Vekst, men for hvem?

Frankrike opplever idag en økonomisk beleiring.

Daniel Cohen er professor ved eliteinstitusjonen Ecole normale supérieure, medlem av det franske Rådet for økonomisk analyse (CAE) og kommentator i dagsavisen Le Monde. For to år siden erklærte han hvor lite bekymret han var for Frankrikes fremtid:

«Så snart de siste bitre pillene er svelget, deriblant en delprivatisering av Electricité de France,1 vil Frankrike ha gjennomført størstedelen av tilpasningen til Europa, en prosess som har forgiftet landets politiske liv i 20 år. Det vil fortsatt gjenstå store oppgaver, men kanskje vil Frankrike da forstå at dette er noe hun må finne seg i. Den dagen vil også ideen om Frankrikes nedgang forsvinne.»2

Vi venter etter alt å dømme fortsatt på den dagen. Men Cohen, som nylig skaffet seg nok et ansvarsfullt verv, denne gang som senior adviser for banken Lazard, ga likevel en helt korrekt illustrasjon av hvordan situasjonen i Frankrike blir fremstilt. I likhet med Molières doktor som roper «lungene!» hver gang pasienten klager over smerter, gjentar dagens «nedgangsprofeter» i det uendelige at alle problemer skyldes den «franske modellen». Og den foreskrevne medisinen er alltid en «tilpasning til Europa og til verden». Eller, for å si det rett ut, en nyliberal «sjokkterapi».

Dette begrepet, som forbindes med politikken til Margaret Thatcher og strukturtilpasningsprogrammene til Det internasjonale pengefondet (IMF), dukker opp gjentatte ganger i Nicolas Baverez’ lille bok La France qui tombe (Frankrike faller).3 Den ble utgitt for to år siden, og parafraseres fortsatt i et femtitalls artikler og kronikker i franske aviser og tidsskrifter hver eneste uke. Siteringen er like fri for kildehenvisninger som Baverez’ egen bok, som består av en rekke statistikker som er tatt ut av sin sammenheng.4

Baverez’ hudfletting av Frankrikes økonomiske politikk er allerede en velprøvd «litterær» sjanger, med uttrykk som «likvidering», «industriørken», «et diplomatisk Azincourt»5, «teknologisk nedrustning», «aktiv dødshjelp til produksjon og arbeid», «avdrift i retning sovjetisk planøkonomi», «sosial terrorisme» (fra deler av arbeiderklassen…). Forfatterens argumentasjon for «radikale reformer» samsvarer med kampanjeprogrammet til Nicolas Sarkozy.6 Sarkozy kan allerede regne med støtte fra næringslivsmiljøer og lojal oppslutning fra kronikører og direktører i media.7 Den tredelte strategien «blokkering-nedgang-reform» gjennomsyrer maktkretser som er fast bestemt på å påtvinge ethvert samfunn betingelsene til de mest privilegerte blant arbeidsgiverne.

Men det franske folket vil fortsatt ikke oppføre seg. Det gir blaffen i hva deres gode hyrder befaler, og gresser på andre beiter, for eksempel i folkeavstemningen om EU-grunnloven. Derfor balanserer folket på kanten av stupet; det kommer garantert til å «falle» utfor og dra hele landet ned med seg. Se bare på valget av London som OL-arrangør i 2012. Noen timer etter at avgjørelsen ble kjent i juli, hadde en journalist allerede svaret på gåten om hvorfor Paris ble vraket: «I flere måneder har Frankrike gitt inntrykk av at landet avviser dagens verden. Dermed har ikke verden bruk for oss og sier til oss: Vi vil ikke ha dere. For noen år siden snakket Philippe Sollers om det mosegrodde Frankrike.»8

Oppskriftene på en sunn og frisk økonomi finnes alltid utenfor landets grenser. For 20 år siden, da «reaganofilien» var på sitt sterkeste i den franske eliten, ironiserte den britiske historikeren Theodore Zeldin allerede over fenomenet: «Hvert århundre har franskmennene funnet seg nye utlendinger å beundre: Grekerne, romerne, italienerne, engelskmennene (for deres politiske institusjoner), tyskerne (for deres vitenskap), amerikanerne (for deres rikdom).»9

