkert sett på og gransket mer enn han ser. Vi må ikke glemme at ingen annen sosial aktivitet blir mer målt enn fjernsynsvisuelle vaner.

Det samme fenomenet angår forresten alle disse nye flokk-ego-gruppene. Internett har mange interne og eksterne spionprogrammer, som registrerer nettbrukerens blikk gjennom hans klikk på musen, for å lage en fantomtegning som gjør det mulig å gå ham og alle vanene hans etter i sømmene. På samme måte registrerer mange svarte bokser fjernsynsseerens minste reaksjoner. Slik at når han ser blir han også sett. Fjernsynet er et øye som ser mot hvert medlem eller grupper av medlemmer av flokken. Det dagligdagse «jeg vil slappe litt av og se på fjernsyn» er altså ganske misvisende. For det er altså den andre som ser på deg, men ikke bare deg, for han ser samtidig på alle medlemmer av flokken. Og selvfølgelig er alle disse fjernsynets blinde øyne på medlemmene av den virtuelle flokken koblet sammen. Dette utgjør et enormt nettverk der den enkelte hele tiden er stilt ut og betraktet gjennom det han ser på. Og ført direkte til kildene der denne Andre vil at han skal gå for å få næring og drikke sammen med sine like i flokken (og vi vet at for generaldirektøren for den fremste franske fjernsynskanalen, som fastholdt tilbudet sitt som «mest mulig kultur for pengene» er det hovedsakelig Coca Cola-kilder).

 

FJERNSYNET FUNGERER som et slags omvendt panoptikon à la Jeremy Bentham. I dette, slik Foucault har påpekt «blir den enkelte sett, men ser ikke» slik at «det hos den innsatte framkalles en bevisst tilstand og en konstant synlighet som sikrer maktens automatiske funksjon». Men med et tilleggsraffinement (det er framskrittet): Ingen blir sett, men hver enkelt blir sett på av denne blinde store Andre som han ser på. For ham dreier det seg faktisk ikke lenger om å se hvert av medlemmene fra ett eneste sentralt synspunkt, men å få den enkelte til å se i noen svært presise retninger, nemlig de som lover lykken gjennom en allmenn og automatisk tilfredsstillelse av behov, som selvfølgelig er listeførte og forut-se-bare.

Oversatt av K.E.V.

 

Fotnoter:
1 Begrepet «kulturindustri» kommer fra Theodor W. Adorno. Hans kritiske analyse av «kulturindustrie» er fortsatt høyst aktuell. Se f. eks. Philosophie der neuen Musik, på engelsk Philosophy of modern Music, Edwin Mellen 1997.

Uttrykket finnes i rapporten fra senatets undersøkelseskomité om «Mindreåriges kriminalitet « (26. juni 2002): «Fjernsynet har trengt seg inn i familiene i en slik grad og spiller en slik rolle i barnas dagligliv at man kan, uten overdrivelse, snakke om «en tredje forelder» for å beskrive den» www.senat.fr/rap/r01-340-1/r01-340-10html

I Europa har mellom en og to tredjedeler av barna nå fjernsyn på rommet sitt. Se Sonia Livingstone og Moira Bovill, Children and Young People in a changing Media Environment, Lawrence Erlbaum, London, 2001.

Ray Bradbury, Fahrenheit 451, Pax, Oslo, 1966 [1953].

Det faktum at de markedsførerne av den første sendingen av denne typen, kalte den «Big Brother» (I Nederland i 2000) viser hvor kraftig den politiske kritikken som ble framsatt i George Orwells roman, 1984, nå fornektes.

Se Laurent Fonnet, La programmation d?une chaine de télévision, (Sendeplanen til en fjernsynskanal), Dixit ? DESS, communication audiovisuelle université Paris-I, Paris, 2003.

Flere, Les Dirigeants face au changement, (Lederne ansikt til ansikt med forandringen), Editions du huitième jour, Paris, 2004-2006.

Bernard Stiegler, Aimer, s?aimer, nous aimer. Du 11 septembre au 21 avril, Galilée, Paris, 2003, s.30.

Sitatet er oversatt fra fransk og ikke fra den tyske originalen. Overs. anm.

Alexis de Tocqueville, De la démocratie en Amérique. Til norsk ved Birgit Tønnesson, Om demokratiet i Amerika, Gyldendal, Oslo, 1995.

Se Bernard Stiegler, Mécréance et discrédit 1, 2 et 3, Galilée, Paris 2004-2006.

Freuds nevø Bernays stilet bøkene sine til onkelen. Han var i jevnlig kontakt med ham angående oversettelsen av onkelens bøker, og utgivelsen av disse i USA.

Michel Foucault, Surveiller et punir, s. 234. Til norsk ved Dag Østerberg, Overvåkning og straff: det moderne fengsels historie, Gyldendal, Oslo, 1999. I en panoptisk fengselsbygning befinner vokteren seg i et ukikkstårn som ligger i mørke, midt på en enorm sirkelformet forhøyning med flere etasjer med celler. Disse har gitter og er voldsomt opplyste. Slik kan et stort antall fanger bli sett av en eneste vokter uten å vite om han blir betraktet.