Filosofi

Slag mot imperiet?


I dagens informasjonssamfunn er spørsmålet om å «ta makten» irrelevant ettersom det ikke lenger finnes noe sentralt maktapparat som spiller en avgjørende rolle. Makten selv endres, desentraliseres og mangfoldiggjøres.
Av

I sin beundringsverdige artikkel «The Pedagogy of Philosophy» beskrev Jean-Jacques Lecercle en scene der en japp sitter på metroen i Paris og leser de franske filosofene Gilles Deleuze og Felix Guattaris Hvad er filosofi? «Det selvmotsigende ved denne scenen kaller på smilet – dette er jo tross alt en bok skrevet eksplisitt mot jappene […] Smilet blir til et bredt glis når du forestiller deg at denne opplysningssøkende jappen kjøpte boken på grunn av tittelen […] Du kan allerede se det forvirrede uttrykket i ansiktet hans der han leser side opp og side ned av Deleuzes klassiker».

Hva om det derimot ikke er et forvirret uttrykk, men entusiasme, når jappen leser om «upersonlig affektimitasjon», om «kommunikasjon av affektiv intensitet under meningsnivået»: («Det er jo sånn jeg utformer reklamematerialet mitt!»?) Eller når han leser om å sprenge grensene for «selvstendig subjektivitet» og direkte kopling mellom menneske og maskin: («Dette minner meg om favorittleken til sønnen min, actionfiguren som kan gjøres om til en bil!»?) Eller når han leser om behovet for permanent å fornye seg, åpne seg for begjærmangfoldet som presser oss til bristepunktet: («Er ikke det nettopp målet med sexdataspillet jeg holder på med nå? Det er ikke lenger et spørsmål om å reprodusere seksuell kroppslig kontakt, men å sprenge den etablerte virkelighetens rammer og forestille seg nye, ukjente og intense former for seksuell nytelse!»?)

Det er faktisk trekk ved Deleuze som forsvarer det å kalle ham senkapitalismens ideolog. Er ikke Spinozas høyt aktede imitatio afecti, den upersonlige sirkuleringen av affekter som strømmer gjennom menneskene, nettopp logikken bak for eksempel reklame og videoklipp? Der det som teller ikke er budskapet om produktet, men intensiteten i de overførte affektene og persepsjonene? Brian Massumi formulerte tydelig denne fastlåste situasjonen, dagens kapitalisme har allerede overvunnet den oppsummerende normalitetens logikk og erstattet den med den tilfeldige overflodens:

«Jo mer variert, og gjerne uberegnelig, desto bedre. Normaliteten begynner å miste grepet. Regelmessigheten begynner å løsne. Denne løsnende normaliteten er en del av kapitalismens dynamikk. Det er ingen vanlig frigjøring. Det er kapitalismens egen maktform. Det er ikke lenger institusjonell disiplinær makt som definerer alt, det er kapitalismens makt til å produsere mangfold – fordi markedene mettes. Produserer man mangfold, skaper man et nisjemarked. Selv de underligste affektive tendensene aksepteres – så lenge de betaler seg. Kapitalismen begynner å intensivere eller variere affekt, men bare for å trekke ut merverdi. Den kaprer affekt for å øke profittpotensialet, og gir affekten verdi. Kapitalismens merverdiskapende logikk begynner å overta det beslektede feltet som også er den politiske økologiens domene, nemlig det etiske felt av motstand mot identitet og forutsigbarhet. Dette er høyst urovekkende og forvirrende, for meg synes det å ha vært en viss tilnærming mellom kapitalistmaktens dynamikk og motstandens dynamikk.»1Brian Massumi, «Navigating Movements», i Mary Zournazi (red.): Hope, New York: Routledge 2002, s. 224.