Nå ser det ut til at kompassnåla har kilt seg fast på de britiske øyer: Storbritannia og Labour-statsminister Tony Blair har fungert som europeisk sluse for den «amerikanske modellen», som på grunn av George W. Bush var vanskelig å selge på «det gamle kontinentet» – også før orkanen Katrina. «Jeg er en britisk sosialist,» uttalte Ernest-Antoine Seillière, tidligere leder for den franske arbeidsgiverforeningen Medef, for noen måneder siden. Og dagsavisen Libération bruker tittelen «De forlater Frankrike for å puste friere» på et oppslag om de 200 000 franskmennene som har bosatt seg i London.

Å kjenne til den «økonomiske modellen» man anbefaler, er helt uvesentlig. Det sentrale er å få den til å skilte med det man har sverget på at den innebærer. Se på den økonomiske veksten i USA (eller Storbritannia, eller Irland), sier man, vi må gjøre som dem, og ikke bry oss om «ideologi». Alle som påpeker svakheter i de påstått forbilledlige landene (bolig-apartheid, fengslingsrate, nedbygde offentlige tjenester, osv.) får til svar at dette ikke skyldes «modellen» man har valgt og inntektsmønsteret den innebærer.

Hvis det derimot dreier seg om «den franske modellen», som man vil til livs, kan den gjerne få skylda for alt som er galt. Det kan til og med gå så langt at det oppstår en «uventet objektiv allianse mellom nyliberalismen og den sosiale kritikken», der talsmennene for «sjokkterapi» tar noen av de mest progressive analysene av mangler ved det franske systemet til inntekt for sitt syn.10 Dårlige skoleresultater? Diskriminering i arbeidslivet? Arbeidsløshet? Lungene, sier jeg jo!

Ingenting blir oversett i denne debatten, heller ikke terrorismen. Baverez skriver: «I forstedene identifiserer ungdom med innvandrerbakgrunn seg mer og mer med verdiene og aksjonsmåtene til bevegelser som Hamas og Al-Qaida. Avviklingen av velferdsstaten utnyttes av radikale islamistiske organisasjoner for å etablere tjenester i nærområder. Disse resulterer i verving til den væpnede kampen mot Vesten og regimene som betraktes som dens allierte.»11 Er det da velferdsstatens fravær som har ansvaret for attentatene på t-banen i London i juli? Nei, selvsagt ikke, ettersom Baverez har lovprist «Thatcher-regjeringens liberale reformer» og «Tony Blairs tredje vei».

Franske «beslutningstakere» har ikke alltid tydd til utenlandske eksempler på en så enøyd måte. I 1967 utga Jean-Jacques Servan-Schreiber – liberaler, Kennedy-beundrer og sjef for nyhetsmagasinet L’Express – boken Le défi américain (Den amerikanske utfordringen). 400 000 eksemplarer av boken ble solgt unna på tre måneder.

Servan-Schreiber skrev at amerikanske multinasjonale selskaper, med sin overlegne kapasitet når det gjaldt markedsføring, gjorde livet surt for sine europeiske konkurrenter også på europeisk jord: «Det som truer med å knuse oss, er ikke en strøm av rikdom, men en overlegen intelligens når det gjelder bruk av kompetanse. (…) Etter å ha skaffet seg informasjon om hvilke særegenheter som gjelder i Europa, kan de tunge enhetene i amerikansk industri nå manøvrere mellom Napoli og Amsterdam like raskt og ubesværet som israelske stridsvogner i Sinai.»12

Valéry Giscard d’Estaing, som på den tiden var finansminister i Frankrike, vedgikk at han fryktet at viktige industrisektorer på det europeiske fellesmarkedet ville havne i klørne på utenomeuropeiske investorer. Lederen av den sosialdemokratiske opposisjonen, François Mitterrand, beskyldte regjeringen for å la utenlandsk kapital «kolonisere Frankrike».13

Når vi i dag skal forholde oss til det stadige omkvedet fra arbeidsgiverne og mediene (det ville være bortkastet tid å forsøke å skille dem fra hverandre), kan det være verdt å huske på to ting fra debatten i 1967. For det første dreide det seg ikke om å granske «den amerikanske modellen» for å finne ut hva som vil gi mest mulig uttelling for «beslutningstakerne» hvis modellen blir innført et annet sted. Det var heller ikke snakk om noen «ren imitasjon».

I Le défi americain undersøkte Servan-Schreiber også to andre «modeller»: den japanske og den svenske. Og hva oppdaget han? Jo, at «arbeidskraftens mobilitet er svært lav i Japan, mens den i USA betraktes som avgjørende for bedriftenes effektivitet (…) Ifølge vestlig økonomisk teori er en slik rigiditet et hinder for fremgang. Det mener imidlertid ikke japanske industriherrer, og erfaringene deres de siste 20 årene gir dem rett, hva Japan angår.»14

Jobbgaranti fungerte faktisk som en drivkraft for innføring av nye og bedre produksjonsteknikker i Japan. For i motsetning til hva Medefs nye leder Laurence Parisot later til å tro – med sin uttalelse om at «livet, helsa og kjærligheten er usikre størrelser, hvorfor skal arbeidet unnslippe denne loven?» – er det ikke snakk om noen lovmessighet her, selv ikke i økonomien. I Japan var lønnstakernes involvering i innovasjon og produksjon stor, nettopp fordi de ikke fryktet å bli de neste ofrene for forbedringene de selv foreslo.

For å underbygge den i dag foraktede koblingen mellom modernisering og jobbgaranti, brukte Servan-Schreiber nok et eksempel, som var svært forskjellig både fra den amerikanske og den japanske «modellen», nemlig erfaringene fra Sverige. Her ble ikke ulikhet betraktet som stimulerende, skattleggingen var sterkt progressiv, arbeidsgivernes inntekt oversteg ikke lønnstakernes med mer enn 8 prosent… Limet i denne skandinaviske modellen var følelsen av tilhørighet til et fellesskap: «Svenske eksperter avviser at usikkerhet fungerer som drivkraft for initiativ på det økonomiske området (…) De mener at arbeiderne mister all initiativrikdom hvis de føler seg altfor utsatte. (…) Andre drivkrefter er mer effektive: deriblant ønsket om å integreres i en bedrift eller et kollektiv som fungerer godt, og med økt sosial status som naturlig konsekvens.»15

Begrepsbruken i debatten fra 1967 viser hvordan veivalgene til dagens arbeidsgiverstand – som både i USA, Europa og Japan vil innføre «modeller» som er minst mulig sosiale – ikke baserer seg på noe annet økonomisk påbud enn ønsket om en kapitalistisk konkurranse som er fri for all arbeidermotstand. Men etter hvert som de nye normene får fotfeste, forvandles de til en slags «naturtilstand». Dermed kan Laurence Parisot gi en antropologisk forklaring på usikkerheten i arbeidslivet, som hennes medlemmer ønsker å sette i system. Arbeidsgiverne var lenge plaget av «høye arbeidskostnader». Nå når den krigen er så godt som vunnet, konsentrerer de seg mer om kampen for et «flytende arbeidsliv». Medef ønsker derfor å «heve tabuene og knuse konformismen» – for å «begeistre verden på nytt».

Vi opplever i dag en ideologisk beleiring som får oss til å tenke det utenkelige. Etter boken til Baverez, som står Nicolas Sarkozys tankegang nært, kom Camdessus-rapporten, som ble bestilt av, nettopp, Sarkozy.16 Rapporten var et ekko av Baverez’ bok og slo fast at fransk økonomi «er på vei mot en avsporing». Siste tilskudd i beleiringsprosessen er det medieopphaussede essayet til reklamemannen Christophe Lambert, La Société de la peur (Fryktsamfunnet) – forfatteren er både administrerende direktør for reklameselskapet Publicis France og nær venn av, nettopp, Sarkozy.

De er få falske toner i dette koret: Avisen Le Figaro slår takten med sin motstand mot formuesskatt; Nicolas Baverez overøser ukemagasinet Le Point med sine thatcheriske utfall; Le Nouvel Observateur leter etter oppskrifter på en bedre fransk skole i USA «der selvtillit er nøkkelen til suksess»; og Le Monde hudfletter «demoniseringen av ‘den angelsaksiske’ liberalismen». Og så har vi Sarkozy selv, som ser på Storbritannia som et «fyrtårn i organiseringen av verden: fra Margaret Thatcher til Tony Blair har de modernisert landet, foretatt en grunnleggende revurdering av sine verdier, fjernet tabuer og bygd opp store ambisjoner.»

De store ambisjonene koker ned til én besettelse: å sørge for en jevn vekstrate for de liberale modellene ved å få folk til å jobbe lenger. Camdessus-rapporten var svært presis på dette punktet: «Forskjellene mellom prestasjonsnivået i Frankrike og hos våre partnere skyldes hovedsakelig vår lave arbeidskvantitet (…) selv om en fransk lønnstaker produserer 5 prosent mer per arbeidet time enn en amerikansk lønnstaker, produserer han likevel 13 prosent mindre per år, og 36 prosent mindre gjennom hele yrkeslivet.»17 Med andre ord: Den franske veksten (+59 prosent siden 1980) har ikke nådd amerikansk nivå (+101 prosent) fordi antallet arbeidstimer i Frankrike har gått ned med 6 prosent, mens antallet i USA har økt med 39 prosent.18

I bunn og grunn er det dette valget Frankrike står overfor: å arbeide lenger (1 792 timer per år i USA, 1 673 timer i Storbritannia, 1 431 timer i Frankrike) for å produsere enda mer, eller bruke en del av denne «veksten» til livet utenom jobben. Arbeidsgiverne og deres politiske allierte har alltid hatet tanken på at lønnstakerne skal unnslippe deres herredømme for lenge. Streikene i juli 1936 i Frankrike og den påfølgende retten til betalt ferie, ga næring til forbøffende fantasiforestilinger om det utsvevende livet arbeiderne kom til å leve. Når Baverez påstår at «den ekstra fritiden som 35-timersuken gir, betyr mer konemishandling og alkoholisme,» låner han flittig fra det samme repertoaret av sosial rasisme.19

La oss likevel slå fast at dersom franskmennene (og europeere for øvrig) slutter å «demonisere den angelsaksiske liberalismen» innebærer det for eksempel at de aksepterer å ikke ha lovfestet rett til noen fridager i det hele tatt, slik tilfellet er i USA.20 Og hva er belønningen for en slik tjenestevillighet? Økt vekst, ja vel, men for hvem? USAs statistiske sentralbyrå kom nylig med svaret på det spørsmålet. I fjor gikk mesteparten av de økte inntektene (50,1 prosent) i USA til de 20 prosent mest privilegerte familiene. Og blant disse igjen var det bare de rikeste 5 prosentene som fikk økt levestandard. Altså: Veksten i USA, som bygger på en generell arbeidstidsøkning – og som vi får beskjed om å ønske oss – har bare tjent det mindretallet av amerikanere som trengte det minst.21

De titalls tusen som var stuet sammen i Houston og New Orleans da orkanen Katrina kom, tilhører definitivt ikke denne gruppen. To dager etter at katastrofen rammet dem, samlet den republikanske presidenten sine tropper for å få gjennomslag for en avskaffelse av skatt på arv, som han betegnet som «en dødsskatt»!22

Brannene i forfalne boligkomplekser i Paris har også fungert som ideologisk brekkstang for høyresiden, som benytter anledningen til å love skatteletter for de rikeste. Slik skal Frankrike gjenreises.

Oversatt av G.E.

1 Det store statlige energiselskapet, overs. anm. < BR > 2 Daniel Cohen, «Le déclin français, une idée qui ne passe pas» (Frankrikes nedgang, en uholdbar ide), Le Monde, 9. september 2003. Det Nicolas Baverez’ bok La France qui tombe (Frankrike faller) fra 2003 som gjorde begrepet «le déclin» ? nedgangen ? til et referansepunkt i fransk debatt. Her hevdet han at Frankrike styres med «politiske løsninger fra 1970-tallet».
3 Nicolas Baverez, La France qui tombe (Frankrike faller), Perrin Paris, august 2003, s. 22, 100 og 109. Hovedinnholdet i boken ble publisert to måneder tidligere (juni 2003) i form av en 16 siders artikkel i Commentaire. Tittelen var på det tidspunktet spørrende: «Le déclin français?» (Nedgang for Frankrike?)
4 Den dynamiske befolkningsutviklingen i Frankrike, som er eksepsjonell i Europa, nevnes kun med elleve ord; den svake offentlige forskningen i England blir skjøvet under teppet, i likhet med det faktum at vekstraten i Frankrike og i Storbritannia praktisk talt har vært lik de siste ti årene; forfatteren er heller ikke interessert i å se nærmere på sosiale ulikheter, osv.
5 Azincourt er en landsby i det nordlige Frankrike, der engelskmennene under kong Henrik V seiret over en tallmessig overlegen fransk styrke i 1415. Overs. anm. Kilde: Store Norske Leksikon.
6 Azincourt er en landsby i det nordlige Frankrike, der engelskmennene under kong Henrik V seiret over en tallmessig overlegen fransk styrke i 1415. Overs. anm. Kilde: Store Norske Leksikon.
7 Innenriksminister med presidentambisjoner, overs. anm.
8 Det vil si Arnaud Lagardère, Serge Dassault og Martin Bouygues, som eier mesteparten av fransk presse og den største tv-kanalen. De har åpent stilt seg bak Nicolas Sarkozy.
9 Guillaume Durand, i-télévision, 6. juli 2005. Philippe Sollers er en fransk forfatter og litteraturteoretiker.
10 Theodore Zeldin, «Pathologie de l?antiaméricanisme», i L?Amérique dans les têtes: un siècle de fascinations et d?aversions (Amerika i våre hoder: et århundre med fascinasjon og aversjon), Hachette, 1986, s. 51.
11 For mer om dette, se artikkel av Patrick Savidan, «Quelle critique pour le modèle social?» (Hvilken kritikk for den sosiale modellen), på nettsiden til Observatoire français des inégalités, www.inegalites.fr/article.php3?id_article=376
12 Nicolas Baverez, op. cit., s. 103.
13 Jean Jacques Servan-Schreiber, Le défi américain, Denoël, Paris, 1967, s. 41.
14 Richard Kuisel, Seducing the French: The Dilemma of Americanization, University of California, Berkeley, 1992, s. 169.
15 Le Défi américain, op. cit., s. 301.
16 Ibid., s. 313.
17 Rapporten hadde tittelen «Les freins de la croissance» (Det som bremser veksten). Den ble overlevert 19. oktober 2004 til daværende finansminister Sarkozy av Michel Camdessus, tidligere sjef for Det internasjonale pengefondet. Rapporten går inn for å sette fart på omstillingen av det franske samfunnet i henhold til anbefalinger fra finansmarkedene og storborgerskapet. Se også temabolk om Camdessus-rapporten i Le Monde diplomatique, fransk utgave, januar 2005.
18 Le Sursaut: Vers une nouvelle croissance pour la France (Mot en ny vekst for Frankrike), La Documentation française, 2004, s. 28.
19 Ibid., bilag 4, s. 180.
20 Radioprogrammet «Réplique», France Culture, 20. september 2003.
21 Amerikanske arbeidstakere må forhandle med sin arbeidsgiver om betalt ferie. De får gjennomsnittlig 13 dager i året, men det lovfestede minimum er null dager (i Frankrike er det 25 dager per år).
22 Jf. «Inequality in America», The New York Times, 2. september 2005 og «Working Hard or Hardly Working?», The Wall Street Journal, 16. november 2004.
23 Nyhetsbrev fra republikaneren Ken Mehlman, 1. september 2005.