Integreringens kunst

Langs motorveien A2 fra Hannover til Magdeburg er det et stort skilt som ønsker deg velkommen når du kjører inn i delstaten Sachsen-Anhalt: Willkommen im Land der Frühaufsteher. Sachsen-Anhalt. Wir stehen früher auf. Delstaten for de som står tidlig opp, altså. Det morgenfriske slagordet frontet delstatsmyndighetenes omdømmekampanje for noen år siden, som skulle formidle pågangsmot og tiltrekke folk og investorer. Sachsen-Anhalt var så fornøyd med slagordet at skiltene har blitt stående. Slagordet er ikke ren reklamefantasi. Statistikk viste at arbeidstakerne i Sachsen-Anhalt sto opp klokken 6:39, ni minutter før gjennomsnittet i Tyskland. At de ekstra minuttene stort sett gikk med til pendling på grunn av mangel på lokale arbeidsplasser, lot kampanjen ligge.

Sachsen-Anhalt er ikke bare A-mennesker. Delstaten institusjonaliserer også B-mennesker, slik Paula Bulling beskriver den rigide håndteringen av asylsøkere i dokumentarboka Im Land der Frühaufsteher. Den unge tegne-serieskaperen, boka er debuten hennes, har møtt asylsøkere ved flere mottak. De fleste er afrikanere. Bulling nær-mer seg temaet og menneskene mer som venn og fortrolig enn med journalistisk distanse. Hun beskriver et liv i asylmottakene som skaper angst, utmattelse og uro, en situasjon preget av arbeidsforbud og redsel for å bli sendt ut av landet. Utenfor mottaket trykker skjult og åpen rasisme og nynazistisk vold.

Bulling problematiserer sin egen evne til å formidle asylsøkernes situasjon, som tysk hvit kunstner. Det at hun viser seg selv i serien tydeliggjør at boka er hennes møte med asylsøkerne, ikke et konstruert vitnesbyrd. Hun forteller med empati, men er både jordnær og usentimental.

Betydningen av bildene

Boka er ikke bare en tilstandsbeskrivelse, den er også politisk og polemisk. Kritikken av asylantbehand-lingen har både en politisk og menneskelig dimensjon. Bulling deltar i en demonstrasjon mot innskrenkning av bevegelsesfriheten, residenzpflicht, som forbyr asylsøkerne å dra utenfor landskretsen uten tillatelse. Asylsø-kerne har dessuten arbeidsforbud de første tolv månedene de er i Tyskland. De neste tre årene er de arbeidskraft-reserve, og skal bare få en jobb hvis stillingen ikke kan besettes av tyskere eller andre EU-borgere. Demonstrasjo-nen ender i sammenstøt med politiet.

Menneskene i boka har fått fiktive navn, bortsett fra én: Azad Hadji, en kurdisk asylsøker fra Georgia. Han døde sommeren 2009, kort tid etter at Bulling hadde snakket med ham og tatt bilde av ham sammen med de to døtrene. Dødsfallet er ikke oppklart, politiet henla saken etter noen måneder. Vennene på asylmottaket er imidler-tid overbevist om at han ble offer for nynazister, som tente på kebabkiosken der han jobbet svart.

Når Bulling gir bildet av Hadji til enken hans, minner det oss om bilders betydning som dokumentasjon. Med en grov og skissete strek i svart/hvitt og lavering, tegner Bulling fine menneskeportretter og tankevekkende pano-ramabilder av asylmottakenes bygninger. Bruken av fransk og engelsk, med tysk undertekst, styrker autentisiteten i samtalene, men det er bildene som først og fremst gir boka troverdighet.

Integreringens stengsel

Det er en ganske annen immigrantfortelling amerikanske Leela Corman bretter ut hundre år tidligere. Der Bulling er jordnær, usentimental og realistisk, er Corman eksotisk, bittersøt og karikert. Tittelen Unterzakhn kan forstås som undertøy, mer generelt det som ligger under overflaten eller som underdog. Alle variantene har resonans i boka.

Corman skildrer innvandrermiljøet på New Yorks Lower East Side tidlig på 1900-tallet, gjennom livsløpet til to jødiske tvillingsøstre. Foreldrene kommer fra Russland og Polen. Historien er fiksjon, men grundig research merkes i miljøskildringen. Det hektiske handelslivet, de uryddige slumaktige kvarterene og den samtidig forlokkende og skremmende storbyen kommer godt fram. Tegningene i svart/hvitt er stiliserte, og særlig figurene er tegnet med til dels grovt karikerte trekk som gir en upretensiøs tone i dramaet.

New York anno 1910 er en etnisk smeltedigel, men tydelig delt langs etniske og sosiale skillelinjer. Søstrene Esther og Fanyas lekeplass er gatene. Nabolaget av immigranter oppleves gjennom de utforskende jentene. Fanya kommer i lære hos en kvinnelege som også utfører illegale aborter. Esther arbeider for en kvinne som driver bur-leskteater og bordell, og blir prostituert. Moren og søsteren vil ikke ha noe med henne å gjøre, men hun ligger seg til stjerneroller på scenen og rikdom. Familietragedien kulminerer når Fanya blir uønsket gravid og dør i barsel.

Mye kan diskuteres rundt Esthers klassereise. At hun klatrer i samfunnet er imidlertid udiskutabelt, billedlig uttrykt ved at hun arver en luksuriøs toppleilighet av en elsker. Mellom rutene merker vi en sosialdarwinisme hos Corman. Den som lykkes er den som tilpasser seg situasjonene og følger sine mål. Bokas familietragedie skyldes ikke personenes mangel på moral, men at de fleste følger regelstyrte normsystemer på tvers av egne behov og interesser.

Som motstykke til integrering beskriver Corman en individualistisk erobring. Det er en fascinerende fiksjon, men er verken spesielt troverdig eller universell. Med ulik tilnærming reiser imidlertid både Unterzakhn og Im Land der Frühaufsteher et retorisk spørsmål mot moderne asyl- og innvandringspolitikk: Er det en politikk for integrering av mennesker, eller for å begrense antallet immigranter i samfunnet?