Nord-Amerika

Japperevolusjonen

Å bli en del av Vesten er mer enn en politisk målsetning for Georgia i dag. Det er en ideologisk overbevisning. Georgierne vil fjerne seg fra sovjetfortiden. Samtidig finnes det en spenning innad i det nye regimet mellom en utstrakt nasjonalisme og nyliberalistiske dereguleringer. Etter roserevolusjonen i 2003 har statsministeren Saakashvilis parti hatt full kontroll over statsadministrasjonen. Til og med nasjonalflagget har blitt byttet ut med partiets symbol. Har roserevolusjonen virkelig brutt med de tidligere regimene? BNP og skatteinntekter har økt, men mesteparten blir slukt opp av forsvaret. Korrupsjonen har blitt redusert, men menneskerettighetsbruddene øker. Hva skjuler seg bak den pro-vestlige retorikken om demokratiske verdier?

Posted on

Den georgiske presidenten Mikheil Saakashvili ble møtt av klager fra medborgere, da han var på et rutinebesøk på tollstasjonen Opiza i nærheten av Tbilisi. Presidenten sparket umiddelbart sjefen for tollstasjonen og ga følgende beskjed til statsministeren: «Gi alle avskjed. Ansett nye folk, gi dem en lønn på 1000 GEL (443 Euro) og eksakte instruksjoner, så jeg slipper å se hvordan folk blir plaget her.» Han la til: « Hvis vi virkelig vil bygge en fri økonomi, [...] hvis vi ønsker at vår økonomi skal få utvikle seg [...] hurtig og dynamisk, burde vi lage disse strukturene mer borgerorienterte.» Samme dag beordret presidenten en annen administrativ struktur, som han kalte «en parasitt», stengt: Den georgiske nasjonalkommisjonen for transportregulering. Disse hendelsene beskriver den aktuelle situasjonen i Georgia i et nøtteskall: en ovenfra-ned sosial transformasjon med sikte på å modernisere samfunnet. Og å gjøre det raskest mulig.

Georgia skiller seg ut blant alle de ikke-voldelige fargerevolusjonene. Mens revolusjonene i Serbia, Ukraina, Libanon og Kirgistan førte til politisk lammelse med en president og en statsminister som hver for seg enten representerte det gamle regimet eller reformistene, føler det post-revolusjonære regimet i Georgia at de har mandat fra folket til å bevege seg framover. Det politiske lederskapet som oppsto etter revolusjonen, først og fremst representert av Saakashvili, har både makten og viljen til å skape forandringer i det georgiske samfunnet. Sett fra dette synspunktet går Georgia gjennom en virkelig revolusjon i dag, med en liten utdannet elite som påtvinger sosiale forandringer på resten av samfunnet. Men hvilken vei velger den georgiske revolusjonen?

For å forstå målsetningene til den georgiske revolusjonen må man se på landets tilstanden under det gamle regimet, og se hva revolusjonen reagerte mot. Under Sjevardnadze var Georgia et land som søkte å komme inn i de vestlige nasjoners selskap. Under Sjevardnadze erklærte Georgia sin målsetning å bli med i NATO, samtidig hadde Georgia relativt store politiske friheter og politisk mangfold. Men Sjevardnadzes demokrati var basert på en svak stat, noe som ikke hjalp verken for å oppnå vestens respekt eller å utføre økonomiske reformer. Korrupte og kriminelle klaner kontrollerte mye av staten. De revolusjonære kom fra den reformistiske og vestligvennlige fløyen av Sjevardnadzes parti, som mot slutten av 2001 følte det var på tide å bryte med «den hvite reven». Den viktigste målsetningen for revolusjonen ser ut til å være å bygge en sterk stat som kan styre Georgia inn i den moderne verden, det vil si Vesten.


HVIS GEORGIA GJENNOMGÅR en revolusjon, burde det finnes en ideologi. «Vestliggjøring» ser ut til å være det nærmeste man kan komme. Georgia vil ikke bare se ut som Vesten, det ønsker å være i hjertet av det: «Vesten er vi en mektig partner for Vesten, ikke er lite land som tigger om beskyttelse.» Å bli en del av Vesten er ikke bare en politisk målsetning for Georgia i dag, det er også en emosjonell, om ikke en ideologisk målsetning. Å bli en del av Vesten er ensbetydende med å være en del av den moderne verden, og å legge bak seg den foreldede sovjetiske fortiden. Den blir sett som svaret på alle tenkelige onder nasjonen lider under. Onder som skyldes på Russland, Sovjetunionens Russland. Tidligere ble alt som var moderne skaffet gjennom Russland. Dette gjaldt for georgisk nasjonalisme på 1800-tallet, de sosialdemokratiske mensjevikene tidlig på 1900-tallet og for de georgiske kommunistene under sine landsmenn Stalin og Beria. Men hendelsene i 1989 brøt denne trenden. Da den sovjetiske hær åpnet ild mot ubevæpnede demonstranter i Tbilisi og drepte 19 mennesker, ble Russland symbol for alle manglene i samtidens Georgia. For eliten i et land som er beryktet for interne motsetninger, ble antirussiske strømninger ett av få samlingspunkter. Mange av de politiske stegene i Georgia i dag er betinget av disse emosjonelle, og ideologiske faktorene.


FORANDRINGENE DENNE UNGE revolusjonen har gjennomført på få år er imponerende. Nå har Georgia en stat med selvtillit, både internt og på den internasjonale arena. Den klarer å samle inn skatt, betale lønninger i tide og gjennomføre infrastrukturprosjekter. Det foregår en energisk kamp mot korrupsjon -- én av de største manglene ved Sjevardnadze regimet. Hele filialer av staten blir tatt fra hverandre og reformert. Både hæren og trafikkpolitiet har blitt oppløst, og nye offiserer har blitt rekruttert. Begge institusjonene var tidligere de mest synlige symbolene på ineffektivitet og korrupsjon.
Men de sannsynligvis viktigste reformene finner sted i utdanningssektoren. «Målet med vår reform er å øke nivået på vårt utdanningssystem» sa Gigi Tevzadze, rektor på Ilia Sjavsjavadze statsuniversitet og en av arkitektene bak reformen, med hast i budskapet. «I femten år var det ingen reform, og det vi arvet fra Sovjetunionen var bare fornedrende. Svekkelsen av nivået på utdanningen ledet til økt korrupsjon i utdanningssektoren.» Tevzade forteller eksempelvis at hvis en student skulle immatrikuleres på et universitet for få år siden, krevde det bestikkelser mellom 500 og 15 000 amerikanske. Universitetene var også blitt konservative sentre: «Mange i utdanningssystemet trodde at deres rolle var å overføre nasjonal identitet til studentene, ikke å lære dem grunnleggende ferdigheter.»

Den pågående reformen tar sikte på å innføre moderne standarder i georgisk utdanning. Den nyliberale økonomen Milton Friedmans modell med «studiekuponger» har blitt innført, der skolenes og universitetenes bevilgninger blir styrt av antall «studiekuponger» de klarte å samle inn. Gamle lærere -- opp mot 90 prosent på Sjavsjadze-universitetet -- har fått sparken, og nye lærere, ofte yngre, har blitt rekruttert. Lønningene har økt med fire til fem ganger, og innføringen av en nasjonal inngangseksamen har minsket korrupsjonen dramatisk.

Det nye lederskapet har startet en masseprivatisering. Det er planer om å privatisere universitetene innen 2010, og skape tettere bånd med næringslivet så vel som private donorer, for å finansiere universitetsutdanningen. Helsesektoren skal også overlates til det private. Offisielt er 70 av 108 sykehus allerede privatiserte, og regjeringen håper at private investorer skal bygge hundre nye sykehus.

Reformmodellene følger dermed generelt den nyliberale modellen, og spesielt den amerikanske modellen. Arbeidslivslover har blitt lempet på, arbeidsgiverne kan ansette og avskjedige etter eget forgodtbefinnende. Tollavgifter på import har blitt fjernet unntatt på jordbruksprodukter, og en rekke reguleringer har blitt minsket. En ny lov foreslår å redusere skatt på avkastning fra 20 prosent til 15 prosent. Intensjonen er å tiltrekke seg utenlandske investeringer for å modernisere den georgiske økonomien.


DEN MASSIVE SOSIALE omstruktureringen har blitt realisert takket være Nasjonalbevegelsens fullstendige dominansen over staten og den politiske arena i Georgia. Situasjonen hendelsene i roserevolusjonen utviklet seg førte til maktkonsentrasjon. Først forsvant Sjevardnadzes parti Borgerunionen fra den politiske scenen mot slutten av 2003, og dermed mulighetene for at dette partiet kunne utvikle seg til et stort opposisjonsparti. De to revolusjonspartiene, Saakashvilis Nasjonalbevegelsen og Demokrat-blokken, ledet av tidligere statsminister Zurab Zhvania, slo seg sammen for å skape det nye styringspartiet -- Nasjonalbevegelsen-Demokratene (NMD). Ungdomsbevegelsen i Kmara som var «fotsoldatene» i revolusjonen, sluttet seg til styringspartiet og oppløste seg selv. De hurtige konstitusjonelle forandringene som ble utført i januar 2004, bare dager etter revolusjonen, ga presidenten mer makt. I etterkant av disse forandringene ble det holdt parlamentariske valg 28. mars 2004, der NMD fikk 66 prosent av stemmene og holdt opposisjonskrefter borte fra parlamentet ved å heve sperregrensen til 7 prosent. Dermed kontrollerer NMD den lovgivende makt og kan vedta alle sine lovforslag. Med bortgangen til tidligere statsminister og Saakashvilis mentor, Zurab Zhvania, i 2005 ble den siste hindring fjernet for opprettelsen av pyramidalsk makt. Symbolsk ble Nasjonalbevegelsens banner -- fem røde kors på en hvit bakgrunn -- gjort til nasjonalflagg, som for å si at det ikke finnes noen forskjell mellom det dominerende partiet og staten.
For de som forsvarer det georgiske lederskapet er den politiske dominansen til Den Nasjonale Bevegelse en nødvendig forutsetning for å realisere raske reformer, og ikke falle i samme felle som i Serbia eller Ukraina. Saakashvili har vært sensitiv i forhold til skjebnen til Zoran Djindjic, den serbiske reformisten som ble myrdet av tilhengerne av det gamle regimet, og i forhold til den interne kampen i den oransje leiren i Ukraina. Støttespillerne til den georgiske revolusjonen er bevisst på at deres eksperimentering med statsbygging, samtidig insisterer de på at demokratiske verdier i et fattig land med et uløst nasjonalt problem er, for å si det mildt, en vanskelig balansegang. David Darchiashvili, representant for Open Society Institute (Soros Foundation) i Georgia, forklarer: «Jeg vil si at den georgiske revolusjon ble skapt av eliten -- med støtte fra folket. Dette viser svakheten i en prosess som stadig må stimuleres ovenifra. Hvis man presses nedenifra er det vanskelig å gjennomføre reformer.» Ved siden av demokratisk retorikk er det ikke bare økt autoritært styre, men også nasjonalisme. Menneskerettighetsbrudd -- deriblant tortur i fengslene -- har økt siden roserevolusjonen, og mediene frihet har blitt innskrenket.

De etnisk-territorielle konfliktene som herjet landet tidlig i 1990-årene, preger nok en gang overskriftene. Statusen til Abkhasia og Sør-Ossetia var ikke politiske tema under revolusjonen, men straks etter ble den territorielle forening av Georgia plassert på toppen av agendaen. Det første forsøket på å innlemme Ajaria (en rik kystby ved Svartehavet på grensen til Tyrkia) i mai 2004 ble en stor suksess. Men et lignende forsøk på å føre Sør-Ossetia inn under Tbilisis kontroll førte til voldelige sammenstøt og større spenninger med Russland.
Salome Zurabishvili, tidligere fransk diplomat som var utenriksminister for Georgia fra mars 2004 til oktober 2005, mener at det ikke var kampene i Sør-Ossetia som førte til den nåværende antagonismen mellom Moskva og Tbilisi. Hun hevder at rett etter kampene «startet forhandlingene om å stenge de russiske basene igjen», og Moskva gikk med på å tømme sine baser i Batumi og Akalkali, som skulle være avsluttet i 2008. Ting begynte å forandre seg med arrestasjonene av fire russiske offiserer, beskyldt for spionasje. Var målsetningen i Tbilisi å tiltrekke seg oppmerksomhet fra Vesten for å akselerere spørsmålet om NATO-medlemskap? «Resultatet ble det omvendte,» sier Zurabishvili. «Hvis man ønsker NATO-medlemskap er det ikke nødvendig å konfrontere Russland, noe som bare vil gjøre visse land mer skeptiske til georgisk medlemskap.» Zurabishvili kvalifiserer noen av handlingene til regimet som nybolsjevistiske. «Måten NMD ser på sin rolle i samfunnet, `utdanningen´ av ungdommer i patriotiske leirer, den ideologiske instrumentaliseringen. Alt dette ligner på et totalitært heller enn et demokratisk regime. Hvorfor behøver dette regime slike virkemidler?» Én av disse ungdomsleirene for «Ungpatriotene» er planlagt nær den abkhasiske konfliktregionen. Mange frykter at de unge aktivistene kommer til å forsøke å krysse frontlinjen og framprovosere vold i en region der spenningene allerede er store.

Saakashvili har bestrebet seg på å rehabilitere den tidligere presidenten Zviad Gamsakhurdia, av mange ansett som en kontroversiell leder med hovedansvaret for kaoset som rådet i Georgia i begynnelsen på 1990-tallet. Gamsakhurdias levninger ble begravd på nytt i Tbilisi i april i år under en høytidelig seremoni. Det har vært få diskusjoner i Georgia omkring den politiske arven han etterlot seg og konfliktene hans nasjonalisme skapte. Den «nasjonalistiske gløden» de georgiske lederne virker motsetningsfullt med engasjement for nyliberalisme og globaliseringen. Men denne motsetning gir utvilsomt NMD muligheten til å dominere den politiske arenaen i landet, og hindre at det dannes en sterk nasjonalistisk opposisjon.


«MÅLENE FOR REVOLUSJONEN er både statsbygging og demokratibygging,» sier Levan Ramishvili, leder for Frihets Instituttet, en NGO som spilte en nøkkelrolle i roserevolusjonen. «Det handler om modernisering av Georgia,» legger han til. Ved å framheve revolusjonen som et moderniseringsprosjekt, rettferdiggjør man foreløpige mangler -- for eksempel inndragelse av visse friheter og økonomiske oppofringer -- for å nå det ultimate målet en gang i framtiden.
Men det finnes en bakside. Etter roserevolusjonen har menneskerettighetsbrudd økt, medienes frihet har blitt innskrenket, det sivile samfunns oversikt over regjeringens aktiviteter har minsket og, ikke minst, det finnes få muligheter for maktbalanse overfor den utøvende makt. «Eiendomsrett blir ikke beskyttet, det foregår en prosess for å refordele eiendom» sier Irakli Iashvili, medlem av parlamentet fra partiet Nye Høyre. Mens regjeringen skryter av økte utenlandske investeringer, hevder Iashvili at disse investeringene kommer fra Russland, Kazakhstan, og Azerbajdjan. Og at de ikke strømmer inn på grunn av økonomiske fordeler i Georgia, men heller av politiske hensyn. For ham er hovedproblemet allikevel dommerstanden. «Rettsapparatet har blitt statsadvokatens notar,» legger han til med et smil.

Hvis roserevolusjonen ikke handler om demokrati, kan den handle om modernisering? Den politiske forskeren Maria Muskhelishvili tviler på det. Hun ser på det som skjer i Georgia som «en virkelig revolusjon, men den handler ikke om demokrati. Dens sosiale opprinnelse kommer fra ’globaliserte’ georgiske japper som har oppstått i løpet av de siste 15 årene. De snakker engelsk, behersker data og er nyliberalistiske. Engelsk beherskes av 5-6 prosent av befolkningen», mens den eldre, russisk-talende, og Sovjet-utdannede delen av befolkningen blir mer og mer marginaliserte. «Resultatet er sterk klassedeling av befolkningen, og mange føler at de har blitt annenrangs borgere,» legger hun til. Men behøver Georgia å ofre demokratiske friheter, ytringsfriheten og den politiske organisasjonsfriheten som de hadde under den sene Sjevardnadze-perioden, for å oppnå sitt statsbyggings- og moderniseringsprosjekt? Muskhelishvili mener ikke det. «Dette er et nyliberalistisk prosjekt. Jeg vet ikke på hvilken måte det kan kalles ’modernisering’. Politikken som føres nå imøtekommer ikke utfordringene det georgiske samfunnet står ovenfor i dag: ulikheter og arbeidsledighet. For femten år siden gikk veien til en vestlig modell gjennom privatisering og etableringen av politisk pluralisme. I dag går veien til Europa gjennom sosial rettferdighet og kamp mot fattigdom.»

