USA

Imperiet

Den amerikanske økonomien er mindre dominerende enn før ? en grunnleggende svakhet ved verdens eneste supermakt. Irak-krigen var militært sett en suksess, men okkupasjonen skaper uforutsette problemer. Til sammenligning hadde det britiske imperium større evne til å administrere sine kolonier. Selv om amerikanske imperiet innebærer en stor global fare, vil det i historisk sammenheng være et forbigående fenomen ? akkurat som alle de andre imperiene. Det er først og fremst interne grunner til dette, argumenterer Eric Hobsbawm.

Posted on

Dagens verdenssituasjon savner sidestykke i historien. Fortidens mektige og globale imperier, som det spanske på 1500- og 1600-tallet og særlig det britiske på 1800- og 1900-tallet, hadde lite til felles med dagens amerikanske imperium.

Globaliseringen slik vi ser den i dag, er historisk enestående på tre måter: i kraft av dens integrering, dens teknologi og dens politiske ideer.

For det første er vår verden så integrert at selv dagligdagse handlinger er knyttet sammen så til de grader at enhver uregelmessighet får umiddelbare og globale konsekvenser. SARS rakk for eksempel å bli et globalt fenomen bare noen dager etter at det hadde begynt å spre seg fra en ukjent kilde et eller annet sted i Kina. Forstyrrelsene av verdens transportsystemer, alle slags internasjonale møter og institusjoner, globale markeder, selv hele økonomier, skjedde i et tempo som ville vært utenkelig i enhver tidligere periode.

For det andre står vi overfor de enorme kreftene til en teknologi under kontinuerlig omveltning, både innenfor økonomi og fremfor alt når det gjelder militær kraft. Teknologi er mer avgjørende i militære spørsmål i dag enn noen gang tidligere. En stat som sikter mot politisk makt i global sammenheng i dag, må i tillegg til å mestre denne teknologien, være svært stor. Tidligere spilte ikke størrelsen noen rolle. Storbritannia, som kontrollerte sin tids største imperium, var selv etter 1700- og 1800-tallets målestokk bare en middels stor stat. Og på 1600-tallet kunne et land på størrelse med Sveits, nemlig Nederland, tydelig markere seg på den globale arenaen. I dag er det utenkelig at noen andre land enn de aller største – uansett hvor rike og teknologisk velutrustede de er – vil kunne bli globale stormakter.

For det tredje har vi politikkens kompleksitet. Vi lever fremdeles i en tid med nasjonalstater – det eneste av globaliseringens aspekter der globaliseringen ikke virker. Men det er en besynderlig form for stater – i nesten alle spiller vanlige innbyggere en viktig rolle. Tidligere styrte beslutningstakerne staten uten nevneverdig interesse for hva flertallet i befolkningen mente. Regimene på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet kunne regne med en mobilisering i folket som i våre dager er nærmest utenkelig. Men hva innbyggerne i dagens stater mener, eller er villig til å gjøre, må nå tas hensyn til i større grad enn tidligere.



USAs imperieprosjekt er også enestående i den forstand at alle tidligere stormakter og imperier har vært klar over at de ikke var de eneste, og ingen av dem har siktet så høyt som til global dominans. Ingen regimer har trodd at de var usårbare, selv ikke de som har regnet seg selv som verdenssentre, som Kina og Romerriket på sitt største. Inntil slutten av den kalde krigen var enkeltstaters totale dominans på regionalt nivå det verste scenarioet verdenssamfunnet så for seg. Global rekkevidde, noe som ble mulig etter 1492, må ikke forveksles med global dominans.

Britenes imperium på 1800-tallet var det eneste som var globalt i den forstand at det opererte over hele planeten, og i så måte var det en forgjenger til det amerikanske imperiet. Russerne drømte også i kommunistperioden om en endret verden, men de visste godt at selv da Sovjetunionen var på sitt mektigste, var verdensherredømme langt utenfor deres rekkevidde. Til tross for den kalde krigens retorikk, gjorde de heller aldri noen seriøse forsøk på å oppnå slik dominans.



Forskjellene mellom USAs ambisjoner i dag og Storbritannias ambisjoner for mer enn hundre år siden er likevel tydelige. For det første er USA fysisk sett et enormt land med en av klodens største befolkninger, som fremdeles øker (til forskjell fra befolkningen i EU) takket være praktisk talt ubegrenset innvandring til landet.

For det andre er det forskjeller i stilen. Da det britiske imperiet var på sitt største, okkuperte og administrerte britene en fjerdedel av klodens overflate.1 USA har aldri vært noen egentlig kolonimakt, bortsett fra i en kort periode på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet, da kolonial imperialisme var på moten internasjonalt. USA har for det meste operert med avhengige stater og satellittstater, og dessuten først og fremst på den vestlige halvkule, der de praktisk talt har vært uten konkurranse. Utover på 1900-tallet begynte USA, til forskjell fra det som hadde vært Storbritannias praksis, med væpnet intervensjon i disse statene.

Ettersom de tidligere verdensimperienes fremste maktmiddel var marinen, tok britene kontrollen over strategisk viktige havnebaser og knutepunkter verden over. Det britiske flagget vaiet da som nå fra Gibraltar til St. Helena og Falklandsøyene. USA hadde ikke behov for slike baser utenfor Stillehavet før etter 1941, men da de begynte å ekspandere, gjorde de det i overensstemmelse med det som på den tiden gjerne ble kalt en koalisjon basert på frivillighet. I dag er situasjonen en annen. USA innser nå behovet for på kort sikt å kontrollere et stort antall militærbaser, så vel som på lengre sikt å kontrollere dem indirekte.

For det tredje er det viktige forskjeller mellom imperiemaktenes indre struktur og ideologi. Storbritannia handlet ut fra egne og ikke universelle målsetninger, selv om propagandaapparatet naturligvis fant mer altruistiske motiver for imperiet. Dermed ble avskaffelsen av slaveriet brukt for å rettferdiggjøre britenes sjømilitære styrke på samme måte som menneskerettighetene i dag ofte tjener som rettferdiggjøring for USAs militærmakt. På den annen side er USA, som Frankrike og Russland etter revolusjonene, en stormakt som baserer seg på en universalistisk revolusjon, og har derfor den oppfatningen at resten av verden burde følge deres eksempel, og muligens til og med hjelpe til med å frigjøre resten av verden. Få ting er farligere enn stormakter som handler ut fra egne interesser i troen på at de ved å handle på den måten gjør menneskeheten en stor tjeneste.

Den mest grunnleggende forskjellen er imidlertid at det britiske imperiet – selv om det var globalt og i en viss forstand mer globalt enn det amerikanske er i dag ettersom det alene kontrollerte verdenshavene i en grad som overgår kontrollen noen land kan ha over himmelrommet – aldri siktet mot verdensherredømme og ikke engang mot militær og politisk makt over landområder verken i Europa eller Amerika. Dette imperiet handlet ut fra Storbritannias grunnleggende interesser, nemlig de økonomiske, og begrenset innblandingen i lokale anliggender til et minimum. Britene var alltid oppmerksomme på sitt eget lands begrensede størrelse og ressurser. Etter 1918 var de dessuten smertelig klar over at imperiet sto for fall.

På den annen side virket den første industrialiserte nasjonens globale imperium i en viss forstand sammen med spiren til den globaliseringen som den britiske økonomien senere gjorde så mye for å fremme. Innenfor det britiske imperiet, som var et internasjonalt handelssystem, utviklet det seg en stor industri hjemme i Storbritannia, og denne industrien baserte seg først og fremst på eksport av produkter til mindre utviklede land. Til gjengjeld ble Storbritannia det største markedet for verdens råvarer.2 Da landet ikke lenger forsynte verden med egenproduserte varer, ble det et globalt finanssentrum.

Dette var ikke tilfellet for USAs økonomi. Den hvilte på beskyttelsen av egen industri mot utenlandsk konkurranse i et potensielt gigantisk marked, og er fremdeles et viktig element i amerikansk politikk. Da den amerikanske industrien ble globalt dominerende, passet frihandelen den like godt som den hadde passet den britiske. En av svakhetene ved det 21. århundres amerikanske imperium er imidlertid nettopp at den amerikanske økonomien i dagens industrialiserte verden ikke lenger er så dominerende som den var.3 Til forskjell fra britene importerer amerikanerne produkter fra resten av verden i et enormt omfang, og både forretningsinteresser og velgere i USA er proteksjonistiske i forhold til denne tendensen. Det er en konflikt mellom ideologien til en verden dominert av amerikansk-kontrollert frihandel, og de politiske interessene til viktige elementer innenfor USA som er truet av denne frihandelen.

En av få måter denne svakheten kan reduseres på, er en utvidelse av våpenhandelen. Dette er et annet aspekt som skiller det amerikanske fra det britiske imperiet. Etter annen verdenskrig har USA, i en fredsperiode uten sidestykke i moderne historie, kontinuerlig ført en usedvanlig offensiv opprustningspolitikk. Dominansen til det president Eisenhower kalte «the Military Industrial Complex» henger trolig sammen med denne opprustningen. I løpet av den kalde krigens 40 år oppførte begge sider seg som om en krig ble utkjempet, eller i det minste var i ferd med å bryte ut. Det britiske imperiet nådde derimot sin topp i løpet av hundre år uten store internasjonale kriger – 1815–1914.

Til tross for den åpenbare ujevnheten mellom USA og Sovjetunionens makt, har denne drivkraften bak den amerikanske våpenindustriens vekst bare blitt sterkere, selv før den kalde krigen var over, og den har fortsatt å vokse.



Den kalde krigen hadde skaffet USA hegemoni i den vestlige verden. Landet sto imidlertid i spissen for en allianse, selv om ingen stilte spørsmål ved USAs relative makt. Makten befant seg i Washington og ingen andre steder. På den tiden kunne Europa se en logikk bak det amerikanske verdensimperiet, men i dag er ikke lenger USAs regjering og dens målsetninger allment akseptert. Det finnes ikke lenger noen koalisjon basert på frivillighet. USAs beslutninger er faktisk mer upopulære nå enn noen gang tidligere, og trolig mer upopulære enn noen annen stormakts politikk.

Deretter ledet amerikanerne alliansen med en grad av aktsomhet som var vanlig i internasjonale spørsmål, om ikke annet så fordi europeerne ville måtte stå i frontlinjene under en eventuell krig mot sovjetstyrkene. Alliansen var avhengig av USAs våpenteknologi og derfor svært tett sammensveiset med denne supermakten. Amerikanerne motsatte seg et militært uavhengig Europa. Røttene til de langvarige gnisningene mellom USA og Frankrike, som har eksistert siden Charles de Gaulles dager, ligger i Frankrikes avvisning av at noen allianser mellom stater er permanente, og at landet insisterer på sitt eget potensial som uavhengig produsent av høyteknologisk militært utstyr. På tross av visse indre stridigheter var alliansen imidlertid en koalisjon basert på virkelig frivillighet.

Etter Sovjetunionens sammenbrudd sto USA tilbake som den eneste supermakten, som ingen annen makt kunne eller ønsket å utfordre. Det at USA plutselig begynte å vise sin makt på en hensynsløs og uvanlig fiendtlig måte er derfor vanskelig å forstå, særlig fordi det verken er i tråd med den velprøvde imperietenkningen som oppsto under den kalde krigen, eller med USAs økonomiske interesser. Politikken som nylig er blitt rådende i Washington, virker på utenforstående så riv ruskende gal at det er vanskelig å forstå hva som egentlig er intensjonene bak den. Globalt overherredømme sikret med militær makt synes å være det som opptar de som dominerer, eller i det minste halvveis dominerer, beslutningsprosessene i Washington. Målet med dette herredømmet er fremdeles uklart.



Vil strategien lykkes? Dagens verden er altfor komplisert til at én stat kan dominere den. Og med unntak av sin militære overlegenhet når det gjelder høyteknologiske våpen, er USA avhengig av sine inntekter, som avtar, eller potensielt gjør det. Selv om landets økonomi er stor, utgjør den en stadig mindre del av den globale økonomien. Den er sårbar både på kort og lang sikt. Forestill deg at OPEC-landene i morgen bestemte seg for å skrive regningene sine i euro istedenfor i dollar.

USA har visse politiske fortrinn, men landet har skuslet bort de fleste av dem i løpet av de siste 18 månedene. Amerikanerne har fremdeles den begrensede fordelen at deres kultur og det engelske språket er dominerende i verdenssammenheng. Men det langt større fortrinnet amerikanerne har med tanke på deres imperieprosjekt, er militært. Det amerikanske imperiet er uten reell militær konkurranse og vil sannsynligvis fortsette å være det i overskuelig fremtid. Det betyr imidlertid ikke at amerikanerne er uslåelige i enhver forstand selv om de er uslåelige i lokale kriger. Men i praksis er det ingen, ikke engang Kina, som er innenfor rekkevidde av USAs teknologi. Man må vurdere nøye hva denne teknologiske overlegenheten impliserer.

Amerikanerne sikter selvfølgelig ikke i teorien mot å okkupere hele verden. Det de sikter mot, er å gå til krig, innsette vennligsinnede regjeringer og reise hjem igjen. Det kommer ikke til å fungere. I et rent militært perspektiv var Irak-krigen svært vellykket. Men ettersom operasjonen var rent militær, overså amerikanerne hva som må gjøres når et land er okkupert, dersom man vil drive det og holde det ved like – slik britene gjorde gjennom den klassiske kolonimodellen India. Den «demokratimodellen» som USA vil tilby hele verden med Irak som eksempel, er en ikke-modell og irrelevant til dette formålet. Den oppfatningen at amerikanerne verken trenger noen genuint allierte blant andre land eller genuin støtte blant befolkningene i de landene USAs militære i dag kan erobre (men ikke effektivt administrere) er tankespinn.

Krigen i Irak var et eksempel på amerikanske beslutningstakeres lettsindighet. Irak var blitt slått av USA tidligere, men hadde nektet å overgi seg. Landet var så svakt at det lett kunne overvinnes. Det var også i besittelse av visse verdier, nemlig olje, men først og fremst var invasjonen en øvelse i å vise sin internasjonale makt. Politikken som villstyringene i Washington fører, nemlig den som sikter mot en fullstendig omstrukturering av hele Midtøsten, gir ingen mening. Hvis målet er å avsette det saudiarabiske kongehuset, hva planlegger de å erstatte det med? Hvis de mener alvor med at de vil endre Midtøsten, vet vi jo at det eneste de behøver å gjøre, er å legge press på israelerne. Bush senior var innstilt på å gjøre det, men han som sitter i Det hvite hus i dag er det ikke. Han har i stedet latt sin administrasjon ødelegge ett av de to garantert sekulære regjeringene i Midtøsten, og han er i ferd med å gjøre et fremstøt mot det andre.

Tomheten i denne politikken viser seg tydeligst i måten dens mål formuleres i fengende PR-termer. Begreper som «ondskapens akse» og «veikartet for fred» er ikke ment å være politiske ytringer, men slagord som i sin tur akkumulerer sitt eget politiske potensial. Dette nye språket, som har spredd seg til hele verden i de siste 18 månedene, er en indikasjon på fraværet av den virkelige politikken. Bush selv er ingen politiker, men en posør. Politikere som Richard Perle og Paul Wolfowitz anvender Rambo-retorikk offentlig så vel som privat. Alt som betyr noe, er USAs overveldende makt. Med rene ord mener de at USA kan invadere et hvilket som helst land som er lite nok og hvor de kan vinne raskt nok. Dette er ikke politikk. Og det vil heller ikke fungere.



Konsekvensene av dette vil være farlige for USA. På hjemmebane står ethvert land som sikter mot verdensherredømme først og fremst med militære midler, i fare for å bli militarisert. Faren for dette har vært grovt undervurdert.

Internasjonalt er destabiliseringen av verdenssituasjonen det største faremomentet. Midtøsten, som bare er ett eksempel på denne destabiliseringen, er langt mer ustabil nå enn for ti eller fem år siden. Den amerikanske politikken svekker alle alternative tiltak, både formelle og uformelle, for å opprettholde orden. I Europa har den ødelagt NATO, intet stort tap, men forsøket på å gjøre denne organisasjonen om til en verdensomspennende militær politistyrke for USA er en ren parodi. USA har med overlegg sabotert Den europeiske union, og landet sikter systematisk mot å ødelegge en annen av verdens store nyvinninger etter 1945, nemlig de velstående, demokratiske velferdsstatene.

Det mange oppfatter som krisen som har rammet FNs troverdighet, er langt mindre dramatisk – FN har aldri vært i stand til å utføre annet enn marginale operasjoner på grunn av organisasjonens avhengighetsforhold til Sikkerhetsrådet, der USA har vetorett.



Hvordan skal verden konfrontere, det vil si demme opp for USA? Mange mennesker, som i troen på at de ikke har makt til å konfrontere amerikanerne, foretrekker naturlig nok å slå seg sammen med dem. Langt farligere er de som forakter Pentagons ideologi, men som likevel støtter amerikanske prosjekter med den begrunnelse at de underveis vil eliminere lokal og regional urettferdighet. Disse menneskene, som kan kalles menneskerettighetenes imperialister, ble oppmuntret av Europas fiasko på Balkan i 1990-årene. Splittelsen over Irak-krigen viste at en minoritet av innflytelsesrike intellektuelle, som Michael Ignatieff og Bernard Kouchner, var tilbøyelige til å støtte den amerikanske intervensjonen fordi de mente at det er nødvendig med maktbruk for å stanse verdens ondskap. Man kan selvfølgelig hevde at enkelte regimer er så dårlige at de ved å forsvinne vil gi verden en nettogevinst. Men det er ikke nok til å rettferdiggjøre den globale faren som knytter seg til det å skape en verdensmakt som er grunnleggende uinteressert i en verden den ikke kan forstå, og samtidig i stand til å gå inn med væpnede styrker når som helst hvis noen gjør noe Washington ikke liker.

Mot denne bakgrunnen ser vi et økende press på media, fordi i en verden der folkeopinionen er så viktig, blir den også grovt manipulert.4 Under Golfkrigen ble det gjort systematiske forsøk på å unngå den samme situasjonen som man hadde sett i Vietnam, ved ikke å la mediene slippe til ved fronten. Disse forsøkene virket imidlertid ikke. Enkelte medier, for eksempel CNN, befant seg allerede i Bagdad og sendte rapporter som ikke passet med Washingtons versjon. Denne gangen glapp også kontrollen, og jakten på enda mer effektive metoder vil fortsette. De kan ha form av direkte kontroll, kanskje som siste utvei til og med kontroll over teknologien, og kombinasjonen av maktposisjoner og eierskap i mediebedrifter vil brukes enda mer effektivt enn det USA i dag opplever med for eksempel Fox News, og Italia med Silvio Berlusconi.



Det er umulig å si hvor lenge amerikanernes nåværende overlegenhet vil vare. Det eneste som er helt sikkert, er at den i historisk sammenheng vil være et forbigående fenomen, akkurat som alle de andre imperiene. I løpet av én menneskealder har vi sett slutten på alle de store kolonimaktene, så vel som tyskernes knapt tolv år gamle «tusenårsrike» og Sovjetunionen, som i sin tid drømte om verdensrevolusjon.

Det er interne grunner til at det amerikanske imperiet ikke vil vare. Den mest åpenbare av disse er at de fleste amerikanere verken er interessert i imperialisme eller verdensdominans i betydningen kontroll over verden. Det de er interessert i, er hva som vil skje med dem selv, hjemme i USA. Den amerikanske økonomien er så svak at før eller siden vil både regimet og dets velgere finne ut at det er mye viktigere å konsentrere seg om den enn å fortsette de militære eventyrene utenlands.5 Dette blir særlig aktuelt nå ettersom amerikanerne for en stor del selv betaler for de militære intervensjonene, noe som ikke var tilfellet under Golfkrigen og heller ikke i særlig stor grad under den kalde krigen.

Siden 1997-98 har vi levd med en krise i den kapitalistiske verdensøkonomien. Økonomien kommer selvfølgelig ikke til å kollapse, men like fullt er det lite trolig at USA vil kunne fortsette med sine ambisiøse utenlandsprosjekter med slike alvorlige problemer på hjemmebane. Selv etter ordinær forretningsmålestokk mangler Bush en adekvat økonomisk politikk for USA. Den utenrikspolitikken Bush-administrasjonen nå fører, er ikke særlig hensiktsmessig for verken amerikanske imperieinteresser eller globale interesser, og i hvert fall ikke for interessene til den amerikanske kapitalismen. Følgelig er det uenigheter innad i den amerikanske regjeringen.

Hovedspørsmålet er hva amerikanerne vil foreta seg nå, og hvordan de andre landene vil reagere. Vil enkelte land, som for eksempel Storbritannia – det eneste andre genuine medlemmet av den herskende koalisjonen – støtte hvilke som helst av USAs planer? Det viktigste er at andre land viser at det er grenser for hva USA kan bruke makten sin til. Det mest positive bidraget så langt, har kommet fra Tyrkia, som ganske enkelt fortalte at det er visse ting de ikke kommer til å gå med på selv om det vil koste dem dyrt.

For øyeblikket er imidlertid hovedutfordringen – om ikke å demme opp for – så i hvert fall å skolere eller omskolere USA. Det var en tid da det amerikanske imperiet innså sine begrensninger, eller i det minste ønsket å handle som om det hadde begrensninger. Det var først og fremst fordi amerikanerne hadde noen andre å frykte, nemlig Sovjetunionen. I fraværet av denne typen frykt, må opplyst egeninteresse og skolering ta over.


1 Eric Hobsbawm, The Age of Empire 1875-1914, Weidenfeld and Nicholson, London, 1987.
2 Eric Hobsbawm, op. cit.
3 Blowback, The costs and consequences of American Empire, Chalmers Johnson Owl Books 2001.
4 «France protests US media ?plot?», The International Herald Tribune, 16. mai 2003.
5 «US unemployment hits an 8 year high», International Herald Tribune 3. mai 2003.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver