For en ny, engasjert forskning

Vi står overfor en globaliseringspolitikk (og jeg kaller det «globaliseringspolitikk», ikke «globalisering» som om det dreide seg om en helt naturlig prosess). Det er derfor viktig, kanskje til og med nødvendig, at uavhengige forskere bidrar til samfunnsbevegelsen mot denne politikken. Det er en politikk som for en stor del holdes hemmelig – vi vet ikke hvordan den blir til eller hvordan den sprer seg. Og i dette ligger det allerede en oppgave for en forsker; politikken må avsløres før den iverksettes. I neste omgang får denne politikken virkninger som vi kan forutse takket være samfunnsvitenskapelig forskning, men som på kort sikt fremdeles er usynlige for folk flest. Et annet kjennetegn ved denne globaliseringspolitikken er at den til dels faktisk er utarbeidet av forskere. Spørsmålet er om de som ut fra sin egen vitenskapelige kunnskap ser hva slags dystre konsekvenser denne politikken vil få, kan og bør tie stille. For ville ikke det nærmest være å nekte å hjelpe mennesker i nød? Hvis det er sant at planeten er truet av alvorlige katastrofer, har ikke de som på forhånd vet om disse katastrofene plikt til å tre ut av den reservasjonen de lærde tradisjonelt har forskanset seg bak?

Mange forskere, spesielt innenfor samfunnsvitenskapene, lider av en svært uheldig splittelse: De anser scholarship og commitment som to uforenlige størrelser. På den ene siden står de som vier seg til vitenskapelig arbeid, et arbeid som utøves i henhold til vitenskapelige metoder og er ment for andre lærde. På den andre siden står de som engasjerer seg og bringer sin lærdom ut i verden. Motsetningen mellom dem er kunstig, og man må faktisk være en selvstendig forsker som arbeider ut fra scholarship-regler for å kunne produsere engasjert forskning, eller med andre ord: Scholarship with commitment. For å være en ekte, engasjert forsker, legitimt engasjert, må man engasjere til kunnskap. Og denne kunnskapen kan man ikke oppnå uten å drive forskning i overensstemmelse med de reglene som gjelder i forskningens verden.



Vi må med andre ord gi blaffen i en rekke motsetninger som har satt seg fast i hodene våre og som ikke er annet enn unnvikelsesmanøvrer. Vi kan begynne med forskeren som trekker seg tilbake til elfenbenstårnet. Dikotomien mellom scholarship og commitment styrker forskeren i hans gode samvittighet, for den gir ham anerkjennelse fra forskerverdenen. Det er som om forskerne anser seg som enda bedre forskere bare fordi de ikke gjør noe ut av forskningen sin. Men i biologenes tilfelle kan dette være kriminelt. Det er også alvorlig når det dreier seg om kriminologer. Denne reservasjonen, denne flukten inn i renheten har svært alvorlige sosiale konsekvenser. Folk som meg, som er betalt av staten for å forske, burde de omhyggelig reservere resultatene av forskningen sin for andre forskere? Det er selvsagt helt naturlig og riktig at man prioriterer forskerkollegenes kritikk av det man mener er en ny oppdagelse, men hvorfor skal en viten man har oppnådd og kontrollerer i fellesskap forbeholdes kollegene?

For meg har ikke forskeren noe valg i dag. Dersom han er overbevist om at det finnes en sammenheng mellom den nyliberale politikken og antallet lovovertredelser, mellom den nyliberale politikken og graden av kriminalitet, mellom den nyliberale politikken og det Emile Durkheim kalte anomi [normløshet O.a.], hvordan kan han unnlate å si ifra? Han burde ikke bare slippe bebreidelser for det, han burde gratuleres. (Men her snakker jeg kanskje for min syke mor …)



Men hva har nå forskeren i den sosiale bevegelsen å gjøre? For det første skal han ikke belære – slik enkelte organiske intellektuelle som ikke var i stand til å selge varene sine på det vitenskapelige markedet der konkurransen er hard, lekte intellektuelle overfor de ikke-intellektuelle mens de samtidig hevdet at den intellektuelle ikke fantes. Forskeren er verken profet eller mestertenker. Han må skape en ny rolle som er svært vanskelig å fylle: Han må lytte, han må lete og skape nytt, han må bestrebe seg på å hjelpe de organismene som (slappere og slappere, dessverre, dette gjelder også fagforeningene) har satt seg som mål å kjempe mot den nyliberale politikken, han må gi seg som oppgave å bistå dem ved å gi dem de redskapene de trenger. Særlig redskaper mot den symbolske virkningen som utøves av «ekspertene» som er engasjert av de store multinasjonale selskapene. Tingene må kalles ved sitt rette navn. Dagens utdanningspolitikk blir for eksempel utarbeidet av UNICE (europeisk arbeidsgiverorgansiasjon), av Transatlantic Institute og så videre.1 Det er tilstrekkelig å lese Verdens Handelsorganisasjons rapport om offentlige tjenester for å forstå hva slags utdanningspolitikk vi kommer til å ha om fem år. Det franske utdanningsdepartementet gjør ikke annet enn å gjenta disse forskriftene som er utarbeidet av jurister, sosiologer og økonomer, og som blir satt i omløp så snart de har fått en juridisk holdbar form.

Forskerne kan også gjøre noe mer nyskapende og vanskeligere: For det første å bidra til å lette organiseringen av en kollektiv intensjon for å komme frem til et politisk prosjekt. For det andre å bidra til at dette prosjektet lykkes, altså å gjøre det kollektivt. Tross alt besto nasjonalforsamlingen i 1789 og Filadelfia-forsamlingen av mennesker som dere og meg; de hadde juridisk kunnskap, de hadde lest Montesquieu og de fant nye demokratiske strukturer. På samme måte må vi i dag finne nye ting … Man kunne selvsagt svare at «vi har parlamenter, vi har ILO (FNs særorganisasjon for arbeidslivet), vi har alle slags institusjoner som har som oppgave å gjøre akkurat det». Jeg skal ikke bevise det her og nå, men man må likevel konstatere at det er akkurat det de ikke gjør. Vi må derfor skape betingelsene for at dette lar seg gjøre. Vi må bidra til å fjerne de hindrene som står i veien for det, hindrer som til dels er å finne nettopp i den sosiale bevegelsen som skal fjerne dem – og særlig i fagforeningene …



Hvordan kan vi da være optimister? Jeg mener det er rimelige sjanser til å lykkes, og at det riktige øyeblikket, kairos, er akkurat nå. Da vi snakket slik omkring 1995, opplevde vi alle at vi ikke ble hørt, at folk trodde vi var gale. Man gjorde narr av folk som i likhet med Kassandra forutså katastrofer, journalistene angrep dem og de ble mobbet. Dette skjer i litt mindre grad i dag. Hvorfor? Fordi arbeidet er fullført. I Seattle var det en rekke demonstrasjoner. Og dessuten begynner man å merke konsekvensene av den nyliberale politikken – som vi hadde forutsett på et abstrakt nivå. Og nå forstår folk …

Til og med de mest sta og begrensede journalister vet at en virksomhet som ikke har et overskudd på 15 % permitterer ansatte. Profetiene til de mest katastrofeorienterte av ulykkesprofetene (som rett og slett var bedre informert enn de andre) begynner å bli erkjent. Det er ikke for tidlig. Men det er ikke for sent heller. Det er bare en begynnelse, for katastrofene har bare så vidt begynt. Det er ennå tid til å ta tak i de sosialdemokratiske regjeringene og riste dem våkne, der de sitter og ser på de intellektuelle som på Kimene, særlig ettersom de får sosiale fordeler av alle slag …

En europeisk sosial bevegelse har, slik jeg ser det bare en sjanse til å være effektiv, dersom den kan forene tre elementer: Fagforeningene, sosial bevegelse og forskere – selvsagt på betingelse av at de integreres med hverandre, ikke bare sidestilles. I går sa jeg til fagforeningsrepresentantene at det i alle europeiske land finnes en stor forskjell mellom de sosiale bevegelsene og fagforeningene. Dette gjelder både innholdet i det de gjør og måten de gjør det på. De sosiale bevegelsene har blåst liv i politiske mål som fagforeningene og de politiske partiene har gått bort fra, glemt eller fortrengt. I tillegg har de sosiale bevegelsene aksjonsmetoder som fagforeningene litt etter litt nok en gang har glemt, oversett eller fortrengt. Dette gjelder spesielt personlige aksjonsmetoder; de sosiale bevegelsenes aksjoner er basert på den symbolske virkningen de har, og den symbolske virkningen er til dels avhengig av det personlige engasjementet hos demonstrantene – et personlig engasjement som også er et fysisk engasjement.



Man må ta sjanser. Det dreier seg ikke om å marsjere arm i arm slik fagforeningene tradisjonelt har gjort det på 1. mai. Man må aksjonere, okkupere lokaler, og så videre. Og det krever både oppfinnsomhet og mot. Men jeg vil også si dette: Pass på! Ingen «fagforeningsfobi»! Fagforeningsapparatet har en logikk som det er viktig å forstå. Hvorfor sier jeg ting til fagforeningene som ligner på det synet de sosiale bevegelsene har på dem, og hvorfor vil jeg si ting til de sosiale bevegelsene som ligner på det synet fagforeningene har på dem? Fordi det er viktig at hver av de to gruppene ser seg selv slik de ser de andre, ellers kan man ikke bygge bro over de skillene som bidrar til å svekke allerede svært svake grupper. Motstanden mot den nyliberale politikken er globalt sett svært svak, og den svekkes ytterligere av sine indre splittelser: Det er en motor som bruker 80 % av sin energi på oppvarming, det vil si i form av spenninger, friksjoner, konflikter, og så videre, og som kunne gå så mye lengre og mye raskere om bare …

Hindringene for en enhetlig europeisk sosial bevegelse er mange og forskjelligartede. Vi har de språklige hindringene, som er svært viktige, for eksempel i kommunikasjonen mellom fagforeningene eller de sosiale bevegelsene – sjefer og embetsmenn kan ofte flere språk, fagforeningsmedlemmer og aktivister i langt mindre grad. Derfor er det svært vanskelig å internasjonalisere sosiale bevegelser og fagforeninger. Dessuten finnes det hindringer knyttet til vaner, tenkemåter og styrken i de sosiale strukturene og fagforeningsstrukturene. Hvilken rolle skal forskerne ha i alt dette? Jo, å arbeide for at man i fellesskap skal komme frem til felles strukturer for nyskaping. Dette vil kunne gi opphav til en ny sosial bevegelse, det vil si nytt innhold, nye mål og nye, internasjonale aksjonsmidler.





1 Se Europe Inc. Liaisons dangereuses entre institutions et milieux des affaires européens, CEU, Agone, Marseille 2000.