USA Fagbevegelse

Den amerikanske fagbevegelsen og «krigen mot terror»

«Krigen mot terror» overdøver for tiden Bush-administrasjonens krig mot amerikanske arbeidere og den amerikanske fagbevegelsen. Staten griper stadig inn for å sikre arbeidsgivernes interesser, mens sosiale og faglige rettigheter angripes. Samtidig er amerikansk fagbevegelse i ferd med å radikaliseres. Store deler av den gikk i mot Irak-krigen.

Posted on

Et øyeblikks ro la seg over USA i ukene som fulgte 11. september 2001. Denne pausen fra et liv dominert av støy, reklame og alle slags transaksjoner gjorde det mulig å minnes de hundrevis av helsearbeidere, brann- og politifolk som risikerte livet i redningsoperasjonene og som omkom da tårnene raste sammen. På en melodramatisk, men oppriktig måte hyllet hele landet innsatsen og motet til folk som hver eneste dag utfører vanlige arbeidsoppgaver.
Amerikanske helter kommer sjelden fra en tilværelse som ikke er preget av penger eller makt. Disse ofrene, disse heltene, ble imidlertid hedret i egenskap av arbeidere. Det å hylle en vanlig arbeidsinnsats er ikke en vanlig foreteelse i et samfunn hvor mange tiårs bombardement fra mediene og fra politisk hold i stor utstrekning har fjernet arbeideren fra folks forestillingsevne. I så måte var flommen av medfølelse etter 11. september et uvanlig vitnesbyrd om en takknemlighet som rettet seg mot dem man resten av tiden ikke hadde lagt merke til.
Dette øyeblikket med ærbødighet overfor den amerikanske arbeideren ble raskt visket bort av trommevirvler og hevnlyst. Tidligere hadde Bush-administrasjonen vært totalt uinteressert i lønnstakernes skjebne og skiltet med sin forakt for fagforeningene. Nå oppdaget administrasjonen plutselig at den kunne utnytte «krigen mot terrorisme» til å iverksette visse geriljaoperasjoner bak frontlinjene, rettet mot fagforeningsaktivister og deres organisasjoner. Raskt fikk administrasjonen igjennom en rekke lover som førte til opprettelsen av et departement for indre sikkerhet.1
Ved hjelp av en massiv omorganisering av flere føderale institusjoner sørget dette departementet for at de 170 000 lønnstakerne som nå kom under den nye enheten, ble fratatt enhver rett til kollektive forhandlinger om arbeidsbetingelser, og samtidig retten til den beskyttelsen offentlig ansatte har. Med andre ord: Nettopp idet nasjonen hedret New Yorks brann- og politifolk – to yrkesgrupper med mange fagforeningsmedlemmer – viste USAs president at i hans øyne utgjorde medlemskap i en fagforening en uakseptabel risiko for den indre sikkerheten.
Straks USAs president og hans parti hadde vunnet mellomvalget i november 2002, ble den fagforeningsfiendtlige tonen hardere. Når presidenten ikke klarte å oppheve visse offentlig ansattes rett til kollektive forhandlinger (han fikk det som han ville med sikkerhetspersonalet på flyplassene og med de ansatte ved Justisdepartementets lokale kontorer), tydde han til privatisering. Han forkynte for eksempel at 850 000 føderale arbeidsplasser skulle åpnes for private firmaer som ikke var forpliktet til å overholde de lønnsgarantiene de offentlig ansattes fagforeninger hadde oppnådd.
Denne utviklingen er en fortsettelse av krigen amerikanske arbeidsgivere har ført i 25 år mot lønnstakerne i privat sektor. En krig som har ført til at bare 9 % av disse er organisert i fagforeninger. Totalt er 14 % av de amerikanske lønnstakerne fagorganiserte, på grunn av den langt høyere organisasjonsgraden i offentlig sektor.
I de europeiske landene er mange sosiale fordeler garantert av loven. Slik er det ikke i USA, hvor en fagforenings tilstedeværelse i en bedrift utgjør en viktig erobring som støter mot alle slags hindringer (som avstemning for å få forhandlingsrett) 2, og som aldri er noen garanti mot tilbakeskritt (fjerning av forhandlingsretten). En lønnstaker som er medlem av en fagforening, nyter ofte godt av rettigheter som sykeforsikring, pensjonsordning, ferie med lønn og en voldgiftsordning i forbindelse med arbeidskonflikter. I det store og hele favoriserer nemlig det juridiske rammeverket arbeidsgiverne.

Bush-administrasjonen har brukt de våpnene Kongressen ga den for å utkjempe «krigen mot terrorisme» til også å gå løs på arbeiderne i privat sektor. Etter 11. september tilbød regjeringen 15 milliarder dollar til en luftfartsnæring som var hardt rammet av nedgangen i antallet flypassasjerer. Men ikke nok med at regjeringen ikke ga en eneste cent til de 100 000 ansatte som ble oppsagt – den tok også i bruk et gammelt redskap for fagforeningsknusing, nemlig Taft-Hartley-loven fra 1947, for å stanse streiker i to store flyselskaper.3 Regjeringen benyttet sjansen til å erklære at et avbrudd i den økonomiske aktiviteten medførte en fare for rikets sikkerhet.
Regjeringen påberopte seg denne sammenhengen med enda større kraft høsten 2002, da president George W. Bush grep inn for å støtte shippingfirmaene som hadde gått til lockout av 10 000 havnearbeidere i 29 havner på Vestkysten. Tidligere hadde arbeidsgiverne inngått en forståelse med enkelte av de største kundene, blant annet butikkjedene WalMart og Gap, og de hadde samordnet strategien med en egen task force som Bush-administrasjonen stilte til disposisjon.
Regjeringens aktive innsats i arbeidsgivernes tjeneste fungerte som en advarsel for resten av arbeiderbevegelsen. Mens forhandlingene mellom fagforeninger og fraktfirmaer pågikk, nølte ikke Tom Ridge – sjefen for det nye departementet for indre sikkerhet – med å ringe til lederne for havnearbeidernes fagforbund for å advare dem mot å sette i gang en streik. Han varslet dem om at en arbeidsnedleggelse ville bli behandlet som et angrep på nasjonens sikkerhet, og om at staten var innstilt på å ty til de væpnede styrker for å erstatte de streikende. I 1982 gjorde Ronald Reagan nettopp det for å knuse flygeledernes streik og fagforening. I henhold til et prinsipp klekket ut av USAs forsvarsminister Donald Rumsfeld, skulle all frakt som skjedde mens «krigen mot terrorisme» pågikk, tillegges militær verdi – ikke bare de forsendelser som var beregnet på hæren.
Uansett hvor liberal Bush-administrasjonen påstår å være, har den altså tatt i bruk alle mulige statlige maktmidler for å bekjempe fagforeningene. Mens Det hvite hus med nebb og klør motsatte seg enhver ny regulering av luft- og vannkvaliteten eller av matvarehygienen ved å vise til sin aversjon mot byråkrati og papirmøller, utstedte Arbeidsdepartementet i desember 2002 flere dekreter som tvang fagforeningene til å redegjøre i detalj for bruken av ethvert beløp på mer enn 2000 dollar under en rekrutteringskampanje, en streik eller en aksjon av parlamentarisk eller politisk art. En slik forordning er et mareritt for fagforeningene og kommer til å dynge kontorene deres enda mer ned i arbeid – og de er allerede på forhånd belemret med langt tyngre administrative forpliktelser enn hva fagbevegelsen i Europa er.
Ikke nok med det: I budsjettet Det hvite hus har lagt frem for Kongressen, er midlene som bl.a. var beregnet på hygiene og helseformål i næringslivet og overholdelse av lovene som regulerer mindreåriges arbeid og minstelønninger, amputert. Enda bedre: Det hvite hus forlangte samtidig at fagforeningenes utgifter til meningsmålinger og høringer blant medlemmene måtte økes betydelig. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver

Siste fra USA

Klassismens problem

På de amerikanske universitetene blir det stadig vanligere å analysere samfunnet ut

0 kr 0
Gå til Toppen