Etter over en måned med unntakstilstand er resultatet tynt. Mens ekspertene krever mer penger, utstyr og ansatte til rettsvesenet, har den franske regjeringen gitt all makt til politiet, uten hensyn til om det har noen virkning eller til grunnleggende friheter.
Mens den økonomiske politikken EU har påtvunget dem har ført flere nye partier i front i Spania, er det Front national som tjener på misnøyen i Frankrike. Motstanderne tar til seg partiets politikk, og paradoksalt nok tjener de på partiets framvekst.
Problemer knyttet til innvandrere tolkes sjelden med andre faktorer enn kulturell bakgrunn. Men sosiale og økonomiske dimensjoner hører også med i analysen.
Nå som det første sjokket etter attentatene er gått over, er det på tide å tenke grundig gjennom politikken mot radikalisering.
For å forstå hva som fører til radikalisering bør vi skifte fokus fra hvorfor til hvordan.
Antisemittiske holdninger er relativt marginale i Frankrike, men det begås stadig flere antisemittiske handlinger. Samtidig er franske jøder den klart mest aksepterte minoriteten i dagens Frankrike.
Etter attentatene i Paris har franske medier insistert på å dele befolkningen i «Charlie» eller «ikke Charlie». Nåde dem som stiller det ubehagelige spørsmålet om en dobbeltmoralsk ytringsfrihet.
Det er på tide å hente fram igjen idétradisjonen som ligger til grunn for demokratiet og den sekulære staten.
Arbeidsledigheten er høy og mulighetene få for innvandrerungdom i forstedene. Wissem og Nabil er sønner av algeriske arbeidere og vokste opp i samme nabolag. Etter en småkriminell ungdomstid har den ene viet seg til religionen, den andre til fagforeningsarbeid.
Mens sosialistregjeringen til François Hollande sliter med tidenes laveste oppslutning, drømmer høyreradikale Front National om å bli Frankrikes bondeparti. Men innvandringsskepsis lar seg ikke forene med ønsket om billig utenlandsk arbeidskraft.
Libanesiske Georges Ibrahim Abdallah har sittet i fransk fengsel siden han ble dømt i 1987 under uklare diplomatiske omstendigheter. Innblanding fra amerikanske og israelske myndigheter kompliserer saken ytterligere.
Le Monde diplomatiques utsendte har tilbrakt fem uker i den lille landsbyen Merlieux-et-Fouquerolles i nordfranske Picardie for å følge valgkampen og det den gjør med en landsby.
I middelalderen ble gatene i Paris kalt opp etter spesielle kjennetegn eller yrker som ble utført der. Dette endret seg etter den revolusjonen i 1789. Og siden har gatenavnene blitt avslørende for bystyrenes politiske så vel som litterære preferanser.
Den franske kulturministeren skryter av den franske hiphop-kulturen. Har Sarkozys medsammensvorne tatt innover seg stemmene fra forstedene? På ingen måte. Kun de apolitiske trekkes fram, mens de samfunnskritiske må møte i retten. I motsetning til hva Sarkozy og co. sier, mangler ikke det franske forstadsopprøret stemmer.
Hovedstrategien til den nye franske presidenten var å sette sin egen energi og lederskap opp mot sine «livløse» og «passive» forgjengere. Nicolas Sarkozy brukte gamle amerikanske oppskrifter. Han appellerte til nasjonalfølelse, patriotisme og antiterrorisme – og til «de små skattebetalernes» forakt for «den store stygge skattefuten».
Selv om Frankrike kan skilte med en høy andel yrkesaktive kvinner, skjuler det seg en annen realitet bak. Kvinner er dårligere betalt, jobber for det meste i få yrkesområder og har over 80 prosent av deltidsstillingene. Frankrike kan fortsatt ikke tilby barnepass av barn under 3 år til en overkommelig pris. Mens man på 70-tallet hadde en viss likegyldighet overfor kjønnsroller, kom en psykologiserende diskurs om mødrenes særegenhet sterkt tilbake på midten av 80-tallet. Uansett sosial kategori diskrimineres kvinner fordi de er kvinner. Abort er et tabuområde, selv om halvparten av de franske kvinnene har tatt abort en gang i livet. Og legene betrakter abort som et medisinsk uinteressant «pliktarbeid».
Den franske venstresiden er splittet. På den ene siden finner vi et besvergende, nasjonalistisk, autoritært og arkaisk venstre. På den andre siden finner vi et realistisk, europeisk (eller «amerikansk»), demokratisk og moderne venstre.
Historisk sett har det eksistert to forestillinger om forbindelsen mellom kapital og arbeid – en liberal og en sosialistisk. Charles de Gaulle så på overskuddsdeling som «en tredje løsning» i forhold til kapitalismen og kommunismen. Mens man i Norge appellerer til aksjeopsjoner og pensjonsfond, har man i Frankrike skattefri lønnsparing og overskuddsdeling – men på sperret konto i fem år. Blir arbeiderne kapitalister, eller skaper systemet bare forskjeller?
Frankrike opplever idag en økonomisk beleiring.
