For en ny, engasjert forskning

Å lytte, å lete, å skape nytt – og å støtte de organisasjonene som kjemper mot den nyliberale politikken.

Vi står overfor en globaliseringspolitikk (og jeg kaller det «globaliseringspolitikk», ikke «globalisering» som om det dreide seg om en helt naturlig prosess). Det er derfor viktig, kanskje til og med nødvendig, at uavhengige forskere bidrar til samfunnsbevegelsen mot denne politikken. Det er en politikk som for en stor del holdes hemmelig – vi vet ikke hvordan den blir til eller hvordan den sprer seg. Og i dette ligger det allerede en oppgave for en forsker; politikken må avsløres før den iverksettes. I neste omgang får denne politikken virkninger som vi kan forutse takket være samfunnsvitenskapelig forskning, men som på kort sikt fremdeles er usynlige for folk flest. Et annet kjennetegn ved denne globaliseringspolitikken er at den til dels faktisk er utarbeidet av forskere. Spørsmålet er om de som ut fra sin egen vitenskapelige kunnskap ser hva slags dystre konsekvenser denne politikken vil få, kan og bør tie stille. For ville ikke det nærmest være å nekte å hjelpe mennesker i nød? Hvis det er sant at planeten er truet av alvorlige katastrofer, har ikke de som på forhånd vet om disse katastrofene plikt til å tre ut av den reservasjonen de lærde tradisjonelt har forskanset seg bak?
Mange forskere, spesielt innenfor samfunnsvitenskapene, lider av en svært uheldig splittelse: De anser scholarship og commitment som to uforenlige størrelser. På den ene siden står de som vier seg til vitenskapelig arbeid, et arbeid som utøves i henhold til vitenskapelige metoder og er ment for andre lærde. På den andre siden står de som engasjerer seg og bringer sin lærdom ut i verden. Motsetningen mellom dem er kunstig, og man må faktisk være en selvstendig forsker som arbeider ut fra scholarship-regler for å kunne produsere engasjert forskning, eller med andre ord: Scholarship with commitment. For å være en ekte, engasjert forsker, legitimt engasjert, må man engasjere til kunnskap. Og denne kunnskapen kan man ikke oppnå uten å drive forskning i overensstemmelse med de reglene som gjelder i forskningens verden.

Vi må med andre ord gi blaffen i en rekke motsetninger som har satt seg fast i hodene våre og som ikke er annet enn unnvikelsesmanøvrer. Vi kan begynne med forskeren som trekker seg tilbake til elfenbenstårnet. Dikotomien mellom scholarship og commitment styrker forskeren i hans gode samvittighet, for den gir ham anerkjennelse fra forskerverdenen. Det er som om forskerne anser seg som enda bedre forskere bare fordi de ikke gjør noe ut av forskningen sin. Men i biologenes tilfelle kan dette være kriminelt. Det er også alvorlig når det dreier seg om kriminologer. Denne reservasjonen, denne flukten inn i renheten har svært alvorlige sosiale konsekvenser. Folk som meg, som er betalt av staten for å forske, burde de omhyggelig reservere resultatene av forskningen sin for andre forskere? Det er selvsagt helt naturlig og riktig at man prioriterer forskerkollegenes kritikk av det man mener er en ny oppdagelse, men hvorfor skal en viten man har oppnådd og kontrollerer i fellesskap forbeholdes kollegene?
For meg har ikke forskeren noe valg i dag. Dersom han er overbevist om at det finnes en sammenheng mellom den nyliberale politikken og antallet lovovertredelser, mellom den nyliberale politikken og graden av kriminalitet, mellom den nyliberale politikken og det Emile Durkheim kalte anomi [normløshet O.a.], hvordan kan han unnlate å si ifra? Han burde ikke bare slippe bebreidelser for det, han burde gratuleres. (Men her snakker jeg kanskje for min syke mor …) (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0