Er den kinesiske økonomien fortapt?

En jevn strøm av vestlige analyser og kommentarer har i året som har gått, hevdet at Kinas økonomiske motor er i ferd med å stoppe opp. USAs president Joe Biden kalte i august den kinesiske økonomien en «tikkende bombe»,¹ mens The Economist noen måneder i forveien nøyde seg med å stille spørsmålet «Peak China?» på forsiden. I fjor brukte statsviterne Hal Brands og Michael Beckley samme uttrykk uten spørsmålstegn i en bok som vakte stor oppmerksomhet i Washington: Danger Zone. The Coming Conflict with China. I boka beskriver de to Kina som en «fallende, men gjenstridig» stormakt, som i skuffelsen over uoppnådde ambisjoner vil bli stadig mer krigersk i årene som kommer. Dette dystre bildet kommer nokså overraskende med tanke på at den kinesiske økonomien i år har hatt en vekst i BNP på over fire prosentpoeng mellom januar og september (det vil si over fem prosent på årsbasis).

Pessimistiske spådommer om Kina er en gjenganger i vestlige medier: På 2000-tallet var økonomien truet av «overoppheting», i 2009–2010 av den globale finanskrisen og nedgangen i verdenshandelen, og i 2015–2016 av forgjeldelse og kapitalflukt. «Statskapitalismen slår sprekker» hevdet den franske dagsavisen Le Monde i 2012.² I tiden som har gått siden, har Kinas offentlige sektor bare blitt rikere: 308 300 milliarder yuan (rundt 470 000 milliarder kroner) i aktiva eid av ikke-finansielle statseide virksomheter ved utgangen av 2021, nesten tre ganger Kinas BNP.³ Økonomien mer enn doblet seg mellom 2010 og 2022, ifølge Verdensbanken.⁴

Om disse krise- og stagnasjonsdiagnosene ikke alltid er pålitelige, er de utvilsomt beroligende for de vestlige elitene som formulerer og leser dem. For mange av dem synes å håpe på en kinesisk reprise av det som skjedde med Japan på 1990-tallet. På 1980-tallet trodde mange at Japan ville gå forbi USA som verdens industrielle og finansielle stormakt – Japan as Number One, som en amerikansk bestselger fra 1979 het. Men disse spådommene ble snart gjort til skamme med ringvirkningene av en kursstigning for yenen, som USA sto bak, etterfulgt av et boligkrakk og lange år med deflasjon.

Det er lite sannsynlig at vi får se en slik reprise. For Kina er elleve ganger mer folkerikt enn naboen, og er fortsatt langt fra å ha nådd samme utviklingsnivå som Japan hadde før det gikk nedover. I tillegg er de to landene rake motsetninger geopolitisk sett: på den ene siden et ikke-alliert kommunistregime, på den andre siden en trofast alliert av den vestlige blokken. Det betyr ikke at Kina ikke har sine svakheter og sårbarheter, både på kort og lang sikt. Men disse må forstås i sin egen kontekst.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Særegen økonomisk innretning

Dagens kinesiske økonomi er en nokså ekstrem kombinasjon av markedsorientering og statlig styring – noe som avliver den utbredte forestillingen om en grunnleggende motsetning mellom mer marked og mer stat. De aller fleste varer og tjenester blir kjøpt og solgt fritt i Kina, inkludert arbeidskraft (med en langt mindre beskyttende arbeidslovgivning enn i Europa) og visse offentlige tjenester (blant annet helsetjenester). Personbeskatningen er lav, omfordelingen begrenset og inntektsforskjellene betydelige. Disse momentene alene viser at vi er milevis unna noe som ligner en sosialstat eller velferdsstat.

Samtidig er de offentlige myndighetene involvert i økonomien i en grad som er utenkelig i dagens vestlige kapitalisme. Alle tomter på landsbygda og i byene ligger under de lokale myndighetene, som tildeler bruksrettigheter til både bønder og boligselskaper. I 2021 fantes det over 323 000 statskontrollerte selskaper (morselskaper og datterselskaper) i alle deler av økonomien, og særlig i oppstrømssektorer (infrastruktur, energi, tungindustri) og innen finans.⁵ De private selskapene er ikke unndratt den utstrakte statlige styringen, som de tjener godt på i form av kontrakter, subsidier og offentlige lån, men som også kan føre til forfølgelse og represalier, noe Jack Ma og konsernet Alibaba har fått erfare.

Denne særegne organiseringen av økonomien er viktig for å forstå Kinas utfordringer. Her bør vi også holde kortsiktig økonomisk press, som har vekket krisediagnostiseringen til live igjen, atskilt fra mer langsiktige problemer knyttet til demografi, sysselsetting og innovasjon.

Fallende trend

To faktorer forklarer den svake økonomiske utviklingen i 2022 og begynnelsen av 2023: ettervirkningene av koronapandemien og boligkrisen. Nedstengningene i Kina fram til desember 2022 reduserte den økonomiske aktiviteten, mens vareeksporten bremset opp etter å ha slått nye rekorder under nedstengningene i Vesten. Problemene i boligmarkedet har vært enda mer påtakelige, siden boligsektoren har stått for en betydelig del av den økonomiske aktiviteten de siste to tiårene: nesten tretti prosent på 2010-tallet, inkludert alle aktiviteter fra produksjon av byggematerialer (sement, stål) til salg, forvaltning og vedlikehold, samt selve byggingen⁶ – sammenlignet med 15–20 prosent i Europa.

Lokale myndigheter, utbyggere, offentlige banker og privatpersoner har lenge investert i boligmarkedet, ofte med dårlig gjeldskontroll. Men i august 2020 bestemte sentralmyndighetene seg for å forsøke å dempe gjeldsveksten og stengte tilgangen til visse lån for de mest forgjeldede boligkonsernene – først og fremst Evergrande, som ikke klarte å betjene deler av lånene sine året etter.⁷ De siste tre årene har denne «justeringen», som på ingen måte er uvanlig for en sektor som har havnet i myndighetenes søkelys, ført til et kraftig fall i transaksjoner og investeringer, og dermed også en betydelig nedgang i den økonomiske veksten. Det gjenstår å se hvor langt landets ledelse er villig til å gå de neste årene for å redusere gjelden i boligsektoren og sektorens økonomiske fotavtrykk ytterlige.

Utover disse problemene står Kina overfor flere strukturelle utfordringer som gjør det til et åpent spørsmål om landet vil klare å nå samme velstandsnivå som de mest avanserte vestlige og asiatiske landene. Den økonomiske veksten har falt fra et snitt på ti prosent på 1990- og 2000-tallet til sju–åtte prosent på 2010-tallet og rundt fem prosent i dag. Det er et respektabelt nivå, som mange land nok misunner, men vi bør likevel se nærmere på de konkrete årsakene til denne fallende trenden.

Problematisk demografi

På 1980- og 1990-tallet var de to viktigste motorene for Kinas utvikling forflytningen av arbeidskraften fra landbruk til industri og økende produktivitet: Den gryende markedsøkonomien satte nye standarder for produktiv organisering, ofte på arbeidernes bekostning. På 2000-tallet havnet disse to motorene i bakgrunnen, da utvandringen fra landsbygda til byene allerede var kommet relativt langt, og det er nesten alltid vanskeligere å øke produktiviteten etter hvert som utviklingsnivået i et samfunn øker.

De siste tjue årene har veksten derfor framfor alt vært knyttet til en tredje faktor, nemlig en enestående økning i fysisk kapital (bygninger, anlegg, utstyr). Investeringsraten her har vært på over førti prosent siden 2003 (mens den i vestlige økonomier ligger på 15–25 prosent), på bekostning av husholdningenes forbruk. En stor del av disse investeringene har vært lånefinansiert uten at det har gjort at de har blitt brukt på en fornuftig måte, noe problemene i boligsektoren viser.

Kina har i tillegg et demografisk problem. Mange har allerede påpekt at de lave fødselstallene – en fruktbarhetsrate på 1,1 barn per kvinne i 2022 til tross for avskaffelsen av ettbarnspolitikken – vil forsterke nedgangen i den yrkesaktive befolkningen, som begynte i 2016, og i befolkningen som helhet, som begynte i 2022. I teorien vil en lavere tilstrømming til arbeidsmarkedet øke flyttestrømmen fra landsbygda til byene og gi unge arbeidssøkere gode muligheter hos industribedriftene og servicevirksomhetene i byene som fortsatt trenger arbeidskraft.

Bruk og kast av arbeidere

Men underlig nok ser vi det motsatte, med en fallende vekst i arbeidere som kommer fra landsbygda (mingong), samtidig som arbeidsledigheten blant 16–24-åringer i byene har økt fra 10 prosent i begynnelsen av 2019 til 21 prosent i juni 2023, som er den siste kjente statistikken ettersom sentralmyndighetene har sluttet å offentliggjøre slike tall. På kinesiske sosiale medier framstår de yngre generasjonene stadig mer demoraliserte.

Her blir den rå alle-mot-alle-konkurransen og dens ødeleggende virkninger på samfunnet ofte beskrevet som en «involusjon» (nèijuan). De snakker også om «å kutte kinesisk gressløk» (gē jiucài) – med referanse til den kinesiske urten som vokser opp igjen etter at den er klippet ned – for å beskrive bruk-og-kast-holdningen arbeiderne opplever.

Den kinesiske økonomien synes i stadig mindre grad å være i stand til å absorbere de nyankomne på arbeidsmarkedet. I industrien henger dette til dels sammen med mer automatisering og den pågående overgangen fra lavtlønnet, arbeidsintensiv produksjon (leker, tekstiler, montering av elektronikk) til mer kapitalintensiv og mindre arbeidsintensiv produksjon (som for eksempel batterier og halvledere). Prisen for den teknologiske utviklingen er dermed stagnasjon eller til og med en nedgang i industriarbeidsplasser. Samtidig er de yngre generasjonene, uavhengig av utdanningsnivå, mindre innstilt på et liv i fabrikken og hverdagen det innebærer (sovesaler, kantiner, lange arbeidsdager).

Servicesektoren er på sin side splittet mellom høyt kvalifiserte jobber, som det ikke finnes nok av til å absorbere de stadig flere kineserne som tar høyere utdanning (11,6 millioner i 2023), og småjobber for et overutbyttet proletariat – hvor hjemleveringsbudene utgjør et svært synlig eksempel, sittende døgnet rundt på scooterne eller gående andpustne i trappene.

«Og likevel vokser den»

Utfordringene er dermed kanskje ikke de mange tror. Et finanskrakk, som vestlige medier har spådd utallige ganger, er lite sannsynlig fordi de fleste kreditorene og en stor del av låntakerne er offentlige aktører som om nødvendig kan koordinere tiltakene sine med myndighetene.⁸

Forestillingen i Washington om at Kina nå er en fallende makt, er heller ikke overbevisende. Til tross for en ugunstig demografi og geopolitisk motvind (amerikanske teknologisanksjoner, økende proteksjonisme) fortsetter Kinas økonomi å vokse – langsommere enn tidligere, men raskere enn de vestlige økonomiene. Den pågående «justeringen» i boligsektoren antyder – hvis den fullbyrdes – også at veksten vil være av høyere kvalitet, drevet av teknologisk innhenting og industriell innovasjon snarere enn bulldosere og gravemaskiner. Investeringene i forskning og utvikling utgjør nå 2,6 prosent av BNP i Kina, opp fra 0,9 prosent i 2000.

«Og likevel vokser den», kunne det være fristende å svare alle som tror på en snarlig kollaps i en økonomi som har en like stor industriell verdiskaping som EU og USA til sammen.⁹ Kinas produksjonskapasitet krymper ikke, verken i den nye grønne økonomien (fornybar energi, batterier) eller i etablerte produksjonsaktiviteter (maskinutstyr, elektronikk) – snarere tvert imot. Det viser med all tydelighet det rekordstore handelsunderskuddet på 396 milliarder euro som EU-landene hadde med Kina i 2022.

Problemene med Kinas utviklingsmodell befinner seg annensteds, nemlig i den nye kinesiske økonomiens manglende evne til å skape nok gode jobber til å tilfredsstille de yngre generasjonenes behov og ambisjoner. Disse generasjonene er bedre utdannet enn sine foreldre og besteforeldre, men opplever likevel arbeidsledighet, et usikkert arbeidsliv og knuste forhåpninger. Men disse problemene, som handler om både utdanning, sysselsetting og livsstil, er på ingen måte unike for Kina.

Oversatt av redaksjonen

1
Michael D. Shear, «Biden Describes China as a Time Bomb over Economic Problems», New York Times, 11. august 2023.
2
«Le Monde Économie», Le Monde, 30. april 2012.
3
«Generell rapport fra Statsrådet om forvaltning av offentlige aktiva i 2021» (på kinesisk), nettstedet til Den nasjonale folkekongressen, 16. november 2022.
4
Verdensbankens statistikkportal.
5
Kinas nasjonale statistikkbyrå.
6
Kenneth S. Rogoff og Yuanchen Yang, «Peak China Housing», Working paper 27697, National Bureau of Economic Research, Cambridge, Mass. 2020.
7
Thomas Hale, «Beijing turns the screws on China’s property sector», Financial Times, London, 26. januar 2021.
8
Nathan Sperber, «Une finance aux ordres. Comment le pouvoir chinois met le secteur financier au service de ses ambitions», Institut Rousseau, Paris, 5. desember 2020.
9
Verdensbankens statistikk over verdiskaping i industrien.