Feministisk forskjellstenkning

«Når jeg blir kalt 'Mrs. Spivak', må jeg korrigere dette. Det er en undertrykkende betegnelse som markerer at man er en kvinne som blir seksuelt tilfredsstilt av bare én mann,» sier Gayatri Chakravorty Spivak. Hun gjestet nylig Oslo. Hun er kritisk til vestlig feminisme og dens stereotype fremstilling av kvinner i den tredje verden.

Gayatri Chakravorty Spivak er opprinnelig fra India, og kom til USA som stipendiat i 1961. Hun er i dag professor i litteraturvitenskap ved Columbia University i New York. Nøkkelord som marxisme, feminisme og dekonstruksjon knyttes gjerne til Spivaks verk, betegnelser hun synes å rette mot hverandre i en produktiv brytning. I den fruktbare utvekslingen mellom feministisk og postkolonial tenkning de siste tiårene er hennes verk særlig viktige, og hun er spesielt sentral for «forskjellstenkningen» i feminismen. Gjennomgående preges hennes arbeider av en dekonstruktivistisk lese- og begrepsstrategi, som er merkbar i hennes kritikk av de samme teoretiske orienteringene hun assosieres med. Hun har blant annet kritisert vestlig feminisme for dens stereotype fremstilling av kvinnene i den tredje verden, og for en tendens til å overse kulturell variasjon, og hun har anklaget postkolonialismen for ikke å være seg nok bevisst sitt eget forhold til makt og imperialisme. Hennes siste bok Death of a Discipline (2003) dreier seg om litteraturvitenskapens fremtid. Spivak er en berømt foreleser og debattant. På Samtidskunstmuseet i Oslo satte hun straks tonen ved å svare på den norskspråklige introduksjonen med et klingende bengalsk.

Gayatri Chakravorty Spivak, du har sagt at ditt liv er fullt av motsetninger. Kan du si litt om din teoretiske utvikling, og overgangen fra Calcutta til USA?
«India ga meg en usedvanlig god grunnutdanning, først på en flott skole drevet av såkalte 'lavkaste-indere' – betegnelsen irriterer meg naturligvis grundig – som forsto kvinnenes posisjon og jobbet for deres utdannelse. Universitetet i Calcutta var basert på en modell fra London University, og inndelt i mindre colleges. Her ble man virkelig drillet i nærlesing, og kravene var svært høye. Vi hadde 36 timers skriftlig eksamen. Jeg ble interessert i undervisning, lesing, forskning, kvinners betydning, og fant ut at jeg ville studere litteratur. Grunnen til at det ble nettopp Cornell var at jeg hadde hørt om Abrahms bok The Mirror and the Lamp.[] Det var uvanlig for en som ville studere engelsk litteratur å dra andre steder enn til Oxford, Cambridge, Leeds eller London University. Min doktoravhandling om Yeats har jeg fra Cornell, hvor Paul de Man var min lærer og veileder. Han var svært viktig for meg. Han lærte meg å lese bokstavelig, forfølge det bokstavelige, noe som var i tråd med hva jeg lærte av Tarak Nath Sen og Amal Bhattacharya, mine beste universitetslærere i Calcutta. Men dette var før de Man hadde lest Derrida, og etter mitt syn er det å lese bokstavelig det viktigste også hos Derrida. Noen ganger kan folk tenke om Derrida, at denne mannen må være gal, hvordan kan han være så bokstavelig. Men det er ekstremt krevende å være bokstavelig. Det er risikabelt og viktig, fordi vi har for vane å konstruere svar før vi har gravd frem det bokstavelige. Det er langt mer komfortabelt å la det være, stenge igjen. Derfor er det ikke postkolonialistisk teori jeg underviser i, men lesing. Jeg forsøker å være så bokstavelig som mulig.»
Du er kjent for din oversettelse av Jacques Derridas kanskje viktigste bok, Om grammatologien fra 1962. Hvordan kom du over den? Var det et strategisk valg?
«
Jeg var en ensom skikkelse, 25 år gammel, alene og langt unna de akademiske sirklene. Så jeg leste mye, kjøpte en masse bøker, og i en katalog kom jeg over en bok som så spennende ut, skrevet av en helt ukjent filosof. Boken viste seg å være fantastisk. Det var Om grammatologien. Hva skulle jeg gjøre? Jeg skrev til et forlag og sa at denne boken ville jeg oversette dersom jeg fikk lage et forord til den. De anså det nok som en naiv henvendelse, men ga meg en sjanse, og det ble en døråpner for meg.»
Introduksjonen din til Om grammatologien er berømt. Der introduserer du benevnelsen «poststrukturalisme», som er gått inn i vår faglige sjargong. Og i din egen aktivitet, din undervisning og politiske filosofi, synes du å praktisere en form for dekonstruksjon. Men det er mange som hevder at dekonstruksjonen er «død», og at poststrukturalismen er historie. Hva er din kommentar til det?
«Dekonstruksjonen vil ikke forsvinne, den kommer ikke til å dø ut, simpelthen fordi den er noe som eksisterte lenge før ordet 'dekonstruksjon' ble til. Det er en holdning, en måte å forholde seg til verden på. Dekonstruksjonen ble erklært død straks ordet ble formulert, og blir stadig utsatt for dette. Det har med den bokstavelige lesemåten å gjøre, det er så mye enklere å unnlate å lese verden bokstavelig. Som retning eller mote har jo dekonstruksjon skrumpet inn. Selv bruker jeg ikke ordet, jeg trenger det ikke. Riktignok har det vært et nyttig begrep, ved at det peker på noen enormt klare eksempler, men det bærer jo eksemplaritetens apori i seg.» (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal