Er den kinesiske økonomien fortapt?

En jevn strøm av vestlige analyser og kommentarer har i året som har gått, hevdet at Kinas økonomiske motor er i ferd med å stoppe opp. USAs president Joe Biden kalte i august den kinesiske økonomien en «tikkende bombe», mens The Economist noen måneder i forveien nøyde seg med å stille spørsmålet «Peak China?» på forsiden. I fjor brukte statsviterne Hal Brands og Michael Beckley samme uttrykk uten spørsmålstegn i en bok som vakte stor oppmerksomhet i Washington: Danger Zone. The Coming Conflict with China. I boka beskriver de to Kina som en «fallende, men gjenstridig» stormakt, som i skuffelsen over uoppnådde ambisjoner vil bli stadig mer krigersk i årene som kommer. Dette dystre bildet kommer nokså overraskende med tanke på at den kinesiske økonomien i år har hatt en vekst i BNP på over fire prosentpoeng mellom januar og september (det vil si over fem prosent på årsbasis).

Pessimistiske spådommer om Kina er en gjenganger i vestlige medier: På 2000-tallet var økonomien truet av «overoppheting», i 2009–2010 av den globale finanskrisen og nedgangen i verdenshandelen, og i 2015–2016 av forgjeldelse og kapitalflukt. «Statskapitalismen slår sprekker» hevdet den franske dagsavisen Le Monde i 2012. I tiden som har gått siden, har Kinas offentlige sektor bare blitt rikere: 308 300 milliarder yuan (rundt 470 000 milliarder kroner) i aktiva eid av ikke-finansielle statseide virksomheter ved utgangen av 2021, nesten tre ganger Kinas BNP. Økonomien mer enn doblet seg mellom 2010 og 2022, ifølge Verdensbanken. (…)