Til Burma med barnevogn

Den joviale fransk-canadiske serieskaperen og animatøren Guy Delisle fikk fortjent status som en fornyer av den politiske reiselitteraturen med Pyongyang fra Nord-Korea. Boken ble tidligere i år utgitt på norsk under Aschehougs reise/kultur-vignett «Spor». Nå fortsetter Delisle sin originale variant av ekstremturisme med et like fyldig reisebrev fra Burma, på engelsk utgitt under tittelen Burma Chronicles.¹ Dette er den tredje reportasjeserien han lager fra en asiatisk diktaturstat, den aller første var Shenzhen fra Kina.

Mens Delisle var i Kina og Nord-Korea på jobb for å følge opp outsourcet tegnefilmproduksjon, er han i Burma (Myanmar, som regimet har døpt landet) som reisefølge for kona som arbeider i Leger uten grenser. De bodde der i over ett år i 2005–2006, og det merkes på bokens impresjonistiske form at Delisle har fått veldig mange erfaringer som han ønsker å dele. 42 år gamle Delisle og kona har også fått en sønn, som er med til Burma. Første halvdel av boken er mye en utforskning av det å være far. På den ene siden gjør dette boken til for veksling lik en hvilken som helst annen selvbiografisk familieskildring. Det var tross alt de spesielle lokalitetene som gjorde Shenzhen og Pyongyang til så viktige tegneserier. Samtidig gir dette Delisle et helt nytt ståsted. Han er omvandrende far med barnevogn, i stedet for streng utenlandsk bedriftsrepresentant, og møter andre personer mer på like fot. En viktig innvending mot Pyongyang er nettopp at Delisle har en nokså nedlatende tone og til tider fremstår som en blasert turist. Burma Chronicles er ikke så umiddelbart morsom som forgjengeren, men oppleves mer nyansert og lar oss komme nærmere folk.

PAPPAIDYLLEN OG de huslige gjøremålene skaper en ekstra sterk kontrast til hverdagen rundt ham i Burma. Bare noen kvartal unna hans eget bosted sitter nobelprisvinner Aung San Suu Kyi i husarrest – som hun har gjort mesteparten av tiden etter at partiet National League for Democracy (NLD) vant valget i 1990, men så ble nektet å overta makten. Militærjuntaen ledet av Than Shwe viste igjen på tampen av 2008 sin brutalitet da over 150 munker, studenter, journalister og andre menneskerettsaktivister ble fengslet. Den nye grunnloven, godkjent i en tvilsom folkeavstemning i mai, setter vilkår som gjør at Aung San Suu Kyi ikke kan stille til valg, og den institusjonaliserer militærets politiske rolle ved å avsette faste plasser i nasjonalforsamlingen. Et nytt valg er planlagt i 2010, men det er lite som tyder på at regimet vil gi befolkningen reelle valgmuligheter.

Delisles reise ligger noen år tilbake i tid, men er i høyeste grad aktuell som direkte erfart bakgrunn for situasjonen i Burma. «In a country without journalists, gossip is king,» konstaterer han et sted i boken. Selv legger Delisle seg i en glidende overgang mellom journalistikk, historieskriving og selvbiografi, og tar også med rykter som en del av virkelighetsbildet. Boken er episodisk bygd opp, med korte kapitler uten noen stram fortellertråd mellom dem. Dramaturgien minner om en dagbok, hvor Delisle forteller ut fra ulike opplevelser, møter med personer og samtaler – uten å gjøre noe streng tematisk sortering. Det betyr en del overlapping, for eksempel kommer han flere ganger tilbake til regimets strenge sensurpraksis, men gir samtidig oss lesere en akkumulert følelse av hverdagen i Burma. Delisle er flink til å flette inn snedige anekdoter og få frem det absurde i mange av regimets undertrykkende foranstaltninger.

Blant de merkelige hendelsene er flyttingen av hovedstaden. En dag ser Delisle at det settes i gang en massiv flytting fra myndighetskontorene. Hovedstaden flyttes fra Rangoon, som ligger ved sørkysten, til innlandet. En ny by er bygd opp tilsynelatende fra intet. Navnet er til og med hemmelig (nå vet vi at byen heter Nay Pyi Taw). Den offisielle begrunnelsen er at det nye stedet er mer sentralt og nærmere hele folket. En mer sannsynlig årsak er at Rangoon lå mer utsatt til for et angrep likt det mot Bagdad. Blant andre rykter nevner Delisle at astrologene til lederen Than Shwes hadde spådd Rangoons fall, og at han derfor ville komme spådommen i forkjøpet.

Delisle beskriver rammende nepotismen og klasseskillet i Burma. Når han skal undersøke en feil på e-postsystemet, oppdager han at det er to nettleverandører i landet. Den ene er eid av en minister, den andre av sønnen hans. Bokens ståsted er en outsiders blikk på Burma, men enkelte ganger involverer Delisle seg mer direkte. Han holder kveldskurs for tegnere som vil lære animasjon, og får dermed oppleve boforholdene for landets middelklasse. Blant annet er det strøm bare fire timer i døgnet, mens generalene og deres støttespillere i den såkalte Golden Valley bor med en helt annen standard. Delisle prøver dessuten hvordan det er leve som munk i tre dager, skildret med stor selvironi. Han driver også gjøn med den skjermede kokongen som mange av utlendingene lever i, med tennisklubber og grillkvelder.
Kona er nesten fraværende i boken. Det er synd, ettersom hun helt sikkert har mange interessante erfaringer fra feltarbeidet. Samtidig er det forståelig at Delisle har valgt å holde seg til det han selv har opplevd, for å ikke gjøre en allerede springende framstilling for sprikende. Vi får uansett et godt bilde av hvorfor Leger uten grenser er i landet. Rundt omkring i boken dukker det opp henvisninger til AIDS-epidemi, malaria og omfattende narkotikamisbruk. Regimet overser i sterk grad problemene, eller de lar dem bevisst utvikle seg i regioner for å bekjempe minoriteter eller mulig opposisjonelle grupper. Hjelpearbeidet gjøres ekstra vanskelig når myndighetene innfører kun én ukes reisevisa, med tre ukers søknadstid. Leger uten grenser avvikler til slutt innsatsen, fordi de ikke lenger får tilgang til de forfulgte gruppene de skulle hjelpe.

DE KARIKERTE TEGNINGENE gir en lett tilgjengelig ramme for boken. Streken er enda løsere og mer skisseaktig enn i de to tidligere reisebøkene. Det er for få detaljer til at miljøtegningene fungerer så godt som de gjorde i Pyongyang. Likevel får vi en tilstrekkelig følelse av miljøet og hvordan folk lever. I denne boken er det heller ikke så viktig å skildre arkitekturen konkret, mens det var et poeng i seg selv å vise Nord-Koreas grotesk overdimensjonerte monumenter.

Delisle tar oss med på gateplan og har som nevnt en sympatisk og åpen innstilling til de folkene han møter. Boken gir oss mange bruddstykker av samtaler og anekdoter, men det er ingen av personene som blir ordentlige bifigurer i serien. Det er sjelden samme person dukker opp i flere kapitler. De framstår mer som anonymiserte representanter for den burmesiske befolkningen enn selvstendige mennesker. Dette er trolig et bevisst valg av Delisle. Ikke for å framheve seg selv, men for å skjerme dem han treffer. Delisle var guide for en journalist som skrev en relativt kritisk artikkel fra Burma. Det er nok til at en av deltagerne på animasjonskurset hans, som arbeider i forvaltningen, trekker seg av redsel for å havne i fengsel fordi han kan assosieres med Delisle. På denne indirekte, diskrete måten sier boken svært mye både om kunstens vilkår og hverdagsangsten i det totalitære Burma.