India

Langsom liberalisering

Manmohan Singh ble i mai utnevnt til ny statsminister i India. Singh regnes som arkitekten bak de store økonomiske reformene i India på begynnelsen av 1990-tallet, da han var finansminister. De siste årene har Singh klaget over at økonomien ikke har «vokst fort nok», og mye tyder på at den nye statsministeren vil sette fart på liberaliseringen av indisk økonomi, som fortsatt er lite integrert i verdenshandelen.

Posted on

På 1950-tallet innførte Indias statsminister Jawaharlal Nehru en utviklingsmodell som skulle erstatte Indias import med egen produksjon. Denne modellen hvilte på fire hovedpilarer: sentralisert planlegging som fremmet industrivirksomheten, utstrakt offentlig sektor, solide tollbarrierer og et system for offentlig autorisasjon (det såkalte licence raj), hvor staten regulerte økningen av og variasjonen i de private bedriftenes produksjonskapasitet. Dette gjorde det mulig å danne en økonomisk basis som ikke var prisgitt internasjonal konkurranse. Modellen medvirket også til at det dannet seg en stor middelklasse bestående av statstjenestemenn, samt at den gjennom en grundig politikk for nasjonal planlegging holdt de sosiale ulikhetene i tømme.
Men Nehrus modell led under den svake produktiviteten i en svært byråkratisk offentlig sektor, som ble støttet opp av staten for å holde arbeidsledigheten nede. Modellen opprettholdt bedriftenes mangel på konkurransedyktighet: de var ikke utsatt for konkurranse, og staten hindret store inntjeninger gjennom å begrense bedriftenes investeringsstrategier. Derfor sank den indiske eksportandelen i verdenshandelen fra 1,9 prosent i 1950 til 0,6 prosent i 1973. India hadde likevel behov for å selge varer til utlandet, for landet kunne ikke klare seg uten import (spesielt av olje). Rajiv Gandhi begynte å åpne India opp for internasjonal handel på 1980-tallet, men hans skepsis til multinasjonale selskaper – alltid oppfattet som symboler for vestlig imperialisme – ledet ham til å finansiere moderniseringen ved å ta opp lån. Resultat: En utenriksgjeld på 72 milliarder dollar i 1992.

I juni 1991 var krisen i betalingsbalansen så stor at landet ikke hadde mer enn tilsvarende fire ukers importvaluta i statskassen. India ble dermed tvunget til å godta et strukturtilpasningsprogram fra Det internasjonale pengefondet (IMF) og en sentral betingelse for lånet var liberalisering av økonomien. Licence raj ble derfor oppløst, de nasjonale bedriftene åpnet seg opp for joint ventures på 51 prosent, tollbarrierene ble senket og importkvotene opphevet.1
Likevel er tollavgiftene bare blitt redusert gradvis og relativt. I 1991 representerte de 38 prosent av skatteinntektene, med et gjennomsnittsnivå på 79 prosent, og avgiftstopper på hele 400 prosent. I 1993 sank disse toppene til 110 prosent og i 2000-2001 til 35 prosent. Men gjennomsnittsnivået, som i 1996-1997 sank til 24,6 prosent, økte til 30,2 prosent i 1999-2000. Det er en viktig indikasjon på at Indias nyliberalistiske utvikling er svært relativ. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver