30 år med undertrykkelse og frykt

Saharawier og marokkanere har bodd side om side siden 1975, året Marokko tok makten over byen Laayoune og dens 200 000 innbyggere. I 30 år har undertrykkelse og frykt fått folk i Laayoune til å tie. Men siden urolighetene den 23. mai 2005 har demonstrasjoner for løsrivelse fra Marokko funnet sted flere ganger i uken. Marokkanerne holder opposisjonen i et hardt grep. Og saharawier råtner i fengslene. Flere internasjonale journalister ser seg nødt til å skjule sin egentlige virksomhet. Svenske Riksdagsrepresentantene møter lokale aktivister i skjul på hotellet. For Saharawier tortures–eksempelvis som med «kylling-metoden», der de henges opp som kyllinger mens det helles etsende stoffer over dem. Og fanger som ikke bestikker vaktene må sove på toalettene–stående eller sittende.

januar 2006

En underlig atmosfære råder i Laayoune (El Aaiún), hovedstad i provinsen med samme navn, 55 mil sør for Agadir. Biler fra Minurso (United Nations Mission for the Referendum in Western Sahara) kjører gjennom de rolige avenyene, og parkerer på rekke og rad på parkeringsplassene til firestjerners hoteller.1 Døsig og innhyllet i støv ligger den der, den lyse byen grunnlagt av de spanske koloniherrene i utkanten av ørkenen. Siden 1975, året Marokko tok makten over byen og dens 200 000 innbyggere,2 har saharawier og marokkanere bodd side om side. De tradisjonelle saharawiske draktene malfha (for kvinner) og deraa (for menn) er et like vanlig syn som hijab og jeans. Denne fredelige sameksistensen får en nesten til å glemme at demonstrasjoner for løsrivelse fra Marokko har funnet sted flere ganger i uken siden mai 2005.

