Middelmådighet i andre potens

Den mediekåte delen av samtidskunsten gjentar Duchamps berømte pissoarprovokasjon uten å se at handlingen har mistet all subversiv kraft. I konformitet med den kapitalistiske individualismen skygger denne overhypa, varefikserte kunstpraksisen for en virkelig frigjørende kunst.

Samtidskunsten er revolusjonær. Derfor er de som ikke liker den reaksjonære. Enten med vitende og vilje eller uten å være klar over det (altså nyreaksjonære). Slike merkelapper festes i dag systematisk på de som fortsatt våger å stille spørsmålstegn ved enkelte verk eller praksiser i samtidskunsten. Med tanke på faren for å bli mistenkt for populisme, inkompetanse eller idioti, er det ikke overraskende at mange velger å holde sine innvendinger for seg selv. Foretrekker du å være reaksjonær eller revolusjonær? Støtter du modernismen eller den akademiske kunsten?

Denne framgangsmåten som punkterer enhver debatt før den har begynt, er bemerkelsesverdig effektiv og fortjener definitivt å få sine drivkrefter og hensikter belyst. For om den like mye utfoldes i en viss type kunstdiskurs som i en viss type kunst som er uløselig knyttet til denne diskursen, er den også operativ i et større politisk-retorisk felt. Kunstfeltet som granskes her vil dermed i det følgende tjene som «modell» for å belyse hva som står på spill. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Default thumbnail
Forrige sak

Despotismens genealogi – Samtale med Houshang Mahrouyan

Default thumbnail
Neste sak

Forkledd samfunnssatire

Andre saker om Kunst

Håpets plakater

Fra slutten av 1800-tallet fornyet radikale kunstnere tresnittet. Verkene deres fordømte den

0 kr 0