Så når Naomi Klein skriver at «[d]en nyliberalistiske økonomien tenderer på alle nivåer mot sentralisering, konsolidering og homogenisering. Den utkjemper en krig mot mangfoldet,»2Naomi Klein, Stengsler og åpninger: Rapporter fra frontlinjene i globaliseringsdebatten, Oslo: Oktober 2002, s. 204. fokuserer hun ikke da egentlig på et bilde av kapitalismen hvis dager er talte? Ville hun ikke applauderes av dem som i dag moderniserer kapitalismen? Er ikke den siste trenden innenfor bedriftsledelse nettopp «skap variasjon, deleger makt, prøv å mobilisere lokal kreativitet og selvorganisering»? Er ikke antisentralisering selve hovedtemaet for den nye digitaliserte kapitalismen? Dette «prokapitalistiske» aspektet ved Deleuze og Guattari ble utviklet til fulle av Alexander Bard og Jan Söderqvist i deres Nätokraterna (2000). Boken er et strålende eksempel, ikke på «cyberkommunisme», men «cyberstalinisme». Samtidig som den brutalt avviser marxismen som utdatert og en del av det gamle industrisamfunnet, henter den nemlig en rekke nøkkelelementer fra stalinismen. Den henter primitiv økonomisk determinisme og en lineær historisk evolusjonisme: Utviklingen av produksjonskreftene fra industri til informasjonsbehandling forutsetter nye samfunnsrelasjoner, blant annet at kapitalistenes og proletariatets gamle klassemotsetninger erstattes av «nettokratenes» og «konsumtariatets» nye klassemotsetninger. Den låner også stalinismens uvennlige ideologisyn: I god, gammel og naiv opplysningsstil blir ideologi – fra tradisjonell religion til borgerlig humanisme – gjentatte ganger avfeid som herskerklassens og dens betalte intellektuelles verktøy, utformet for å holde de lavere klassene i sjakk.

Her er grunnsynet at nettokratiet er en ny produksjonsmåte (termen er inadekvat ettersom produksjonen innenfor nettokratiet jo mister sin nøkkelrolle). Under føydalismen var det å eie land nøkkelen til sosial makt, legitimert gjennom religiøs ideologi. Under kapitalismen er det å eie kapital nøkkelen til makt, og den private eiendomsretten er den grunnleggende juridiske kategorien og markedet den viktigste arenaen for sosial utveksling. I det nylig oppståtte nettokratiet er målet for makt og sosial status tilgangen til den viktigste informasjonen. Penger og materielle eiendeler er forvist til en sekundær rolle. Den undertrykte klassen er ikke lenger arbeiderklassen, men klassen av forbrukere (konsumtariatet), dømt til å forbruke informasjonen som produseres og manipuleres av den nettokratiske eliten. Dette maktskiftet skaper en splitter ny samfunnslogikk og ideologi. Ettersom informasjonen sirkuleres og endres hele tiden, finnes det ikke lenger noe stabilt og varig hierarki, men et evig foranderlig nettverk av maktrelasjoner. Individene er «nomadiske», såkalte «divider», hele tiden i ferd med å gjenskape seg selv og innta ulike roller. Samfunnet er ikke lenger et hierarkisk hele, men et komplekst, åpent nettverk av nettverk.

Problemet med Nätokraterna er at den beveger seg for raskt samtidig som den ikke beveger seg raskt nok. Dermed gjør den samme feil som alle de andre forsøkene som altfor raskt utpekte en ny størrelse som kapitalismens arvtaker: det postindustrielle samfunnet, informasjonssamfunnet… Mot slike fristelser må vi insistere på at «informasjonssamfunnet» ganske enkelt ikke er et begrep på samme nivå som «føydalisme» eller «kapitalisme». Bildet av nettokratiet som fullbyrdet styringssystem er derfor, til tross for forfatternes sterke fokus på de nye klassemotsetningene, en utopi. Det er et usammenhengende blandingsprodukt som ikke kan overleve og reprodusere seg selv på sine egne premisser. Altfor mange trekk ved den nye nettokratiske klassen kan bare opprettholdes innenfor et kapitalistisk regime. Her ligger svakheten ved Nätokraterna, ved å følge den ideologiske mystifiseringens elementære logikk, avfeier den som «levninger fra fortiden» det som i virkeligheten er positive betingelser for at informasjonssamfunnet skal fungere.

Hovedproblemet handler om kapitalismen, om hvordan nettokratiet forholder seg til kapitalismen. På den ene siden har vi ting som patenter og opphavsrett – alle de ulike modalitetene der informasjonen selv tilbys og selges på markedet som «intellektuell eiendom», i likhet med enhver annen vare. Og når forfatterne påstår at nettokratiets sanne elite hever seg over patenter og lignende begrensninger fordi dens privilegier ikke lenger er basert på å eie informasjonen, men på å være i stand til å få øye på det relevante materialet i den forvirrende og enorme informasjonsmengden, bommer de på poenget på en merkelig måte. For hvorfor skulle ikke denne evnen til å få øye på det som virkelig betyr noe, og evnen til å kvitte seg med den irrelevante ballasten, være enda en – og kanskje avgjørende – type informasjon som kan selges? Det virker med andre ord som de glemmer en grunnleggende lekse fra dagens kognitive vitenskaper, nemlig at informasjon på det mest grunnleggende nivå av bevisstheten nettopp er evnen til å abstrahere, å få øye på de relevante aspektene ved det forvirrende informasjonsmangfoldet vi stadig bombarderes med.

På den andre siden har vi utsiktene til å utveksle informasjon utover de eiendomsrelasjonene som karakteriserer kapitalismen. Disse indre motsetningene realiseres gjennom den nye nettokratiske klassens indre spenninger, mellom prokapitalister (folk som Bill Gates) og tilhengerne av en postkapitalistisk utopi. Forfatterne gjør rett i å legge vekt på at fremtidens «klassekamp» vil avgjøres av den mulige koalisjonen mellom de postkapitalistiske nettokratene og det underprivilegerte konsumtariatet. Uten denne koalisjonen og støtten fra nettokratiets egne rekker, kan konsumtariatet bare uttrykke sin protest i voldelige, negative handlinger som mangler ethvert positivt, fremtidsrettet program. Hovedpoenget er dermed at det ikke finnes noe nøytralt nettokrati, det er enten et prokapitalistisk nettokrati, som selv er en del av senkapitalismen, eller et postkapitalistisk nettokrati, som inngår i en annen produksjonsform. For å gjøre tingene enda vanskeligere er dette postkapitalistiske perspektivet i seg selv tvetydig, det kan bety et mer åpent demokratisk system, eller fremveksten av et nytt hierarki, en form for informasjonsmessig eller biogenetisk nyføydalisme.

Michael Hardt og Antonio Negris Empire (2000) søker å finne en løsning på denne floken – deres bidrag er en repetisjon av Marx. For Marx var den godt organiserte bedriftskapitalismen en form for sosialisme innenfor kapitalismen, slik at man kun trengte å halshugge eieren for å få sosialisme. På samme måte ser Hardt og Negri et potensiale i den immaterielle arbeidskraftens voksende hegemoniske rolle. I dag er immateriell arbeidskraft hegemonisk på nøyaktig samme måte som Marx proklamerte at den storstilte industrielle produksjonen var hegemonisk og farget hele 1800-tallets kapitalisme – ikke kvantitativt, men som innehaver av den symbolske strukturelle nøkkelrollen. Dette utgjør på ingen måte en dødelig trussel mot demokratiet, men gir tvert imot det «absolutte demokratiet» en unik sjanse. Hvordan?

I den immaterielle produksjonen er produktene ikke lenger materielle gjenstander, men i seg selv nye sosiale relasjoner. Marx påpekte at materiell produksjon alltid også er (re)produksjonen av de sosiale relasjonene den opptrer innenfor. I dagens kapitalisme er imidlertid produksjonen av sosiale relasjoner selve målet med produksjonen. Hardt og Negris poeng er at denne direkte sosialiserte, immaterielle produksjonen ikke bare progressivt overflødiggjør eierne, produsentene regulerer også det sosiale rommet ettersom sosiale relasjoner (politikk) nettopp er feltet de jobber med. Dermed ligger veien åpen for absolutt demokrati, der produsentene kan regulere sine sosiale relasjoner direkte, uten å gå omveien om demokratisk representasjon.

For å stille et naivt spørsmål: Hva ville dette absolutte demokratiet som «mangfold med makt» bestå i? Hvordan ville det virke? Hardt og Negri peker på to måter å motsette seg det globale kapitalistiske imperiet på. Enten den «proteksjonistiske» tilbakegangen til en sterk nasjonalstat, eller anvendelsen av enda mer fleksible former for mangfold. Langs disse linjene legger Hardt, i sin analyse av antiglobaliseringsmøtet i Porto Allegre, vekt på den nye logikken for politisk rom som ble anvendt der. Der gjaldt ikke lenger den gamle, binære «oss mot dem»-logikken, med sitt leninistiske krav om en streng, enhetlig partilinje, men sameksistensen av en horde ulike politiske aktører og oppfatninger som var innbyrdes inkompatible både ideologisk og programmessig.

I realiteten synes dagens opposisjon mot global kapital å være et slags negativt speilbilde av Deleuzes påstand om den kapitalistiske dynamikkens indre motsetninger, en sterk drivkraft for deterritorialisering som genererer nye former for reterritorialisering. Dagens motstand mot kapitalismen reproduserer de samme motsetningene. Krav om beskyttelse av spesielle (kulturelle eller etniske) identiteter som trues av den globale dynamikken, eksisterer side om side med kravene om økt global mobilitet. Er det da sant at disse strømningene, disse lignes de fuite, som Deleuze ville sagt, kan eksistere sammen, uten motsetninger, som deler av det samme globale motstandsnettverket? Det fantes en lignende konstellasjon i de årene da den virkelige sosialismen brøt sammen. Nemlig opposisjonens motsetningsfrie sameksistens av en rekke ideologiske og politiske strømninger, fra liberale menneskerettighetsgrupper til «liberale» forretningsorienterte grupper, konservative religiøse grupper og venstreorienterte arbeidere. Dette mangfoldet fungerte bra, så lenge det var bundet sammen av motstanden mot «dem» – Partiets hegemoni. Så snart de selv satt med makten, var spillet over. Et annet tilfelle av velfungerende mangfold er menneskemassen som gjeninnsatte Hugo Chavez i Venezuela. Men kan vi glemme det åpenbare faktum av Chavez fungerer som en latinamerikansk caudillo, en leder som på magisk vis skal ta hensyn til de motstridende interessene til alle som støtter ham?

Svaret Negri og Hardts meningsfeller har til denne kritikken, er selvsagt at kritikken fortsetter å betrakte situasjonen gjennom det gamle systemets briller. I dagens informasjonssamfunn er spørsmålet om å «ta makten» mer og mer irrelevant ettersom det ikke lenger finnes noe sentralt maktapparat som spiller en avgjørende rolle – makten selv endres, desentraliseres og mangfoldiggjøres. Kanskje er en av mulighetene i dag, i homo sacers epoke, å søke selvorganiserte kollektiver utenfor loven. Tenk på livet i favelaene i Latin-Amerikas superstorbyer. Er de ikke på sett og vis de første «frigjorte territoriene», celler av fremtidige, selvorganiserte samfunn? Er ikke institusjoner som felleskjøkken en modell for sosialisert samfunnsliv på lokalt nivå? Hva med det sammensatte nettverket av materielle, juridiske og institusjonelle betingelser som må oppfylles for at det uformelle mangfoldet av informasjon skal kunne fungere? Så når Naomi Klein skriver: «Desentralisering av makt betyr ikke at man forlater sterke nasjonale og internasjonale standarder for – og stabile, rettferdige tilskudd til – helsetjenester, utdannelse, rimelige bosteder og miljøvern.

Det det betyr, er at venstresidens mantra må forandres fra ‘økte tilskudd’ til ‘styrk grasrota’»3Klein, se over, s. 194. – og man burde stille det naive spørsmålet: Hvordan? Hvordan opprettholde sterke standarder og rettferdige tilskudd – kort sagt, velferdsstatens hovedingredienser? Det er ikke rart at Hardt og Negri i en ironisk vending avslutter Empire med et minimalt positivt politisk program bestående av tre punkter: 1. Kravet om globalt statsborgerskap – slik at arbeidernes mobilitet under dagens kapitalistiske betingelser anerkjennes. 2. Retten til sosialhjelp – en minimumsinntekt som garanteres for alle. 3. Og retten til å fordele midler – slik at de viktigste produksjonsmidlene, særlig de som knyttes til informasjon og de nye mediene, eies av samfunnet. Ironien her ligger ikke bare i disse kravenes innhold, noe enhver radikal liberaler eller sosialdemokrat ville si seg enig i, men i formen – rettigheter, krav – som på en uventet måte bringer på banen det hele boken kjempet mot. Politiske aktører synes plutselig å være underlagt universelle rettigheter, som krever å bli realisert og fra hvem, om ikke fra en universell form for rettsstat? I psykoanalytiske termer går vi kort sagt fra den nomadiske schizofrene utenfor Loven over til den hysteriske undersåtten som prøver å provosere Herren ved å bombardere ham med umulige krav.

Oppgaven forblir dermed uløst. I løpet av de siste tiårene har den politiske venstresiden skruppelløst fulgt en linje der den gir etter og inngår de nødvendige kompromisser med den erklærte fienden, det sekulære samfunnet. Venstresiden har forsøkt å forene sin egen posisjon med motstanderens. Den står for sosialisme, men kan gi sin fulle tilslutning til økonomisk thatcherisme. Den står for vitenskap, men godtar regelen om meningsmangfold, den står for et ekte folkelig demokrati, men kan også spille et spill med politisk populisme og valgkampsretorikk. Den står også for troskap mot prinsipper, men kan være fullstendig pragmatisk, den står for pressefrihet, men kan smiske med og hente støtte fra mediegiganter som Murdoch.4Se Giorgio Agamben, Moyens sans fins, Paris: Payot&Rivages 2002, s. 147–148.

I sin første tid som Storbritannias statsminister likte Tony Blair å sitere den berømte scenen fra Monty Pythons Life of Brian «Greit, men bortsett fra sanitæranlegg, medisin, utdanning, vin, samfunnsorden, vanningssystemer, veier, drikkevann og offentlig helse, hva har romerne noensinne gjort for oss?». For på en ironisk måte å avvæpne sine kritikere: «De forrådte sosialismen. Sant, men de økte den sosiale sikkerheten, de gjorde mye for helse- og utdanningsvesenet, og så videre, men til tross for det, forrådte de sosialismen.» I dag virker det som om det er det motsatte som er riktig: «Vi er fortsatt sosialister. Det er sant at vi praktiserer økonomisk thatcherisme, vi gjorde en avtale med Murdoch og så videre, men uansett er vi fortsatt sosialister.»

I gamle dager, på 1900-tallet, gjorde de store konservative ofte jobben for liberalerne. Etter sosialistregjeringens beslutningsvegring som endte med global krise i selve den franske republikken, var det Charles de Gaulle som skar over den gordiske knuten ved å gi Algerie uavhengighet. Det var Nixon som etablerte diplomatiske relasjoner med Kina. I dag er det motsatte scenariet mer blitt regelen. Den nye «tredje vei»-politikken på venstresiden gjør jobben for økonomisk liberale konservative, den demonterer velferdsstaten og den fullfører privatiseringen. Men å fordømme den postmoderne venstresiden for denne tilpasningen er heller ikke riktig – vi må også stille det åpenbare og vanskelige spørsmålet: Hva var egentlig alternativet? Hvis venstresiden skulle velge det prinsipielle standpunktet å være trofast mot sitt gamle program, ville den ganske enkelt marginalisere seg selv. Oppgaven er mye vanskeligere, nemlig å tenke nøye gjennom venstresidens prosjekt en gang til, forbi alternativene med å «tilpasse seg de nye forholdene» eller bli ved det gamle.

Fotnoter   [ + ]

Nytt nummer er i salg. Bestill abonnement nå og få nummer tilsendt gratis.