Samtidig gir også de økonomiske tallene et blandet bilde. BNP vokste med 9 prosent i 2005, og 8 prosent i 2006. Realinntektene fra skatter gikk opp med 46 prosent i 2004 og 15 prosent i 2005. Men på samme tid økte andelen av de som levde under fattigdomsgrensen fra 35,7 prosent av befolkningen i 2004 til 40 prosent i 2006, og arbeidsledigheten økte fra 12,7 prosent i 2004 til 13,8 prosent i 2005. Gjennomsnittslønnen ligger på 45 euro, pensjonene ligger på 22 euro i måneden. Riktignok har budsjettene gått opp takket være skatter og privatisering, men en fjerdedel av hele budsjettet går til forsvaret.


REVOLUSJONER ER TIDSPUNKTER for radikale omveltninger i et samfunns historie. Men som Moshe Levin har vist i sine studier av russisk og sovjetisk historie, kan man også se på revolusjoner som en videreføring av sosiopolitiske mønster i et annet format. På tross av den pro-vestlige og pro-demokratiske retorikken, er det en fundamental reproduksjon av gamle mønster i Georgia i dag under et renovert institusjonelt format. Saakashvili er den tredje presidenten for et uavhengig Georgia. Selv om det finnes tegn på revolusjonære forandringer i georgisk politikk i dag, er det lett å identifisere repetitive mønster også. Den første presidenten, Zviad Gamsakhurdia, kom til makten i 1991 med 86 prosent av stemmene. Eduard Sjevardnadze etterfulgte ham etter valget i 1992 da han fikk 91 prosent av stemmene. Saakashvili ble valgt i 2004 med 96 prosent av stemmene. Da Gamsakhurdia og Sjevardnadze forlot presidentembetet, etterlot de seg ikke politisk parti som kunne ha spilt rollen som parlamentarisk opposisjon. Gamsakhurdia ble avsatt etter et væpnet opprør. Sjevardnadze måtte gå som følge av fløyelsrevolusjonen. Begge ble altså avsatt på et ukonstitusjonelt vis.

Men Saakashvili ligner nok mer på lederen han erstattet enn lederen for georgisk uavhengighet. Da Sjevardnadze kom til makten i det som den gang var det sovjetiske Georgia i 1972, satte han som sin hovedoppgave å «bekjempe korrupsjonen», og arresterte tusenvis av partimedlemmer. Georgia ble et unntaksland i Sovjetunionen, der ytringsfrihet og handel lå langt var langt bedre enn noen annet sted i unionen. Vil moderniseringsglød i skjønn forening med kampen mot korrupsjon føre til at staten svekkes. Og vil dette skape grobunnen for en ny revolusjon?

Oversatt av B.H.

1 Civil Georgia, 21. februar 2007 (http://www.civil.ge/eng/article .php?id=14667).

2 Intervju med Mikhail Saakashvili av Galia Ackerman i Politique Internationale, Nr. 114, vinter 2007, s. 185.

3 Civil Georgia, 19. april 2007 (http://www.civil.ge/eng/article.php?id=14981).

4 Bare «høyreopposisjonen» bestående av partiene «Nye Høyre» og «Industri vil redde Georgia» passerte sperregrensen med 7.6prosent av stemmene. Senere brøt Det republikanske partiet med det styrende partiet og ble med i opposisjonen.

5 Se Florence Mardirossian, «Jakten på georgiere», norske Le Monde diplomatique, november 2006.

6 Amnesty International, «Georgia : Torture and ill-treatment Still a Concern After the ?Rose Revolution?», 22. november 2005 (http://web.amnesty.org/library/Index/ENGEUR560012005?open&of=ENG-GEO).

7 Se National Bank of Georgia, Annual Report 2005, s. 16.

8 Malkhaz Alkhazashvili, «Poverty up in Georgia» The Messenger, 24. april 2007. I 2001 ble det estimert at 54 prosent levde under fattigdomsgrensen.

9 Associated Press, 17. april 2007.

10 Se Moshe Levin The Making of the Soviet System, Methuen, London, 1985. Og The Soviet Century, Verso, London, 2005.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver