Litterære spådommer

Forfattere kan være flinkere enn statsvitere til å beskrive mulige fremtidsscenarier.

Skal man beskrive det som allerede eksisterer, eller skrive om det som vil komme? Skal man kun berøre hendelsenes overflate, vise hvordan barken ser ut, eller tvert om knuse skallet og rive ut kjernen, kimen til fremtiden? Dette eldgamle dilemmaet skiller statsviternes arbeid fra det mer foruroligende, men også langt mer fruktbare arbeidet som utføres av alle de – forfattere av romaner, filmmanus og tegneserier – som er modige nok til å ta for seg fremtiden.

Hvis vi utelukkende tar for oss det metodiske aspektet, er det klart at det kun er statsviternes og historikernes vitenskapelige observasjoner som kan karakteriseres som stringente, og dermed også troverdige. Det er da også med stort hovmod den offisielle stats«vitenskapen» avviser enhver som bruker sin innbilningskraft innenfor obskure domener som «journalistikk» (bare ordet er en liten fornærmelse) og «litteratur» (den ytterste krenkelse). I tett samarbeid og med stor ærbødighet for hverandres arbeid disserterer våre professorer om hvordan verden er.
Merker de ikke at de ved å dissekere virkelighetens pulserende kropp på den måten, faktisk tar livet av den? De kalde restene de serverer oss er ikke kjød, men kjøtt, frarøvet unike livskvaliteter som bevegelse, forvandling og evolusjon. Når professorene beskriver dagligdagse hendelser, legger man ikke merke til denne mangelen. Så snart et større brudd gjør seg gjeldende (Sovjetkommunismens sammenbrudd, de første skuddene mot Dubrovnik, 11. september) blir imidlertid den såkalte stats«vitenskapen» nådeløst avkledd. Vi forstår at dens sannheter, som visstnok skal bygge på logikk og fornuft, er løgner eller illusjoner.
Glem ikke påstandene om at den kalde krigen ville vare i tusen år, eller statsviternes demonstrasjoner av hvordan demokratiene ville opphøre. For å nevne noe.

I sin takketale ved utdelingen av Nobelprisen i litteratur1, forklarte Aleksandr Isaevich Solsjenitsyn at han hadde levd i en verden styrt av fornuft og vitenskap, men hvor alle ytringer likevel var usanne. Sannheten var løgnens standardform. Derfor valgte Solsjenitsyn å uttrykke seg i romanform. For fiksjon som åpent fremstiller seg som løgn er en av sannhetens virkelige former. Denne sannheten gjenkjennes ikke ved sin form, men ved en «lyd» det menneskelige øret kan skille ut. En roman «høres» sannferdig ut – eller ikke – og skaper en høyere forståelse av situasjonenes og aktørenes dybde.
Når det er sagt, må det presiseres at denne problematikken har flere fasetter, for forskjellige typer litteratur utforsker forskjellige typer sannhet. Flere av våre dagers fiksjonsverk er minimalistiske og intime. Den ekstreme ytterkant er en subjektiv øyeblikkslitteratur som går under navnet «autofiksjon»2. En slik litteratur er et dyrebart vitnesbyrd om hvordan vi lever, tenker, føler og elsker, men mangler (med overlegg) dybde i beskrivelsen av det sosiale og politiske felt. Søker man fiksjon som utforsker den slags sannheter, må man bevege seg mot «sjangerlitteraturen»: detektivromaner, reisebeskrivelser, historiske romaner, spionromaner og – selvfølgelig – science fiction-litteratur.
Det ufyselige ordet er sluppet løs, og hundene med det: Hvafornoe? Science fiction! Skulle den kunne gi oss et bilde av sannheten? For en vits! Flygende tallerkner, små grønne menn og tidsmaskiner – hvorfor ikke Snøhvit og Harry Potter i samme slengen? (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Default thumbnail
Forrige sak

Supermakten Kina

Default thumbnail
Neste sak

– Jeg er i krig med meg selv

Andre saker om Litteratur

0 kr 0