Den 30. oktober tok begivenhetene en tragisk vending: Etter en demonstrasjon ble den unge mannen Hamdi Lambarki (Moubarki Hamdi Salek Mahjoub) tatt i varetekt og slått helseløs av elleve agenter fra marokkansk sikkerhetspoliti. Noen timer senere døde han av skadene på Belmehdi-sykehuset. Stemningen ble raskt eksplosiv, og marokkansk politi la skylden på de fremste frigjøringslederne. Brahim Dahane, leder i Den saharawiske foreningen for ofre for alvorlige brudd på menneskerettighetene begått av den marokkanske stat (l’Association sahraouie des Victimes des Violations Graves des Droits de l’Homme commises par l’Etat Marocain), ble arrestert foran Lambarkis hus, der flere aktivister var samlet i sorg. Dahane ble ført til Carcel negra (det svarte fengselet) i Laayoune, der han fremdeles venter på en domsavsigelse.3 Vi møtte den saharawiske aktivisten før han ble fengslet, og han mintes fremdeles begynnelsen på frigjøringskrigen i 1975, da han bare var en ung gutt: «Jeg hørte lyden av bomber, og så min far kikke ut av takluken. Jeg gikk bort til ham for å spørre hva som skjedde. Han la bare fingeren over munnen og sa «hysj».»
I 30 år har undertrykkelse og frykt fått folk i Laayoune til å tie. Og ut av denne stillheten vokste urolighetene frem den 21. mai 2005. Den dagen ble den saharawiske fangen Ahmed Haddi (kalt Al Kinane, «mannen som biter» på hassanya, det gamle saharawiske språket) overført fra Carcel negra til Ait-Melloul-fengselet nær Agadir. Haddi ble arrestert i 2003, først og fremst for å ha fornærmet kongen, og ba noen måneder senere om å bli frigjort fra sitt marokkanske statsborgerskap. Den 21. mai organiserte familien hans en sit-in foran fengselet i Laayoune. Det kom til håndgemeng mellom politistyrkene og et titalls aktivister – den første av en lang rekke konfrontasjoner.
El-Ghalia Djimi, en av de fremste drivkreftene i Brahim Dahanes forening, filmet dette sammenstøtet. «Et titalls politimenn kastet seg over meg og konfiskerte kameraet mitt mens de trampet kraftig på håndleddene mine,» forteller hun. Deretter fulgte en heftig diskusjon med politisjefen, vanligvis en svært respektfull mann: Han sa: «Hør her, El-Ghalia, de av oss [de marokkanske myndighetene] du tror du kjenner, kan du glemme. Fra nå av vil dere kun kjenne vold og endeløs vold. Helt til hodene og armene deres ikke lenger kan rapportere om brudd på menneskerettigheter i Marokko!»
Mellom den 24. og den 26. mai samlet hundrevis av saharawier seg i Maatallah-kvartalet. Før dreide kampen seg mer om sosiale krav, men nå var slagordene blitt mer politiske. Demonstrantene talte folkets rett til å velge sin egen skjebne. Dekk sto i flammer og hender med fingrene i V-tegn skjøt mot himmelen. Sikkerhetsstyrkene anholdt over hundre individ. Og ifølge den marokkanske menneskerettighetsorganisasjonen AMDH, ramponerte politimenn flere hus i løpet av kvelden den 25. mai.4 I dagene som fulgte viste aktivistene stolt frem fargene til Den Saharawiske Arabiske Demokratiske Republikk (SADR) i byene Smara og Dakhla. Fra Rabat til Marrakech ble universitetsområdene fylt av studenter som talte motstandsbevegelsens sak. Det var også de som kastet steiner. Den saharawiske frigjøringsbevegelsen Front Polisario (Frente Popular para la Liberación de Saguía El-Hamra y Rio de Oro) snakket om Intifada.
De fleste av de anholdte ble løslatt noen timer etter arrestasjonene, men omtrent 20 aktivister ble trukket for retten fra og med juni. Tre av dem ble idømt fengselsstraffer på mellom 15 og 20 år, beskyldt for å ha brent det marokkanske flagget. Ifølge Iguilid Hammoud, leder for Laayoune-avdelingen av AMDH, er disse anklagene grunnløse: «Demonstrasjonene er blitt filmet av både myndighetene og demonstranter helt siden starten den 21. mai. Likevel har verken dommerne eller statsadvokaten kunnet legge frem bevis på at det marokkanske flagget er blitt brent.»
De siste voldsomme sammenstøtene i Vest-Sahara skriver seg fra 1999. Så de aktuelle hendelsene tiltrakk seg nå utenlandsk interesse. Rabat tok umiddelbart nødvendige tiltak for å filtrere adgangen til sørprovinsene. Noen dager etter de første overgrepene, ble flere delegasjoner, særlig spanske, kastet ut straks de satte fot i Marokko. Flere journalister så seg nødt til å skjule sin egentlige virksomhet for å kunne arbeide uavhengig. De som mistenkes for å være «partiske» blir eskortert helt til flyplassen. Den 1. juli sa den marokkanske statsministeren Driss Jettou i en radiooverført tale ifra om at han ikke lenger vil akseptere at «personer som er fiendtlig innstilt til landets institusjoner og dets territoriale integritet uten forvarsel kommer til Marokko, etter sigende for å lede undersøkelser eller for å dekke hendelser i Laayoune». Han har holdt ord.
Den franske advokaten Richard Sédillot, medlem i styret for foreningen Ensemble contre la peine de mort (Sammen mot dødsstraff), er i Marokko for å passe på at rettergangen i første instans mot Ahmed Hammia går lovlig for seg. Det vil bli alt annet enn enkelt for ham å utøve sin funksjon – onsdag 3. august ble han nektet omgang med separatistene: «De sitter alle i husarrest takket være en kraftanstrengelse fra myndighetenes side,» skriver han i en rapport. Svenske Riksdagsmedlemmer, som kom til Laayoune en og en halv måned senere for å «oppdage sannheten om konflikten», merket det samme presset fra politiet. «I løpet av det offentlige besøket presenterte de marokkanske myndighetene oss kun for «godkjente» saharawier. Vi fikk ikke møte den virkelige opposisjonen,» beklager Ewa Björling fra Moderaterna. Det var i skjul på hotellet de svenske Riksdagsrepresentantene måtte møtte lokale aktivister.
Marokkos innsats for å holde opprøret nede er imidlertid ikke lenger tilstrekkelig. Den 9. august begynte 37 saharawiske samvittighetsfanger en sultestreik på ubestemt tid – blant dem 7 menneskerettighetsaktivister, fangenes ansikt utad, i internasjonal presse. Fangene ba om rettferdig rettergang, og krevde bedre soningsforhold. De forlangte særlig nødvendig medisinsk pleie, «for å behandle skader forårsaket av tortur, sykdom og dårlige hygieniske forhold».5
Ett sted er volden verre enn overalt ellers: I det hemmelige fengselet PCCMI i Laayoune. Der har flere saharawier råtnet i mange år, med bind for øynene og hendene bundet. Det var der Brahim Noumria og Houssein Lidri ble torturert. Etterpå ble de midlertidig overført til politikammeret, der de traff Fadel Gaoudi, som satt i varetekt. Da han ble løslatt, fortalte han hva de hadde vært utsatt for: «De ble hengt opp etter «grillet kylling-metoden». Hendene og føttene bundet sammen, og en stol under ryggen. Deretter helte torturistene etsende stoffer på kroppene deres.» Noumria og Lidri sitter nå fengslet i Casablanca, og skal ha vært blant de 37 sultestreikende. Fangene spiste ikke på 51 dager. En av dem, Lehssen Zreignat, ble midlertidig løslatt på grunn av dårlig helsetilstand, og vitner om forholdene bak murene: «Dersom du betaler 2500 dirham [1800 NOK], som er en enorm sum her, får du en halvmeter du kan sove på. De som ikke betaler sover på toalettene, stående eller sittende, i en uutholdelig stank.»6
I begynnelsen av desember var Hamdi Lambarki fremdeles ikke gravlagt. Ifølge den spanske konservative avisen ABC (1. desember 2005) vil han ikke gravlegges «så lenge de offisielle årsakene til hans død ikke er avklart. To politimenn som holdes for ansvarlige av den nasjonale sikkerhetstjenestens ledelse er fengslet.» I løpet av kort tid er Hamdi Lambarki blitt et symbol, en martyr for den unge generasjonen saharawier.

Oversatt av G.U.1 FN har vært til stede i området siden våpenhvilen i 1991, en rekord for fredsbevarende oppdrag i Afrika.
2 Dette tallet har stor politisk betydning, og er relativt usikkert. Byen lever på fosfatindustri og statlige subvensjoner.
3 Se rapport fra FIDH (International Federation for Human Rights) og OMCT (World Organisation Against Torture): «Maroc: Détention arbitraire de M. Dahane» (Marokko: Ubegrunnet fengsling av Brahim Dahane), 3. november 2005.
4 Jf. www.amdh.org.ma
5 Se rapport fra OMCT: «Maroc: Grève de la faim de plusieurs prisonniers politiques sahraouis» (Marokko: Sultestreik blant flere saharawiske politiske fanger), 2. september 2005.
6 El Periodico, Barcelona, 27. september 2005. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal