Forræderiets grep om georgiernes sinn

De to dominerende partiene er enige om de sentrale politiske sakene. Dermed ender de politiske debattene ofte med beskyldninger om at motparten er en russisk agent.

Tbilisi, juli 2019. Foto: Yannick Morelli, Shutterstock.

Den unge republikken i Kaukasus fikk en smertefull start med en borgerkrig (1991–1993), kamper mot osseterne og abkhaserne, og et statskupp (januar 1992). Så tok Sovjetunionens tidligere utenriksminister Eduard Sjevardnadze styringen (1992–2003), før en «roserevolusjon» (2003) ga makten til den ultraliberale Mikheil Saakasjvili (2003–2012). Men i år kan Georgia feire sitt trettiårsjubileum under en relativt fredelig himmel. I 2012 opplevde landet sitt første regjeringsskifte uten vold, da milliardæren Bidzina Ivanisjvili vant valget. Partiet hans, Georgisk drøm, vant valget igjen i 2016 og i fjor.

Den eneste mørke skyen på himmelen er at taperne i fjorårets valg ikke har akseptert resultatet og mener at velgerne ble utsatt for utilbørlig press. Siden november i fjor har opposisjonens 45 parlamentsmedlemmer nektet å møte opp i parlamentet og dermed i praksis blokkert forsamlingen. 19. april ble det inngått en avtale, med EU-rådet som megler: Hvis Georgisk drøm får mindre enn 43 prosent av stemmene i lokalvalget i år, skal det holdes nyvalg i begynnelsen av neste år. Men i slutten av juli fordømte partiet avtalen og økte dermed sannsynligheten for en varig politisk krise.
(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0