Mens Georgias politikk er splittet mellom to uforsonlige leire, som ikke har sittet i parlamentet sammen på ett år og anklager hverandre for å tjene Kreml, har georgiere flest et mer ambivalent forhold til naboen i nord.
De to dominerende partiene er enige om de sentrale politiske sakene. Dermed ender de politiske debattene ofte med beskyldninger om at motparten er en russisk agent.
Å bli en del av Vesten er mer enn en politisk målsetning for Georgia i dag. Det er en ideologisk overbevisning. Georgierne vil fjerne seg fra sovjetfortiden. Samtidig finnes det en spenning innad i det nye regimet mellom en utstrakt nasjonalisme og nyliberalistiske dereguleringer. Etter roserevolusjonen i 2003 har statsministeren Saakashvilis parti hatt full kontroll over statsadministrasjonen. Til og med nasjonalflagget har blitt byttet ut med partiets symbol. Har roserevolusjonen virkelig brutt med de tidligere regimene? BNP og skatteinntekter har økt, men mesteparten blir slukt opp av forsvaret. Korrupsjonen har blitt redusert, men menneskerettighetsbruddene øker. Hva skjuler seg bak den pro-vestlige retorikken om demokratiske verdier?
Fortgangen i Georgias forhandlinger om NATO-medlemskap er en reell trussel for Moskva. President Saakasjvilis styre blir i stadig større grad kritisert innad, selv om det er et resultat av «Roserevolusjonen». Washington støtter, for ikke å si oppmuntrer til «fargerevolusjoner». Samtidig fordømmer FN de georgiske troppenes streiftog i Abkhasia, og ber landet trekke sine styrker ut fra Kodori-dalen.
