Kunstneren som vitne

Kunstutstillingen Møter med Munch revisited på Henie Onstad Kunstsenter ved Oslo, gir oss en sammenheng i hundre års kunsthistorie – fra Edvard Munch via Cobragruppen og Transavantgarden frem til det nye maleriet og konseptkunsten. Her vises Munchs betydning for ettertiden med Francis Bacon, Asger Jorn, Andy Warhol, Enzo Cucchi, Jakob Weidemann og Arne Ekeland. Disse bygger nærmest en bro av beslektede uttrykk over til nye norske kunstnere som Per Inge Bjørlo og Bjarne Melgaard.
Le Monde diplomatique møter utstillingens kurator, Per Hovdenakk til en samtale:
– Tyveriet av Skrik og Madonna har satt søkelyset på vår manglende respekt for Munch. Hvorfor behandler vi ham så dårlig?
– Munch avdekker en ny form for lidelse, en lidelse mer bygd på kulturell desperasjon enn ren og skjær fysisk smerte. En lidelse med rot i menneskets manglende evne til å bruke fremskrittet til menneskets beste, som har skapt en permanent eksistensiell krise vi ikke ønsker å forholde oss til. I Norge ser vi positivt på fremtiden. Alt går jo så bra. Dette henger sammen med at vi fortsatt opplever oss selv som nybyggere. Hundre år etter frigjøringen bygger vi fortsatt landet. Munchs kritiske pessimisme passer ikke inn i dette nasjonale selvbildet. Uviljen var så stor at det etter hvert kom benkeforslag fra politikerne om at det beste ville vært å gi samlingen til amerikanerne som takk for Marshall-hjelpen. Det tok oss derfor nesten tjue år å bygge Munch-Museet, og da det endelig sto der, gjorde vi lite eller ingen ting for å gi ham den plassen han fortjener i den internasjonale kulturarven. Det er utlendingenes stadig voksende interesse for ham – og ikke minst kunstnerne, som hele tiden vender tilbake til ham som inspirasjonskilde – som holder liv i Munchs ettermæle. Vi klarer knapt nok å ta vare på bildene.
– Er det for å minne oss om dette du har latt danske Niels Bonde konfrontere oss med Munchtyveriene i selve inngangspartiet til utstillingen?
– Ja! nikker Hovdenakk med et skjevt lite smil. – Det gjelder ikke bare Munch. Det samme gjelder for Vigeland. Hans beste arbeider står stuet bort i kjelleren på Vigelandsmuseet. Folk vil heller ha Vigelandsparken fordi den hyller folk og land.
– Likevel er nordmenn gale etter kunst. Kunstmarkedet er abnormt.
– Ja, det finnes ikke noe annet land på jorden hvor folk har så mange kunstgjenstander på veggene. Reiser du rundt i Norge finner du et kunstgalleri i hver bidige bygd. Hva folk velger å kjøpe raker ikke meg, men vi mangler kunnskap og tradisjoner for å vite hva kunst egentlig er. Kunst er tross alt ikke bare estetikk og dekorative former, abstrakt eller figurativ form. Jeg etterlyser en dypere vilje til å utforske, og dermed også forstå kunstens vesen.
– Hvorfor er da nordmenn så overfladiske på dette feltet?
– Vi har alltid lidd under en akutt mangel på kompetente personer som kan kommentere kunsten. Frem til 70-tallet var alle norske kunstkritikere selv kunstnere. På universitetene var debatten hjernedød. Kunstnernes egen kontakt med omverden var minimal. Kunstorganisasjonene styrte den offentlige forvaltningen av kunsten. Fordi alt skulle være demokratisk ble bildevalget deretter. Samlingen av samtidskunst på Nasjonalgalleriet i Oslo – slik det var før Sune Nordgren tok over – besto derfor bare av små tredjerangs bilder fordi kriteriet for innkjøp bygget på politiske beslutninger i stedet for kunstnerisk kvalitet. Samlingen ble til i en periode hvor det nordiske sto sentralt, det er derfor lett å sammenligne oss med de nordiske landene. Du skal ikke lenger enn til Kunstmuseet i Gøteborg før du finner alle de gode, viktige bildene – inkludert Munch.
– Er den uendelige debatten som tidvis har pågått i Norge om det figurative og det non-figurative et utslag av dette?
– Debatten om figurativ og non-figurativ kunst avslører en rent faglig brist på forståelsen av hva kunst er. Forestill deg at Jazzmusikerne våre sto frem og sa at klassisk musikk ikke lenger var musikk. Det er utenkelig, ikke sant? Men man fikk det faktisk for seg at det på siden av det akademiske maleriet gikk an å lage «nye» bilder – så nye at alt som hadde vært før fremsto som søppel. Dette er politiske påstander og selvsagt bare tull.
– Er det i denne sammenhengen Munch er så viktig?
– Ja, i hundre år har kunstnere verden over bygd på Munch. Asger Jorn, som er representert her med tre bilder, skrev i sitt møte med ham i 1945: «Det er som om jeg har funnet inn til noe av det nordiske i det kunstneriske innholdet, det mystiske følelsesladede i motsetning til det klare, franske maleriet».
– Og hva var dette mystiske og følelsesladede nordiske?
– Jeg tror det var Munchs kulturelle desperasjon han så. Jorn tilhørte Cobra-gruppen. Deres grunnidé var å forandre verden – til grunn for sine arbeider la de surrealistenes gamle program om at liv og kunst er ett.
– Og hvor langt kom de?
– Ikke langt. Ingen ville ha bildene deres. Men på slutten av femtitallet, da pop-kunsten eksploderte, hadde markedet bruk for noe annet. Man kastet seg over Cobra som en motvekt til pop, og før de visste ordet av det var de rike, og det politiske bakteppet revet bort. Men kunstverkene deres står støtt og de er broen som fører oss mot transavantgarden1 og det nye maleriet.
– Og det nye maleriet, hva er det?
– På begynnelsen av 80-tallet skapte modernismen og det abstrakte bildet rett og slett bildehunger blant kunstnerne i Europa, Tyskland i særdeleshet. Det nye maleriet er derfor figurativt og bevisst knyttet til fortiden gjennom klare referanser til tidligere verk. Men temaet er ofte sterkt sosialt engasjert plantet i virkeligheten, som for eksempel hos Bjarne Melgaard.
Kan man se kunsten i dag som innfallsport til en forståelse både av frihet og historien?
– Jeg har jobbet mye ute i verden, i særdeleshet i Brasil. På 50- og 60-tallet malte de farger og blomster, i dag står konsepttradisjonen i sentrum – oftest arbeides det tredimensjonalt, og mer deltagende, såkalt «partisepation». Bredden er også blitt mye større. Mens det før var de store byene Sao Paulo og Rio di Janeiro som var toneangivende, er distriktene nå kommet på banen – Bahia er et godt eksempel på dette. Periferien er blitt sentral. Med globaliseringen er byen som metropol og urbant senter ikke så viktig lenger. Kunstnerne henter sitt materiale i nærmiljøet, materialer som tilhører deres kultur.
– De mest markante kunstnerne dyrker helt klart sin nasjonale identitet. Samtidig overfører de frigjøringsteologien til bildet ved å stille mennesket i sentrum av det kunstneriske uttrykket. Men med den forskjell fra tidligere, at frigjøringen står i globaliseringens perspektiv. Og slik er det over alt.
– Du sier i programmet til utstillingen på Henie Onstad, at dette passer nordmenn bra?
– Ja, det nye maleriet er som skrevet for oss nordmenn. Vi er, som Munch selv, knyttet til naturen og det nære dramatiske samlivet med den. I en verden styrt av det urbane bybildets kaos blir møtet med naturens arkaiske enkelhet en sterk og talende uttrykksform. Stadig flere norske kunstnere hevder seg internasjonalt gjennom det særegne norske uttrykket.
– Ved å ta opp i seg det metafysiske billedspråket til for eksempel rocken skaper kunstnerne en felles arena for politisk diskusjon over landegrensene. Norske kunstnere opplever verden annerledes enn kineserne, og latinamerikanerne skiller seg fra sine afrikanske halvbrødre – men fellesnevneren er menneskets lodd.
– Og i denne internasjonale sammenhengen er vi med?
– Ja, det mest gledelige på Henie Onstad er å kunne presentere en ny generasjon internasjonale norske kunstnere som hevder seg på et svært høyt nivå.

– Hva er det med kunstspråket siden det igjen og igjen gjenoppstår fritt, uavhengig og helhetlig?
– Jeg diskuterte dette mye med den danske kunstneren Asger Jorn. Et av bildene hans heter Am Anfang war das Bild (I begynnelsen var bildet). Jorn var veldig tydelig på det at bildet taler med et eget språk fristilt fra naturvitenskap, filosofi og politikk. Han forklarte det med at kunsten bygger på sin egen erkjennelse. Dette har vært tindrende klart for meg fra første stund. Hele mitt forhold til kunst bygger på denne forståelsen av kunstens særegne vesen. Ekte kunst lyver ikke.
– Kunstsenteret slik du nå ser det, er stappfullt av politisk engasjement. I motsetning til offentligheten der politikerne skryter av hvor flinke de er, er dette derfor et godt politisk sted å være
Ser du på denne måten en slags ny renessanse?
– Ja! Hovdenakk løfter hodet og hugger til. – Det finnes bare én ideologi for unge mennesker i dag, og det er globaliseringen. Verden blir større og fortellingen om mennesket mer hel. Forståelsen av helhet – at vi er i samme båt – har skapt en front mot det amerikanske fiendebildets ensrettende ideologi og reduktive kulturelle fordommer. Det nye globale fellesskapet minner sterkt om renessansen.
Renessansen bygde på det religiøse fellesskapet mellom arabere jøder, europeere og asiatere. Dette kom spesielt klart frem i Venezia hvor handelen, rasene og det kulturelle mangfoldet kastet glans over byens storhet. Men allerede på slutten av 1400-tallet lå det en antisemittisk skygge over det nye Europa. Shakespeare tar det opp i Kjøpmannen i Venedig. Men ingen uttrykker frykten for keiser Karl den femte bedre enn maleren Georgiones La Tempesta (Stormen). Hundre år før Caravaggio gjør han en naken sigøynerkvinne, symbolet på det proletære mennesket, til renessansens kanskje største madonnafigur. Ved å male henne sittende på bakken med den vesle løsungen sin i armene, under krigens truende tordenskyer, løfter han livet til de utstøtte opp i den sakrale kunstens magiske lys – og med et trylleslag er det Maria og Jesusbarnet vi ser. Renessansen var da på sitt høyeste. Men bare tretti år senere renset de tyske lanseknektene Italia for jøder og nytestamentlige kristne for å komme det religiøse fellesskapet til livs. Roma ble plyndret, den tradisjonelle Medicifamilien jagd fra Firenze og Renessansen knust. Gjentar historien seg i dag?
– Uten tvil. All erfaring viser at det gode tidvis går under. Etter en sterk og samlende etterkrigstid, bryter det politiske fellesskapet sammen. Det er en redsel for kunstens sanne vesen. Våre nasjonalistiske kulturer finner også ubehag ved troen på menneskets likhet. Mange velger estetikkens søte fiksjon fremfor sannheten om oss selv. Derfor er kunstneren som vitne så viktig.
© LMD Norge

Per Hovdenakk:
1955-56 stipendiat ved Brechtteatret under Bertold Brecht.
1959- 69 journalist.
1969-87 intendant ved Henie Onstad kunstsenter.
1987-1997 direktør.
1985-99 norsk representant ved Biennalen i Venezia.
1999-2002 kurator ved Biennalen i Venezia.
1985-90 kurator ved Biennalen i Sao Paul, Brasil.
I sin tid ved Henie Onstad kunstsenter har Per Hovdenakk arrangert over to hundre utstillinger. I dag er han freelance kurator.
Hans siste utstilling Cobra-kunstnerne er så langt vist i Danmark, Holland og Tyskland. Island, og Italia står for tur. Nå samarbeider han med den brasilianske arkitekten Oscar Niemeyer om nok en utstilling.


1 Se forrige nummer av norske Le Monde diplomatique.