«En fryktelig ro som kjennetegner den sosiale døden»



Paradoksalt nok er
Les chômeurs de Marienthal [De arbeidsløse i Marienthal] sannsynligvis det av Paul Lazarsfelds arbeider vi i dag setter størst pris på, skjønt det uten tvil var det verket han selv var minst fornøyd med. Ikke fordi – slik noen ville hevde – det omhandler et emne med positive konnotasjoner og har sitt utspring i et eksplisitt ønske om å tjene et godt formål. Jeg er tvert imot tilbøyelig til å tro at de virkelige svakhetene ved dette arbeidet, i motsetning til hva han selv trodde, har mindre å gjøre med at det er ufullkomment og upresist i sine målinger, enn at det ikke evner å betrakte vitenskapen som annet enn ren innsamling, registrering eller måling av alt og ingenting. At det har en tendens til å rettferdiggjøre denne vitenskapelige aktiviteten – som ikke makter å gi seg selv et formål – gjennom ulike funksjoner angitt utenfra som sosialisme eller kamp mot arbeidsløshet, angitt fra andre steder, som under Amerika-eksilet, en annen form for «sosial forventing» som verken er mer eller mindre uakseptabel eller dikterer forskningens mål og ikke minst dens bevisste eller ubevisste grenser. Jeg tenker for eksempel på hvor stor innvirkning det kan ha hatt på undersøkelsen og observasjonene at forskerne valgte å presentere seg som «sosialarbeidere». På den måten risikerte de at de arbeidsledige underkastet seg rådende normer for sosial bistand eller veldedighet. Nok en gang understreker jeg at dette ikke er moralsk «forkastelig» eller politisk «suspekt», og jeg mener heller ikke at det under noen omstendigheter finnes en ren undersøkelsesrelasjon blottet for «pålegg», og endatil dominans. Men å glemme at undersøkelsen i seg selv er en sosial relasjon som uunngåelig har en tendens til å forme enhver samhandling, det er å dømme seg selv til å betrakte de foreliggende opplysningene som rene opplysninger, i positivistisk forstand, mens de egentlig er forhåndskonstruerte ut fra konstruksjonslover som forskerne er uvitende om. Til tross for at de medvirker til at slike lover trer i kraft.



Underlig nok er det til gjengjeld nettopp det tilnærmet totale fraværet av en bevisst og koherent konstruksjon – som dømmer forskeren til en kompensatorisk flukt gjennom en frenetisk bestrebelse på få til en uttømmende innsamling av materiale – som er kilden til dette verkets sjeldne styrke: erfaringen med arbeidsledigheten kommer til uttrykk på en ubehandlet måte, og står frem i all sin nesten metafysiske sannhet som en erfaring av dyp ensomhet. Det som avsløres eller røpes i de biografiske skildringene eller i meddelelsene – jeg tenker for eksempel på den arbeidsledige mannen som etter å ha skrevet 130 jobbsøknader, samtlige ubesvarte, slutter å lete etter arbeid, liksom tømt for energi og tro på fremtiden – det som avsløres i alle de atferdsmønstrene forskerne beskriver som «irrasjonelle» – enten det nå dreier seg om innkjøp som fullstendig sprenger budsjettet eller, på et annet plan, hvordan mange arbeidsløse slutter å lese politiske aviser og interessere seg for politikk for i stedet å lese ukeblader (til tross for at disse koster mer) og gå på kino – det er følelsen av forlatthet, fortvilelse, og endatil absurditet. Slike følelser innhenter alle disse menneskene som ikke bare plutselig blir fratatt arbeid og lønn, men også en sosial eksistensberettigelse, noe som henviser dem til situasjonens nakne sannhet. Tilbaketrekningen, retretten, resignasjonen, den politiske likegyldigheten (romerne kalte den
quies) eller flukten inn i fantasiens tusenårsrike, er alle uttrykk for en fryktelig ro som kjennetegner den sosiale døden. Sammen med arbeidet mister de arbeidsløse tusen små ting som den kjente og aksepterte sosiale funksjonen realiserer og ytrer seg i. Det vil si alle de på forhånd gitte målene, uavhengige av ethvert bevisst prosjekt, i form av krav og presserende saker – «viktige» avtaler, arbeid som skal leveres, sjekker som skal sendes, overslag som skal gjøres – og fremtiden som allerede er gitt i den umiddelbare nåtiden, i form av tidsfrister, datoer og klokkeslett som skal respekteres – bussen som skal tas, tempoet som skal holdes, arbeidsoppgaver som skal avsluttes. Ettersom de er fratatt dette objektive universet bestående av oppfordringer og indikasjoner som rettleder og stimulerer handlingene – og dermed hele det sosiale livet – kan de ikke leve den ledige tiden som er gitt dem annet enn som død tid, en tid for ingenting, tømt for innhold. Når det er som om tiden forsvinner, skyldes det at arbeidet er grunnlaget, for ikke å si prinsippet, for de fleste interesser, forventinger, krav, håp og investeringer i nåtiden (og i fremtiden eller fortiden den impliserer). Arbeidet er kort sagt et av de viktigste fundamentene for illusjonen (illusio) som engasjement i livets spill, i nåtiden, som tilstedeværelse i spillet, altså i nåtiden og fremtiden: det er en helt vesentlig investering som – all visdom har formidlet dette ved å betrakte løsrivelsen fra tiden som identisk med løsrivelsen fra verden – skaper tiden, er selve tiden.



Disse menneskene er utestengt fra spillet, lei av å skrive til julenissen, av å vente på Godot, av å leve i en ikke-tid hvor ingenting skjer og hvor det ikke finnes noe å vente på. De er fratatt den livsviktige illusjonen om å ha en funksjon eller misjon, om å være eller gjøre noe. For å føle at de eksisterer, for å drepe ikke-tiden, kan de gripe til beskjeftigelser som lotto,
totocalcio og andre hasardspill som florerer i verdens slumstrøk og favelas. På den måten kan de en kort stund, helt til spillet er over eller til søndag kveld, gjeninnføre ventingen, det vil si en tid som har en finalitet, noe som i seg selv er en kilde til tilfredsstillelse. Og for å prøve å bli kvitt følelsen av å være prisgitt ytre krefter – en følelse algeriske filleproletarer uttrykte så godt («jeg er som avfall i vannflaten») – for å forsøke å bryte med den fatalistiske underkastelsen for verdens krefter, kan de også, først og fremst de unge, ty til voldshandlinger som en desperat måte å gjøre seg «interessante» på. Det gir dem en følelse av å eksistere foran de andre, for de andre, og er kort sagt en måte å oppnå en akseptert form for sosial eksistens på.

Sosiologer er profesjonelle fortolkere med et sosialt mandat til å produsere mening, skape innsikt og orden. De er likevel ikke – særlig dersom de bevisst eller ubevisst er tilhengere av en apokalyptisk historiefilosofi som er opptatt av avgjørende brudd og omveltninger – de best skikkede til å forstå dette kaoset som ikke tjener til noe – bortsett fra tilfredsstillelsen det gir – disse handlingene som blir utført for at det skal skje noe, for å gjøre noe og ikke ingenting når det ikke finnes noe å gjøre, for å bekrefte atter en gang på dramatisk – og rituelt – vis at det er mulig å gjøre noe, om så bare en handling redusert til en overtredelse, en overskridelse, og som i alle fall garantert vil «vekke oppstandelse» – både om det ender med gevinst eller tap.

Det finnes kanskje en elendighetsfilosofi – uansett hva Marx sier – som er nærmere beslektet med den trøstesløsheten som karakteriserer Becketts omstreifende og klovnaktige gamlinger, enn den voluntaristiske optimismen som man tradisjonelt assosierer med progressiv tenkning. Og den positivistiske registreringen skal ikke minst roses for at den lar oss høre, bedre enn sinte rop eller resonnerende og rasjonaliserende analyser, de arbeidsløses veldige stillhet og desperasjonen den uttrykker.






(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Default thumbnail
Forrige sak

Den nye imperialismen

Default thumbnail
Neste sak

Turist eller reisende

Andre saker om Nord-Amerika

Klassismens problem

På de amerikanske universitetene blir det stadig vanligere å analysere samfunnet ut

0 kr 0