Reisen til romfolket

Franske Emmanuel Guibert fikk fortjent mye oppmerksomhet og heder for bokprosjektet Fotografen,¹ om Didier Lefévres reise til Afghanistan under den sovjetiske okkupasjonen på midten av 1980-tallet. Etter den ikke mindre imponerende dokumentarserien Alan’s War² fra andre verdenskrig, har han laget en ny reportasjebok som blander foto og tegneserie: Des nouvelles d’Alain (Nyheter fra Alain). Boka er ikke så nyskapende eller dramatisk som mastodonten Fotografen, men er mer nåtidsaktuell og går rett inn i Europas politiske og sosiale problemer. Den kommer neppe på norsk, men er oversatt til både tysk og italiensk, og en engelsk utgave er underveis.

«Nyhetene» den prisbelønte fotografen Alain Keler melder om gjelder romfolket. Etter et stort prosjekt med å skildre minoriteter i de tidligere sovjetrepublikkene, oppsummert i boka Vents d’Est (Vinder fra øst),³ bestemte Keler seg for å rette kameraet mot Europas største etniske minoritet. Sommeren 1999 var han i Kosovo for å fotografere krigsødeleggelsene, men det var romfolket som ble fokus for bildene hans. De ble sett på som kollaboratører med den serbiske fienden, og ble som gruppe trakassert og fordrevet fra Kosovo.

Portretter innenfra

Gjennom ti år, kjørende Europa rundt med en gammel Skoda han har arvet etter faren, fulgte Keler romfolk i provisoriske leire, gettoer og på flukt. Etter åpningskapitlet i Kosovo, tar boka oss videre til Serbia, Tsjekkia, Slovakia, Italia og Frankrike. Uten påtatt nativisering, kommer Keler tett innpå romfolket. Han er profesjonell og en utenforstående, men også personlig engasjert og ferdes på like fot i deres miljø. Mer enn et blikk på romfolkets situasjon, oppleves bokens bilder som portretter innenfra.

Den livssituasjonen Keler skildrer har særlig tre sider. Mest slående er de elendige levekårene. Enten vi er sør, øst eller vest i Europa, bor romfolket i rønner, skur eller telt, ofte med helsefarlige sanitære forhold. Diskriminering og marginalisering er det andre trekket. Fra Sør-Italia, slummen i Lamezia Terme, beskriver Keler romfolk som er italiensk i mange generasjoner, men lever på siden av samfunnet. Det tredje trekket er mer oppløftende: livsgleden og kunsten som utfolder seg i fest og bryllup.

Mellom ti og tolv millioner romfolk lever i Europa. Boken tegner bilde av en kultur og et folk som eksisterer på tross av de politiske, økonomiske og sosiale rammene. Kapitlet fra Litvínov i Tsjekkia, der nynazister i 2008–2009 mobiliserte kraftig mot romfolket, er skremmende. Den sterkeste anklagen om uverdig behandling retter Guibert og Keler mot hjemlandet: Sommeren 2010 gjennomførte fransk politi, på instruks fra regjeringen, rydding av 300 leirer, og et tusentall romfolk fra Romania og Bulgaria ble utvist. Boka er en reaksjon mot denne ekstreme franske håndteringen, men har også viktige perspektiver inn i sommerens norske debatt.

Blandingen av Kelers foto i svart/hvitt og Guiberts tegneserieruter i farger fungerer utmerket. Guibert tegner med en ren linje, presist og virkelighetstro. Rutene er mindre stiliserte enn i Fotografen. Det tar vekk mye av brytningen mellom tegningene og fotografiene. Dermed er metaaspektet om hvordan virkeligheten er bearbeidet, som var en interessant side ved Fotografen, mindre relevant, samtidig som sidene har et mer helhetlig visuelt uttrykk og oppmerksomheten ikke avledes fra historien som fortelles.

Des nouvelles d’Alain er et kollektivt portrett av en folkegruppe, men boka er også en samling portretter av mange enkeltmennesker. Både Keler og Guibert mestrer kunsten å få frem individualiteten hos dem de avbilder. Denne portrettkunsten er bokas aller sterkeste budskap.

© norske LMD

Emmanuel Guibert, Alain Keler og Frédéric Lemercier, Des nouvelles d’Alain,
Les Arènes XXI, Paris, 2011. 96 sider.

Fotnoter:
1 Emmanuel Guibert, Didier Lefévre og Frédéric Lemercier, Fotografen, Egmont Serieforlaget, Oslo, 2007.

2 Emmanuel Guibert, Alan’s War: The Memories of G.I. Alan Cope, First Second, New York, 2008.

3 Alain Keler, Vents d’est, Marval, Paris, 2000.

(…)