Tsunamien i Sør-Asia har ført til en bølge av sympati og giverglede over store deler av verden. Hjelpen som mobiliseres er i første omgang viktig for hundretuseners overlevelse, i neste omgang dreier det seg om å bygge opp igjen det som ble ødelagt. Men det er heller tvilsomt om sympatien og givergleden vil få noen varig virkning for verdens fattige. Den store økonomiske hjelpen har for en stor del sammenheng med at mange rike land ble direkte berørt – fordi de hadde turister i området.
Verden har nå lovet 30 milliarder kroner til nødhjelp og gjenoppbygging i Sør-Asia, men svært lite kommer til andre katastrofeområder: 2000 mennesker ble nylig drept i forbindelse med en tyfondrevet oversvømmelse på Filippinene. Oversvømmelsen i Bangladesh i fjor drepte tusen mennesker og gjorde en million hjemløse. Og i Darfur er minst 70 000 mennesker drept det siste året, og to millioner drevet på flukt. Men lite blir gjort fra det internasjonale samfunns side.
Det forventes at vi stadig får hyppigere naturkatastrofer, som igjen vil kreve mye nødhjelp og bistand. Men dette må også institusjonaliseres. For bistand og nødhjelp kan ikke være så avhengig av spontan giverglede som i dag.
Derfor må FN gis mulighet til å handle på egen hånd. Det velferdsstaten har vært innenfor nasjonalstaten, må FN bli på den globale arena. I vår velferdsstat er ingen avhengig av gavmildhet fra enkeltpersoner hvis det skjer en uforutsett ulykke. Vedkommende har krav på hjelp i henhold til loven, og velferdsstaten har et apparat klart til å tre inn.
Slik må det også være på det globale plan. Vi må derfor opprette et globalt statsborgerskap som gir alle mennesker grunnleggende rettigheter. (…)
Denne saken er forbeholdt våre abonnenter. Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
