Filosofi

Turist eller reisende

Turisten, som kombinerer eksotisme med maksimal komfort, har et forsprang på den «reisende» som bare flakker omkring guidet av sin egen nysgjerrighet.

Posted on

Vi skriver 1908 og den tyske filosofen Georg Simmel utgir en tekst som på fransk er kjent under den noe amatørmessige tittelen Digressions sur l’étranger («Digresjoner om den fremmede»).1 Han er en av de første teoretikerne som beskjeftiger seg med de sosiale former som skaper «storbyen», modernitetens by, byen Baudelaire beskrev så kraftfullt i sin diktning. Jernbanens og folkestrømmenes by. Byen med forandringer på alle skalaer: demografisk, økonomisk, territorial, informasjonsrelatert og så videre. I denne nye samfunnsmessige konteksten finner Georg Simmel en ny figur, den fremmede. Hvem dreier det seg om? Om et individ som ikke er herfra, men som oppholder seg her, og som forener begrepene «avstand og nærhet» i seg. På den måten representerer den fremmede mobilitet – en mobilitet som både vekker vår nysgjerrighet (vi kan til og med misunne ham) og vår likegyldighet: han er ikke en av oss, og ingenting gjør oss i stand til virkelig å bli kjent med ham for å kunne kjenne ham igjen.

Det vi har her, sier Georg Simmel, er et «ikke-forhold». Den fremmede i storbyen er ikke sammenfallende med den reisende; en figur som oppstod tidligere. Figuren «den fremmede» er ny, i likhet med forholdet til fremmedheten hos et medmenneske som ikke er herfra men som ved sin blotte tilstedeværelse blir en bekreftelse på vår egenart. Hans tilsynelatende nærhet er på god avstand i det speilet han holder opp for oss. Men tilhører denne fremmede samme familie som turisten?



I 1958, et halvt århundre etter Georg Simmels betraktninger, publiserer det tyske kulturtidsskriftet Merkur et radiointervju med den unge filosofen Hans Magnus Enzensberger under den beskjedne tittel En teori om turisme. Han slår fast at til tross for at begrepene «turist» og «turisme» oppsto henholdsvis i 1800 og 1811 i de fleste europeiske språk, i kjølvannet av det engelske, finnes det fortsatt ingen turismens historie og på langt nær noen generell teori om fenomenet. Siden den gang har denne forskningen skutt fart, og i ethvert bibliotek kan man nå finne imponerende reoler for «reiser og turisme».

Hans Magnus Enzensberger siterer også Gerhard Nebel: «Et land som åpner seg for turisme lukker seg på det metafysiske planet – det kan heretter kun tilby en dekor, og ikke lenger sin magiske kraft.»

Denne anklagen er ikke av ny dato. Henvisningen til turismen og dens vanære utgjør to sider av samme sak. «Grunnelementet som utgjør reisens norm er sights – severdigheter», bemerker Hans Magnus Enzensberger, «de klassifiseres ved hjelp av en, to eller tre stjerner etter hvor stor verdi de har.» Turistens forflytning har som mål å undersøke om den informasjonen man har fått tilgang til gjennom reisehåndbøker stemmer med virkeligheten, og hvis det er mulig ta med seg fotografiske bevis på dette. Dra til «et annet sted» for å komme unna dette «her» som vi finner uutholdelig eller kjedelig.

Til alle tider og alle steder har jordboerne vært på reise. Men de har ikke dermed alltid vært «turister». Fremmede? Noen ganger. Overgangen fra «reisende» til «turist» samsvarer med den gradvise utviskingen av velkomsttradisjonen;2 denne gjestfriheten som nødvendigvis ikke kostet noe og som ikke krevde gjensidighet – i det minste ikke umiddelbart. Overgangen kan også måles i spredningen av hotellstrukturer som i større og større grad avskjærer seg fra det samfunnet de vokser ut av.

Blant de reisende som ikke går under betegnelsen «turist», finner vi pilegrimen, studenten på dannelsesreise, kunstneren, selgeren, løsarbeideren og landsstrykeren – han som vandrer langs veiene og trår opp omflakkingsruten for sitt opphold på jorden. Han er alltid hjemme. Hans bosted er like lite fast som det er velkjent, men allikevel bebor han verden. Turisten er heller ikke den landsforviste, migranten, rentenisten, eller feriegjesten. Sistnevnte er på ferie – han tar seg fri. Turisten har ikke fri, han må nødvendigvis «turistere». De er målet med turismen.



La oss understreke, med Jean Chesneaux sine ord, at å bo i tiden krever en tøyelig disponibilitet, og slik Marc Augé uttrykker det, at den organiserte reisen tilsvarer et ikke-sted; man beveger seg i andres omgivelser uten at de er tilstede.3 Turismen er den fasen i reisens historie hvor reisen er gjort om til klingende mynt – til en vare. Møtet er umulig under disse forholdene, det står ikke på programmet. Turisten konsumerer non-stop. Han konsumerer landskap, arkitektur og kultur som ikke er stedbunden, det vil si avterritorialisert. Han beveger seg omkring, men er nødt til å gjøre sine forflytninger lønnsomme. Det minste avvik fra programmet oppleves som en funksjonsfeil fra reiseselskapets side, og man truer med å stille det for retten.

Det kan se ut som om turisten bare føler seg vel sammen med andre turister. Omgitt av turister er han ikke redd for å gi uttrykk sine ergrelser når det gjelder kvaliteten på servicen eller ekskursjonene han må betale for. Han ønsker seg det samme rommet og den samme menyen som hjemme for å slippe å føle seg fremmed og å være nødt til å akklimatisere seg. Uansett – rundturens tempo gir ham ikke anledning til akklimatisering. Han må altså ha omgivelser som er så nøytrale som mulig og så gjenkjennelige som mulig. Turismen er for reisen det samme som konsensusen er for politikken: det vil si å enes om et minimum. Men det som skaper dynamikk i det døsige demokratiet er spenninger og motsetninger. En reise kan derfor bare berikes av forsinkelser – av det uventede.

Den reisende sørger for å være «sammen med» eller «blant» befolkningene man møter. Turisten derimot, er ute av stand til å inngå i en slik enhet. Den reisende praktiserer fremdeles slentringens kunst, denne «øyets gastronomi» som Balzac frydet seg over. Livene våre følger flere takter – vi vakler mellom diametralt motsatte ønsker, og den reisende som vi drømmer om å være må vike plass for turisten vi oftere enn planlagt ender opp som! Førstnevnte tar seg tid, nyter varigheten, hvilen, ventetiden, mens sistnevnte avskjærer seg fra det lettbente, det flyktige, fra pausen. Han frykter eventyret, men ønsker å prestere – derav den voldsomme utviklingen innen ekstremturisme; bestigninger av de høyeste fjellmassiv, polarekspedisjoner, ørkenvandringer, kort sagt alt som bryter grenser.



Når det gjelder det kulturelle alibi er det sjelden det lykkes i å skjule virkeligheten: Noen sekunder foran Mona Lisa i Louvre, men timevis i museumsbutikken for å skaffe seg en håndfull postkort! Den globalisert-og-lykkelig-over-å-være-det-turist besøker severdigheter som står på Unescos liste over verdens kulturarv – det er synd at FN-organet bedriver denne typen merkantile operasjoner gjennom å katalogisere en idiotisk kulturarv som skal være felles for menneskeheten. I etymologisk forstand kan en «kulturarv» på ingen måte omfatte hele menneskeheten, og en rekke språk rommer verken dette ordet eller denne ideen. Forestillingen om en felles kulturarv, utmerket analysert av Françoise Choay,4 bygger på en viss oppfatning av historien og på et bestemt forhold til fortiden, nåtiden og fremtiden,5 som ikke er identisk i de forskjellige samfunnene og i befolkningene de består av.

For at ingen stat skal føle seg tilsidesatt, har Unesco sett seg nødt til å diplomatisk liste opp kunstverk (bruer, brygger og så videre), konstruksjoner (slott, katedraler, templer, arkeologiske utgravninger, og så videre), landskap (med all det vage et slikt sekkebegrep medfører) og hele storbykvartal – selv om den eneste verdi som må beskyttes mot seg selv er hele menneskeheten som, til sine etterkommeres forakt, ustanselig ødelegger naturen med sine teknologiske nyvinninger og uansvarlige handlinger! Kanskje burde man i første omgang sette Unesco opp på listen over verdens kulturarv? Fra spøk til side; folks og kulturers identitet skapes først og fremst gjennom deres egenart. Forsøket på å etablere en felles kulturarv er derfor en farlig illusjon som fungerer ensrettende. Om et panorama er slående vakkert eller ikke avhenger ikke bare av fargene på himmelen, den svale brisen som virker berusende og mennesket man elsker ved sin side, men også av hvordan man er tilstede i verden og hvordan man forholder seg til andre – det vil si av ens evne til å bebo verden. Og den evnen har uheldigvis (og heldigvis!) verken Unesco eller den organiserte turismen.



Masseturismen er her. Å nekte for det ville være å melde seg helt ut: i 1999 hadde verden 635 millioner turister, og sannsynligvis vil antallet øke til mer enn halvannen milliard i 2020. Byplanlegging og arkitektur er underlagt det turistøkonomiske markedets jernlover. Dette til tross for forsøkene på å bygge opp en «bærekraftig» turisme her og en «rettferdig» turisme der. Ikke så å forstå at disse erstatningsintitiativene6 verken er både storsinnede eller fornuftige. Det er de, men de er også marginale, og særlig er de avhengige av masseturismens sinnstilstand og reglene bransjens multinasjonale selskaper påtvinger dem. Å bryte med masseturismen kan ikke begrense seg til å gjøre den mer moralsk (som å respektere vertsbefolkningen, betale rettferdige priser, fordømme sexturisme, og så videre). Det innebærer å motsette seg den helt og holdent og heller slå et slag for reisen, og tiden og rommet som følger med den.

Virkningene masseturismen har på et lands økonomi må undersøkes med forsiktighet. Masseturismen krever at det bygges enorme internasjonale flyplasser og tung infrastruktur for å transportere turistene (motorveier, tog, drosjer, busser og så videre). De turistiske rundreisene på sin side må ha parkeringsplasser for bussene sine og utbygde veier hvor de kan slippe ut sin daglige last med videofilmende turister. Arkitekturen hengir seg til å oppføre hotellgettoer og museer som passer til øyeblikkets bilde. Bygningene er ofte varemerker, ikoner og tegn – deres form og farge er dermed lette å kjenne igjen. Det gjelder for de aller fleste internasjonale hotell- og restaurantkjeder. Man kan ikke akkurat påstå at dette bidrar til å eksportere kvalitetsarkitektur, hvor originalitet knyttet til skjønnhet skulle være det sentrale. For ikke å snakke om luftkondisjoneringens milde tyranni som foregriper turistsesongenes slutt. Å komme seg til Bombay ved hjelp av en åtte timers flyreise hindrer en i å akklimatisere seg, spesielt dersom oppholdet kun er på åtte dager. Biler med aircondition, hotell med aircondition, museer med aircondition, restauranter med aircondition, kjøpesentre med aircondition – alt er lagt til rette for å minske de klimatiske forskjellene mellom landet man kommer fra og landet man besøker. Øyeblikkene uten aircondition oppleves dermed som vanvittige prøvelser som virkelig setter en i faresonen!



Satellitt-tv, elektronisk post og andre kommunikasjonsmidler griper dypt inn i begrepsparet nærhet/avstand som Georg Simmel mente «den fremmede» inkarnerte på en så eksemplarisk måte. De bidrar til en blikkets internasjonale kultur som stiller seg over lokale kulturer, av og til blander seg med dem, og som oftest traumatiserer dem. Våre fem sanser er ikke lenger i direkte kontakt med den sansbare verden. Vi ønsker bare å bevege oss rundt i det kjente, i det déjà-vu vi sikres gjennom reisehåndboka som er grundig studert på forhånd, hotellenes turistbrosjyrer, venners beretninger, osv – slik at forflytningen vi har gledet oss slik til og betalt så mye for skal få sin bekreftelse.

Men hva må gjøres? Omgjøre de utallige ferieleirene og badelandene til «turistisk brakkland» inntil vi finner på noe annet å bruke dem til? Forby masseturismen og kun tillate elitistiske eskapader? Kreve at man skaffer seg et slags rettferdig-turist-oppførselskort og innføre et internasjonalt turistpoliti, en prikk for hver gang man bryter reglene og, hvorfor ikke, reisemessig samfunnstjeneste i tilfelle grove overtramp?

Krigen om turismen har så vidt begynt, og den kommer til å bli både ubarmhjertig og dødelig tatt i betraktning de økonomiske størrelser som står på spill, men også de økologiske og kulturelle sådanne. Den folkeforflytning masseturismen medfører vil ikke kunne hindre at de reisende reiser i sitt eget tempo, guidet av nysgjerrighet, appetitt på omverdenen og tørst etter seg selv. «Å eksistere, er ikke det å ustanselig gå ut av seg selv for så å komme tilbake?», spør Stanislas Breton i et essay med tittelen L’autre et l’ailleurs («Den andre og de andre steder»).7 Denne tittelen indikerer reisens første dimensjon, den neste kan formuleres slik: den andre er de andre steder («L’autre est l’ailleurs»). God reise!




1 «Digressions sur l?étranger», oversatt av Philippe Fritsch og Isaac Joseph, i L?Ecole de Chicago. Naissance de l?écologie urbaine, antologi redigert og presentert av Yves Grafmeyer og Isaac Joseph, Champ urbain, Paris, 1979, ny utgivelse på Aubier, Paris, 1984, ss. 53-59. Se også «L?espace et les organisations spatiales de la société» i Sociologie. Etudes sur les formes de la socialisation, oversatt av Lyliane Deroche-Gurcel og Sibylie Muller, PUF, Paris, 1999.
2 Thierry Paquot, «De l?accueillance. Essai pour une architecture et un urbanisme de l?hospitalité» [Om velkomsten. Essay for en gjestfrihetens arkitektur og byplanlegging], Ethique, architecture, urbain, under ledelse av Chris Younès og Thierry Paquot, La Découverte, Paris, 2000.
3 Jean Chesneaux, L?art du voyage [Reisens kunst], Bayard, Paris, 1999. Marc Augé, L?impossible Voyage. Le tourisme et ses images [Den umulige reisen. Turismen og dens bilder], Rivages, Paris, 1997.
4 Françoise Choay, L?Allégorie du patrimoine [Kulturarvens allegori], Seuil, Paris, 1992. Henri-Pierre Jeudy «Japon: le patrimoine et la catastrophe» [Japan: kulturarven og katastrofen], Urbanisme nr. 307, Paris, juli-august 1999.
5 «Patrimoine et tourisme» [Kulturskatter og turisme], Urbanisme nr. 295, Paris, 1997.
6 Se tidsskriftet Caravane nr 7, desember 2000. Adresse: 99, rue Louis-Bectard, 77360 Vaires-sur-Marne, www.echo.org.
7 Stanislas Breton, L?autre et l?ailleurs, Descartes & Cie, Paris, 1995.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver