Vitenskap for de fattige

Utdeling av skolelunsj og middel mot innvollsormer har senket skolefraværet i Kenya, uten at elevenes resultater har forbedret seg. I India har ikke mindre klasser gjort elevene bedre til å tilegne seg kunnskap, derimot blir de det hvis de har lærere som er til stede og tilpasser pedagogikken etter elevenes behov. De fattigste bruker ikke legemidler eller myggnett mer hvis de får penger til å kjøpe det selv, bruken faller heller når de må betale. Og mikrokreditt hjelper ikke låntakerne ut av fattigdom. Det som derimot har en positiv og varig virkning, er bistandsprogrammer som kombinerer kontanter, en (liten) produksjonskapital og personlig oppfølging.

Forskerne bak disse funnene – Abhijit V. Banerjee, Esther Duflo og Michael R. Kremer – ble i fjor belønnet med Sveriges riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel. Gjennom Abdul Latif Jameel Poverty Action Lab (J-Pal, opprettet i 2003) har Banerjee og Duflo forvandlet utviklingsøkonomien. Bøkene deres Poor Economics: A Radical Rethinking of the Way to Fight Global Poverty (2011) og Good Economics for Hard Times (2019) har solgt som varmt hvetebrød, og ledere i en rekke land og internasjonale institusjoner og veldedige organisasjoner har hyret inn dem eller andre som bruker deres metode.

Banerjee, Duflo og Kremers pragmatiske tilnærming kan minne om reformatorene Sidney og Beatrice Webbs, eller Charles Booths, feltarbeid og engasjement for å bedre livene til de fattigste. Samtidig har de tre økonomene gjennomført en vitenskapelig og politisk maktoppvisning. De har brutt med den tradisjonelle fattigdomsforskningen og dens fokus på generelle problemer i utviklingsøkonomien, som produksjon av varer og tjenester, internasjonal handel og omfordeling av rikdom. I stedet arbeider de med spørsmål som begrenser seg til individuell atferd, og som de besvarer med snedige eksperimenter.

Effekt viktigere enn årsak

J-PALs mål om å «oversette forskning til handling» bygger på et postulat og en metode. Postulatet er at det ikke finnes noen mirakelkur mot fattigdom, men at det går an å innføre tiltak som bedrer livene til de fattige. Og den beste metoden for å måle virkningen av disse er «randomiserte kontrollstudier» (RCT).¹ Bak denne vitenskapelige betegnelsen skjuler det seg en nokså enkel framgangsmåte som i dag brukes blant annet i farmakologien for å teste effekten av en behandlingsform eller et legemiddel. Det går kort fortalt ut på å finne et representativt utsnitt av en befolkning og fordele individene tilfeldig i to grupper. En gruppe får behandlingen, mens den andre får et placebo, og bare de som utformer eksperimentet vet hvem som får hva. Deretter sammenligner man reaksjonene til individene i de to gruppene og kalkulerer gjennomsnittlig effekt av behandlingen.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Men det er lettere sagt enn gjort å gjennomføre slike eksperiment i en humanvitenskapelig ramme. Legevitenskapen og den kliniske psykologien, hvor slike eksperimenter har blitt brukt i over hundre år, har helt andre fundamenter enn økonomifaget. Andre forskere har påpekt en rekke uregelmessigheter i eksperimentene til Duflo og kollegaene. Det dreier seg om deltakere som bryter reglene som skiller behandlingsgruppen fra kontrollgruppen. Og kvaliteten på informasjonen økonomene analyserer avhenger av mulighetene deres lokale assistenter har hatt til å samle inn pålitelige data (ofte i land med mangelfull offentlig statistikk). I tillegg fristes bestillerne iblant også til å blande seg inn i eksperimentene de finansierer.² Og ikke minst finnes det ingen placebo innen bistand eller sosiale ytelser. I medisinske eksperimenter får alle pasientene en pille, enten en pille med virkestoff eller en placebo-pille uten. I økonomiske forsøk er en familie som ikke får mikrokreditten som skal testes fullstendig klar over det. Og de som får den vet at de blir observert, kanskje også vurdert. De har dermed en tendens til å endre atferd og dermed fordreie resultatene.³ Disse problemene gjør at forskerne ofte må supplere eksperimentene med ekstra statistikk.

Men de entydige resultatene gjør at mange pengegivere liker metoden, ettersom den kan gi et svar på om et tiltak fungerer eller ikke, uten å bry seg for mye om årsakene til suksessen eller nederlaget. Men, som økonomen Angus Deaton som fikk «nobelprisen» i 2015 bemerker, «politikkutforming krever en kausal modell»,⁴ det vil si at man må vite hvorfor det fungerer.

Nødløsninger

De såkalte randomistas – økonomene som er tilhengere av randomiserte forsøk – framhever at metoden brukes i lege-vitenskapen som argument for hvor god den er. Men de unnlater å nevne metodens vitenskapelige og etiske problemer.⁵ Randomisering dukket opp på begynnelsen av 1900-tallet med den eksperimentelle psykologien og den moderne statistikken. Under andre verdenskrig ble den videreutviklet av propagandatjenestene til den amerikanske hæren, før den ble en vanlig metode i kjølvannet av «krigen mot fattigdom» som president Lyndon B. Johnson erklærte i 1964.

Mellom statistikeren Ronald A. Fishers avhandling The Design of Experiments (1935) og dagens evaluering av offentlig politikk finnes altså et manglende ledd: de omfattende sosiale eksperimentene på amerikanske soldater, utført av psykologer i felten for å måle effekten av hær-ledelsens forsøk på å kontrollere og styrke soldatenes moral. En rekke forskere tok sine første forskerskritt i Research Branch of the Army’s Information and Education Division, og etter endt tjeneste fortsatte de med forskningen innen psykologi, sosiologi, markedsføring eller kommunikasjon. Psykologen Donald T. Campbell, medforfatter av Experimental and Quasi-Experimental Designs for Research (1963) som ble et standardverk for eksperimentell evaluering av offentlig politikk på 1960- og 1970-tallet, hadde vært «propagandaforsker» under andre verdenskrig.⁶

Hva har militærpropaganda til felles med randomistenes syn på kampen mot fattigdom? Begge fortrenger bakenforliggende maktforhold, som om forskernes gode intensjoner fritar dem fra å vurdere de politiske konsekvensene av en slik fortrengning. På slutten av 1960-tallet begynte konservative i USA å bruke randomiserte forsøk, som vitenskapelig norm for evaluering av offentlig politikk, for å motarbeide aktivisters og sosial-arbeideres strategi om empowerment (myndiggjøring). Det vil si å gi de fattigste større kontroll over sin livssituasjon, der et nettverk av organisasjoner og offentlige tjenester lar dem bryte med «trygdelogikken» og fremmer tilgang til helse, utdannelse, rettsvesen og politisk ytring. Republikanerne i Kongressen og føderale byråkrater hadde få problemer med å rive ned slike program med argument om at de, til forskjell fra tildeling av småpenger ut fra strenge kriterier, ikke kunne evalueres raskt og entydig.⁷

Randomiserte forsøk av denne typen forutsetter at de som utfører forsøkene har en viss makt over forsøkspersonene. Vil bedriftsledere eller rike skattebetalere akseptere å delta i randomiserte forsøk for å evaluere effekten av skattefritak eller økt bedriftsskatt? Sannsynligvis ikke, selv om handlingene til disse mektige aktørene har en ikke ubetydelig innvirkning på levekårene til det fattigste blant oss. Slik forsterker randomiserte forsøk en tilnærming til kampen mot fattigdom som har en tendens til å skille denne fra politiske spørsmål som adgang til rettigheter, omfordeling av rikdom og endring av produksjonsforhold. Fattigdomsbekjempelsens historie er gjennomsyret av en slik tilnærming, som med randomiserte forsøk reduserer forskningen til en jakt på lindrende løsninger.

Oversatt av redaksjonen

Paul Lagneau-Ymonet er førsteamanuensis ved Université Paris-Dauphine.

1
Arthur Jatteau, Les Expérimentations aléatoires en économie, La Découverte, Paris, 2013.
2
Florent Bédécarrats et al., «Lessons from replicating an RCT», The Replication Network, 30. april 2019, https://replicationnetwork.com.
3
Claire Vivés, «L’objectivité sous contrôle: analyse d’une évaluation randomisée de programmes d’accompagnement des demandeurs d’emploi», Revue française de sociologie, vol. 60, nr. 1, Paris, januar-mars 2019.
4
Angus Deaton, «Instruments, randomization, and learning about development», Journal of Economic Literature, nr. 48, Nashville, juni 2010.
5
Se Bruno Falissard, «Placeboeffekten», Le Monde diplomatique, juni 2014.
6
Jules Salomone, «Randomized controlled trials at war», École des hautes études en sciences sociales / École d’économie de Paris, masteroppgave i «Økonomisk analyse og politikk», 2012.
7
Daniel Breslau, In Search of the Unequivocal. The Political Economy of Measurement in US Labor Market Policy, Praeger, Westport (Connecticut), 1998.