/

Den skapende prosessen

Hélène Cixous er blant Frankrikes viktigste forfattere og mest innflytelsesrike intellektuelle. Hun har hele tiden kretset rundt eksistensielle spørsmål knyttet til den skapende prosessen i litteratur, kunst og tenkning, med det kvinnelige og det kroppslige som et tilbakevendende tema.

Vi sitter sammen med Hélène Cixous, som er blant Frankrikes viktigste forfattere og mest innflytelsesrike intellektuelle. Som litteraturkritiker, filosof, essayist, romanforfatter, skuespillforfatter og poet har hun skrevet over førti bøker og et hundretalls artikler, deriblant noen som regnes som klassikere. Selv om Cixous skriver forskjellig typer tekster og på tross av hennes egen understrekning av endringer og fornyelser i forfatterskapet, er det uten tvil sammenheng i tematikk og ideer mellom de tidligere tekstene og det hun skriver i dag. Hun har hele tiden kretset rundt eksistensielle spørsmål knyttet til den skapende prosessen i litteratur, kunst og tenkning, med det kvinnelige og det kroppslige som et tilbakevendende tema. Noe av det som først og fremst kjennetegner Hélène Cixous, både faglig og som person, er hennes evne til å overskride nasjonale, språklige og faglige grenser, blande ulike sjangere, og forene et dypt politisk og etisk engasjement med akademisk og poetisk kreativitet. Vi begynner med gamle dager.

– Hélène Cixous, i 1974 startet du et senter for kvinnestudier, Centre d’études féminines, som det første i sitt slag i Europa. Det er jo mye intellektuell historie knyttet til 70-årenes feminisme, til utviklingen av begreper, teorier osv., Har aktiviteten ved Centre d’études féminines kanskje endret seg siden den gang? Og hvordan står det til med senteret i dag?

– Det var ingen problemfri start. Senteret ble fort marginalisert, mine kolleger hjalp meg aldri, de bare tolererte det. Vi har et virkelig stort internasjonalt nettverk, men det er egentlig en enklave. Senteret eksisterer fremdeles, men dets fremtid er utsatt. Jeg er fremdeles tilknyttet det, blant annet for å hindre dets oppløsning. Aktiviteten ved senteret er tverrfaglig, men særlig litterær og filosofisk. Jacques Derrida er for eksempel knyttet til senteret, og min egen orientering er også innenfor det litterære, filosofiske og psykoanalytiske feltet. Men det finnes naturligvis også andre faglige orienteringer, som historie og sosiologi, dessuten litt juss og økonomi. Men det har ikke endret seg. Jeg har tvert om mer og mer insistert på utforming av filosofisk refleksjon over tale og språk.

– Hvordan vurderer du i dag ditt eget bidrag til feministisk teori?

– På dette punktet er det en rekke misforståelser ute og går. Det rent feministiske aspektet sto ikke særlig sterkt hos meg, det jeg var interessert i, var skriving. Jeg har aldri tilhørt noe parti, snarere små aktivitetsenheter som oppsto og forsvant, som for eksempel da jeg sammen med Foucault var involvert i arbeidet med det franske fengselssystemet. I 1975 møtte jeg grunnleggeren av Le mouvement de libération des femmes, Antoinette Fouque, som var dypt engasjert i psykoanalysen, og for første gang ble jeg, på et avgrenset og spesielt felt involvert i og knyttet til kvinnebevegelsen. Men jeg må ærlig innrømme at det kom i annen rekke for meg. Det faller ikke sammen med min måte å tenke eller skrive på å være opposisjonell, det vil si, være på den ene eller den andre siden. Da jeg skrev Den nylig fødte kvinnen fant jeg ut at mange av mine feministiske, akademiske kolleger ikke hadde noen idé om hva det ville si å være kvinne. For meg var det innlysende. Min mor var jordmor, og jeg overvar allerede som fjortenåring fødsler på hospitaler i Algerie. Kvinnen var for meg det mest velkjente vesen i verden, men jeg oppdaget at kvinner i kretsen rundt meg ikke var klar over hvem de var, deres egen seksualitet, at de var følelsesmessig maskulint orientert og at de hatet sine mødre.

– Det er de som har ment at du i forholdet til definisjoner av det kvinnelige er essensialist, altså at du tillegger kvinnen essensielle, medfødte og uforanderlige, biologiske egenskaper. Hva sier du til det?

– Si til dem at de tar feil. Be dem lese tekstene mine. Man kan ikke være essensialist når man opererer innenfor en form for dekonstruksjon. Tekstene mine motbeviser en slik anklage.

– Du ble tidlig assosiert med begrepet écriture féminine, «kvinneskrift». Dersom du skulle gjenoppfinne begrepet i dag, hva ville du lagt i det da?

– Jeg bryr meg ikke lenger noe videre om begrepet écriture féminine. Det ble en stor klisjé, en markedsklisjé. Jeg satt det alltid i klammer, eller i anførselstegn, og jeg tror ikke på det lenger, selv om jeg tror på en form for femininitet i skriving. Om du leser mine tidlige tekster, som Den nylig fødte kvinnen eller Medusas latter, vil du se at jeg bruker begrepet som et eksempel på den type biseksualitet man noen ganger kan merke i enkelte skrivemåter. Det kunne jo settes opp mot «menns skrivemåte», men nei, det ville være latterlig. Et slik apartheid er ikke min måte å tenke på. Begrepet var ment som en oppfordring til kvinner om å skrive. Nå er ikke problemet lenger det samme, om man ser på den litterære produksjonen i Frankrike.

– Ditt forhold til teori har alltid vært interessant. Tekstene dine balanserer ofte mellom det skjønnlitterære og det teoretiske. Du bruker ofte mye av deg selv i tekstene, ved siden av for eksempel Shakespeare, ditt eget liv, så mange stemmer på én gang. Men hva betyr det «å komme til skriften», som også er tittelen på en av dine kjente, teoretiske tekster?

– Jeg bestemte meg på et tidspunkt for å skrive teoretiske tekster som også er poetiske, med bieffekter som ikke kan kontrolleres. Teoretiske tekster er mer umiddelbart tilgjengelige for leseren enn mine fiksjonstekster er, som på et vis er mer «avanserte» enn teoretiske tekster, altså de «ligger foran». Så man kan godt si at jeg poetiserer teorien. Det er litteraturen jeg tilhører. Litteraturen er mitt land, min føde. Jeg lever av den, slik jeg lever av min mors matlaging. Jeg er omgitt av bøker, snakker med dem hver dag, åpner Montaigne hver dag, går inn i en dialog med ham, med tekster jeg har lært meg utenat. Kafka. Og skandinavisk litteratur, som for eksempel Hamsun, Blixen, Lagerlöf og Torgny Lindgren. Litteraturen omgir meg som et verksted. Jeg forestiller meg at litteraturen må være levende gjort av alle disse stemmene på én gang. Mitt materiale er samtidig konkret, nemlig våre liv. På den annen side er jeg lingvistisk eksperimentell, for jeg har aldri oppfattet språket som et ferdig medium. Jeg svømmer i språket, det endrer meg, jeg endrer det, hele tiden, setningskonstruksjonene, grammatikken og syntaksen. Jeg spiller på det musikalske, det er min signatur, det gjør mine tekster vanskelige å oversette, noe Derrida har kommentert.

– Derrida snakket i Stavanger forrige høst, på konferansen Axes of Evil, Letters of Hope sterkt om litteraturen som en form for håp i vår politisk kaotiske verden. Deler du en slik holdning?

– Klart. Du vet, jeg skriver også for teateret, med et tjue år langt samarbeid med Ariane Mnouchkine og Théâtre du Soleil. Der når jeg et enormt mye større publikum enn med mine romaner, opptil 150-200 000 tilskuere på én oppsetning. Det er politisk først og fremst på måten vi bruker tematikken på, som i dramaene om Kambodsja og India. Teateret synliggjør den litterære formidlingen. Tanker, intelligens og alle de temaer Derrida i stor skala har utviklet. Ta «gjestfrihet» som eksempel, det lar seg ikke utrydde, så lenge det er noen der til å fremsi dem, synge dem og bringe dem videre. Så jeg er enig med Derrida, selv om han, for å sitere Celan, gjentar spørsmålet om hvem som skal bære frem vitnemålet og bringe det videre. Mens Algerie var under Vichystyret kunne min bestemor sitere et dikt av Goethe, og jeg tenkte at dette, dette er fremtiden.

– Romanen som nettopp er oversatt til norsk, Osnabrück, handler om din egen mor, eller har du bare brukt morsfiguren litterært?

– Osnabrück er en bok om min mor, men min mor er her både en metafor og en virkelig en person som jeg har lært å elske mer og mer. En ordinær kjærlighet, fordi jeg oppfatter henne som en helt, en livets helt, hun er en fantastisk person, hun er enkel og flott fordi hun ikke er klar over det selv. Hun bærer en enorm historisk skatt. Hun har masse humor.

– Er det noe spesielt du er opptatt av i dag?

– I dag? Er det tale om dagen, hvilken dato, datoen i dag? La oss ta datoen i går, 11. september som er et vendepunkt i voldens historie. Dette er ikke noen overraskelse for meg, for jeg kjenner den muslimske verden, som jeg er født inn i, de ulike former og avskygninger. Men den 11. september er ikke en enestående dato for terrorens galskap, for svaret på terroren er like forrykt og har opprørt verden. Det er en dato for store følelser, hvis jeg skal tale i teatralske termer, men det er også datoen for Anna Lindhs bortgang. Og jeg tenker på at her i vesten, i et europeisk, sivilisert land, i eksemplariske Norden, er det en gal mann som dreper en kvinne, fordi hun er kvinne, fordi hun har makt. Det er noe av det mest ekstreme i menneskelig galskap, en struktur mot en annen, det onde som motarbeider livet, friheten og håpet om fremskritt – som når forkjempere for liv tar liv. Jeg tenker på denne abortmotstanderen som i USA tok livet av en abortlege. Eller erklærte homofile politikere som utsettes for vold.



Dette er et utdrag fra Hélène Cixous’ poetiske innlegg på Estetisk seminar, Universitetet i Oslo 12. september 2003. Forelesningen skisserer tankeuniverset i en skriveprosess der aksen er det uskrevne, et språkliggjort glimt inn i den litterære atmosfære forfatteren Cixous ånder i eller gir seg over i: Mallarmé, Stendhal, Derrida, New York, moren – og Montaigne.



Boken jeg ikke skriver? Holdt jeg på å si. Hva tenkte jeg på? Eller hvem? Du sier det, og tingen blir en skog, et tempel, en hær, og hvert ord deler seg selv opp og biter seg selv i halen. … Jeg tenker på boken jeg ikke skriver. Jo mer jeg tenker på den, jo mer denne bokenjegikkeskriver blir min egen ukjente ledsager min ukjente skygge min hemmelige gate mitt ansikts løse alt mitt ikkeliv uten død, eller kanskje det er boken jeg forlot som død gjennom hver bok jeg skriver på bekostning av boken jeg ikke skriver. … Det jeg skriver, uansett hva det er, frigjør og fanger inn på samme tid. … Så jeg henvendte meg til Jacques Derrida. Hvorfor? Uansett hva du tenker, tar du feil. Alt dette hendte i min tids natt. Hvorfor gå til ham? Jeg ville i hemmelighet vise ham mine monstre, mine sår, min katastrofes lemmer og biter. … «Og selv om jeg antagelig aldri forsto noe av det, selv om jeg fremdeles ikke har forstått henne, har vi utvilsomt aldri siden vært adskilt” … Da jeg var i New York i oktober 2002 gikk jeg impulsivt til Ground Zero, i søken etter ett eller annet. Omtrent som for å sile havet for å finne det tapte saltflak i mine tårer. På den tiden hvor jeg led av en dødsangst jeg ikke klarte å riste av meg, idet den åt seg inn i alt mulig, i skapninger så vel som i selve tilblivelsen, den omsluttet alle gjenstander, hvert øyeblikk, hver tanke som et sørgebånd, mens den trakk verdens landskap inn i fortiden under mine trette øyne. …



Verken Stendhal eller noe menneske ville noensinne kunne ha skrevet Kartusianerklosterets i Parma’s 625 sider i løpet av de 52 dagene mellom 4. november og 26. desember 1838, bare tenk over det. 652 sider som du må tilføye et hundretalls sider på grunn av vinden som sveiper rent skrivebordet ditt … Montaigne, det er tårnet, slottet, boken, reisen, helgenen, vinen, alderen og været. Disse friske påbegynnelsene, det du er tilmålt overgår fantasiens kjente grenser. Fra dusinvis av kilometer før du finner deg selv på tårnets område har du allerede tatt brød fra dets ovn. Jeg går dit tilknappet, engstelig, kortpustet og med hjertebank. På en annen side utvidet sinnsstemning munter medskyldig, sjelen like samvittighetsfull som den er engstelig, rede til alt godt eller ondt, til å finne eller ikke finne, til å stønne eller juble, i tiltro til djevelen. Jeg har ingen annen kirke, synagoge eller fødested i min sjel. Jeg kommer for å bli gjenfødt, i diskresjon, hvert femte eller tiende år. Sødmen i det å fastholde 1580 i 2003, som om jeg hadde kommet hit i 423 år eller som om noen hadde kommet for å leve for meg. Her lever boken som allerede er skrevet. Dens liv er liv er like langt som Bibelens liv. Her ble vi engang viet. Venner, her kan dere ikke trekkes inn i noe bryllups ømhet. Her Montaigne og La Boétie. Her min bror og jeg. Her mitt hjerte og min sjel. Det er noe med det stocky tårnet og det saftig utbredte havlandskapet. Dette er århundrenes urverk. En pietet våker uten et ord. Her to esler drømmer sine idealdrømmer. Jeg var redd de hadde gått sin vei. De gikk og gresset i Østen.

Jeg tror ikke han og jeg noensinne vil vende tilbake hit. Men det finnes andre måter å vende tilbake på sammen. Stedet ivaretar dem. Jeg legger hånden min der du ville ha lagt din hånd som jeg ville lagt min hånd på lett som et løvblad uten et ord på det sted på steinen på den søylen som Montaigne for 400 år siden lenet sitt hodet mot. På det sted hvor La Boétie i 1557 mykt som en kvinne hvilte sin hånd som Montaigne hadde lagt sin hånd over, en gang for alle, uten å vite den dagen at livet skulle bli så kort, idet han på et fremmed språk mumlet: Chi puo dir com’egli arde é in picciol fuoco, slik elskere som ønsker å bære en uutholdelig lidenskap sier, ute av stand til å holde fast ved smerten i gleden på annet vis enn på en indirekte måte. Jeg skal vende tilbake for å legge min hånd på søylesteinen som intet sier og som i steinen erindrer bønnene og tankene som trykkes mot dens panne. Hele eiendommen er en bok som holder hundre stillheter sikkert bevart i sine drømmer.





Hélène Cixous (f. 1937) kommer fra Oran i Algerie, eller som det står i hennes nye, USA-pass, fra «Jaza'ir». Hennes bakgrunn er en fascinerende fortelling med mange kulturelle og historiske krysninger, og slektshistorien et stykke europeisk historie i et nøtteskall. Moren er av tysk jødisk slekt, oppvokst i Osnabrück, mens hennes far stammer fra en spansk-fransk jødisk slekt. Et slikt møte mellom en sefardisk og en askhenasisk slekt er en sjeldenhet. Foreldrene traff hverandre i Paris straks etter Hitlers maktovertagelse, og i Algerie virket faren som lege, kun avbrutt av krigen og Vichy-regjeringens direktiver. Da faren døde i 1948, arbeidet moren som jordmor for å forsørge familien. Hélène Cixous flyttet til Frankrike da hun var atten år gammel.

Hun deltok aktivt under studentopprøret i Paris i 1968, og var sentral i utformingen av det nye, eksperimentelle Paris VIII-universitetet i Vincennes. Blant hennes kolleger var Foucault og Deleuze, foruten Derrida, som hun siden tidlig på 60-tallet har hatt et nært og utstrakt samarbeid med. I 1968 tok hun også doktorgraden på en avhandling om Joyce, med vekt på språkets subversive kraft og modernistiske forståelser av skriftproblematikk. Da var hun allerede året før blitt professor i engelsk litteratur. I 1974 grunnla Cixous Centre d´Études Féminines, et senter som var det første av sitt slag i Europa og som tilbød et eget tverrfaglig doktorgradsprogram i kvinnestudier. Hélène Cixous er kjent for begrepet écriture feminine, som hun i dag selv har beveget seg bort fra. Begrepet er blitt tolket som en type poetisk skrivemåte egnet til å overskride begrensningene i vestlig, logosentrisk tenkemåte, og til å utvide mulighetene for å inkludere subjektive forskjeller i skrift og teori.


1 Jacques Derrida, HC, pour la vie c'est à dire<#133> Galilée, Paris 2002, s. 12.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0