Etter 35 år med privatiseringer, stadig færre gratis tjenester, kutt i stønader, og mistroisk kontroll på alle områder takket være internettet, har vi fått et presset samfunn, skåret inn til beinet, på felgen.
Den franske regjeringen og EU presser på for mer privatisering i Frankrike, men alt tyder på kostnaden for fellesskapet ved konkurranseutsetting er langt høyere enn de forventede fordelene.
Den offentlige driften av Frankrikes vannkraftressurser har lenge vært et gode for landets økonomi og for miljøet. Nå har EU-kommisjonen bestemt at de må privatiseres.
De franske myndighetenes beslutning bryter regelen om at Frankrike anerkjenner stater, ikke regjeringer. Med beslutningen oppmuntrer Emmanuel Macron også USAs pyromane politikk.
Den sosiale avstanden mellom Macrons regjering og franskmenn flest er en sentral bakgrunn for opprøret i Frankrike. Regjeringen inneholder påfallende mange millionærer med bakgrunn som lobbyister og næringslivsledere.
President Emmanuel Macron har svart på protestene fra «de gule vestene» med å love en «stor nasjonal debatt», som om sosiale konflikter bare dreier seg om kommunikasjonsproblemer mellom makten og opposisjonen.
Med «de gule vestene» har en selvsikker regjering, som framstiller seg som et forbilde for hele Europa blitt tvunget til å gi etter for krav fra samfunnsgrupper som inntil nå sjelden har gått sammen og protestert.
«De gule vestene» nekter all organisering, hevdes det. I virkeligheten har det vært mange famlende forsøk på å finne en måte å organisere protestbevegelsen på. Le Monde diplomatique har fulgt bevegelsen i det sørfranske departementet Ardèche.
Macron-regjeringen ville bruke miljøavgifter til å kompensere for redusert arbeidsgiveravgift, men som et tegn på kollektiv intelligens gikk «de gule vestene» ikke med på å sette klimakamp opp mot sosial rettferdighet.
Det finnes utallige grunner for franskmennene til å gjøre opprør: politiske skandaler med underslag og skattesvindel, kutt i offentlige tjenester og gavepakker til de rike. Det store spørsmålet er hvorfor det skjedde akkurat nå?
«De gule vestene» har tatt Frankrike på senga. Protesten mot økt drivstoffavgift har brakt for dagen en følelse av urettferdig beskatning som har ulmet i lang tid hos lavtlønte.
Hva vet vi om radikalisering av ungdom? En analyse av sakene som har vært innom fransk rettsvesen viser at nederlag på skolen, sosiale medier, ønske om å provosere, seksualitet og religion kan tippe ungdommer i
voldelig retning.
President Emmanuel Macron vil reformere jernbanen og angriper ikke bare jernbanearbeidernes arbeidsvilkår, men også de lokale toglinjene. Et enestående paradoks i en tid som hyller sammenkobling og klimabevissthet, mener forfatteren Benoît Duteurtre.
Russiske sikkerhetstjenester har utvilsomt likvidert mange opposisjonelle i utlandet, men andre stater har opp igjennom tydd til vel så avskyelige gjerninger uten at det har vekket like mye diplomatisk oppstyr.
Franske arbeiderklassevelgere vender ryggen til urnene og politikken. For å snu trenden satser partiene på Saul Alinskys idé om community organizing.
Overalt går reformene for full maskin – de franske statsbanene (SNCF), offentlig administrasjon, sykehus, skole, arbeidsmiljøloven, kapitalbeskatning, innvandring og offentlig rikskringkasting – under påskudd om en nært forestående katastrofe og galopperende gjeld.
Rettssaken mot Laurent Gbagbo skulle besegle folkerettens seier over politisk vold. Men høringene avslører en mangelfull etterforskning og Frankrikes tvetydige rolle i konflikten i Elfenbenskysten.
2000 franske fremmedkrigere har dratt til Syria og Irak, og Frankrike har opplevd flere brutale terrorangrep de siste årene. Nå raser debatten om drivkraften til jihadistene: radikal islam eller en radikalisme som bruker islam som påskudd?
Årsakene bak Front nationals oppslutning. Front national er på frammarsj. Velgerne er ikke bare tiltrukket av fremmedfiendtlig retorikk. Partiet synes å gi ulike samfunnsgrupper et bedre svar på spørsmål som økonomisk usikkerhet, og arbeidsledighet enn en fraværende venstreside.
Presidentvalgkampen i Frankrike i vår ble dominert av avsløringer om folkevalgte som ansatte sin nærmeste familie og hamstret lokale og nasjonale verv. En kaste av yrkespolitikere som den nyvalgte presidenten har lovet å rydde opp i.
Macron er «pengekongen», sier Marine Le Pen, som hevder hun forsvarer franskmenns «arbeidsplasser og kjøpekraft». I den økonomiske politikken har Front national få problemer med å overta venstresidens retorikk, men bare innenfor Frankrikes grenser.
At en kandidat som var ukjent for tre år siden går til andre runde i presidentvalget, skyldes ikke bare oppløsningen i fransk politikk. Med massiv støtte i mediene har Emmanuel Macron fått suksess med sin nye innpakning av gamle sosialliberale ideer.
Det franske politiske establishmentet, og EU, har kjøpt seg litt tid, men lite tyder på at de vil bruke den godt.
Den konservative strategien med å sette fattige franskmenn opp mot innvandrere har gjort innvandring til et avgjørende spørsmål for mange velgere og tvinger venstresiden inn på minelagt terreng.
Første runde i presidentvalget har vært preget av politietterforskninger og medier besatt av meningsmålinger. Samtidig blir stadig flere franskmenn kritiske til landets og EUs institusjoner. Men de er fanget av le vote utile i valget mellom ytre høyre eller å fortsette med dagens politikk.