Nord-Amerika

Supermakten Kina

«Når Kina våkner…», sa man før i tiden, og lot det skinne gjennom at dette ville være en omfattende trussel for hele kloden.1 Det enorme landet er nå mer enn våkent. La oss derfor undersøke hvilke konsekvenser dette imponerende comebacket kan ha for verdensmarkedet.
Det var først etter Mao Zedongs død i 1976 at den demografiske kolossen Kina (landet har 1,3 milliarder innbyggere) satte i gang sin omfattende økonomiske reform, en reform som virkelig skjøt fart med Deng Xiaopings maktovertakelse i 1978. Kinas utviklingsmodell ble lenge ansett som «ganske primitiv», karakteristisk for et tilbakestående land styrt med jernhånd av et eneveldig parti (selv kontrollen av befolkningsøkningen ble styrt på svært autoritært vis). Modellen bygde på overflod av billig arbeidskraft, samlebåndsindustri, eksport av svært billige varer og tilstrømming av utenlandske investorer.
Kina er fortsatt kommunistisk, men langt fra så fryktinngytende som det en gang var. I gledesrusen som fulgte med den gryende globaliseringen ble det før så skremmende landet likefremt fremstilt som et veritabelt eldorado for bedrifter som ville flytte sine fabrikker (etter å ha sagt opp millioner av ansatte i hjemlandet). Takket være sine «spesielle økonomiske soner», plassert langs kystlinjen, ble Kina en forbløffende mektig eksportør – størst på eksport av tekstilklær, sko, elektroprodukter og leker. Landets varer inntok verden, og særlig markedet i USA, som fikk en knallhard motstander: Kina omsetter nå for 130 milliarder dollar mer enn USA!2
Denne utrolige eksporten førte til en formidabel økonomisk vekst: I over to tiår har veksten hvert eneste år vært på over ni prosent!3 Denne «demokratiske markedskommunismen» førte også til økt kjøpekraft og levestandard for millioner av husholdninger,4 og var til stor fordel for den voksende kinesiske kapitalismen. Oppildnet av denne suksessen, kastet Staten landet ut i en tvunget modernisering med omfattende infrastrukturutbygginger: Havner, flyplasser, motorveier, jernbaneskinner, broer, demninger, skyskrapere, idrettsarenaer til OL i Peking i 2008, installasjoner i forbindelse med Verdensutstillingen i Shanghai i 2010 og så videre.
Denne enorme arbeidsmengden, samt kinesernes ferske kjøpefeber, har gitt økonomien en ny dimensjon: På svært kort tid har det skremmende eksportlandet Kina blitt et importland preget av en umettelig grådighet som bekymrer ekspertene. I fjor var det verdens fremste importør av sement (55 prosent av verdensproduksjonen), kull (40 prosent), stål (25 prosent), nikkel (25 prosent) og aluminium (14 prosent). Hva oljeimport angår, kom det på andreplass, etter USA. Denne massive importen har medført en priseksplosjon på flere av verdens store marked, særlig oljemarkedet.
Kina ble tatt opp som medlem av Verdens handelsorganisasjon (WTO) i 2001, og er i dag en ledende størrelse i verdensøkonomien – det er verdens sjette rikeste land.5 Det trekker verdensveksten oppover, og enhver omveltning i Kina har en umiddelbar virkning på den samlede verdensøkonomien. Men, som landets statsminister Wen Jiabao sier det: «På tross av vår hurtige vekst er vi fremdeles et utviklingsland, og vi vil trenge 50 år med dagens vekstrytme for å bli et middels utviklet land.»6
På den annen side: hvis Kina fortsetter med dagens rytme, vil det i 2041 gå forbi USA, og bli verdens rikeste land.7 Noe som vil ha betydelige geopolitiske konsekvenser. I 2030 vil landets energiforbruk tilsvare summen av det USA og Japan forbruker i dag, og ettersom det ikke har nok olje til å tilfredsstille et så grotesk behov, vil det frem mot 2020 måtte doble sin kjernefysiske kapasitet, og bygge to nye atomkraftverk per år de neste 16 årene…
Dermed vil Kina, på tross av at de ratifiserte Kyotoprotokollen i 2002, bli verdens største forurenser (de er allerede nummer 2). De vil slippe ut enorme mengder drivhusgasser som vil forverre ytterligere de allerede truende klimaendringene.
Slik sett er Kina et skoleeksempel, og de sliter med spørsmålet som i morgen vil besvære India, Brasil, Russland og Sør-Afrika: Hvordan kan man redde flere milliarder mennesker fra nød eller underutvikling uten å ty til en produktivistisk, vestlig konsummodell som er ekstremt skadelig for vår planet og hele menneskeheten?

Posted on

1 Det er Napoleon som skal ha uttalt: «Når Kina våkner, vil verden skjelve» («Quand la Chine s?éveillera, le monde tremblera»). O.a. < BR > 2 Jf. Philippe Chalmin (red.), «Quand la Chine éternuera<#133>» (Når Kina nyser), Cyclope, Les Marchés mondiaux 2004 (Kyklop, verdensmarkedene 2004), Economica, Paris, 2004.
3 9,7 prosent første halvår 2004 (til sammenlikning hadde Frankrike en vekst på 2,3 prosent samme periode).
4 Kinas bruttonasjonalinntekt (BNI) per innbygger var i fjor på 4690 dollar (tilsvarende tall i Frankrike: 21700 [Norge: 49800, O.a.])
5 Mellom Storbritannia og Italia (etter USA, Japan, Tyskland og Frankrike). Kina skal for øvrig bli en del av G8-gruppen (verdens ledende industrinasjoner), som foruten de nevnte landene også inkluderer Canada og Russland.
6 Jf. El Pais, Madrid, 6. juni, 2004.
7 Ifølge eksperten Maryam Khelili, vil verdens seks rikeste land på dette tidspunktet være Kina, USA, India, Japan, Brasil og Russland.
(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver