Folkelig motstand

Da Emile Zola gjorde siste finpuss på sin roman Au Bonheur des Dames (1883), der han skildrer tidens nye varemagasiner, hadde veritable varehuskjeder allerede dukket opp på andre siden av Atlanteren. I år 1900, da stormagasiner som Le Bon Marché, Le Louvre, La Samaritaine og Le Printemps fortsatt var et typisk Paris-fenomen, hadde Woolworths, som ble grunnlagt i 1879 i Lancaster (Pennsylvania) allerede 59 magasiner. Lokale radiostasjoner, ikke minst i Louisiana, viderebrakte ofte motstanden mot disse monstrene som spiste opp alle sine konkurrenter, med slagord som «Amerika, våkn opp! Vi kan slå knockout på varehuskjedene!»¹

Et århundre senere har utbredelsen av mastodonten Wal-Mart ført til at mange titalls tusen butikker, leverandører og underentreprenører har gått konkurs. Delstaten Iowa er ett eksempel. Ken Stone, økonomiprofessor ved Iowa University, har gjennomført en studie som viser at den massive etableringen av Wal-Mart-varehus mellom 1983 og 1993 førte til nedleggelse av totalt 7 326 butikker i den lille delstaten.²
Følgende utdrag fra internbladet Wal-Mart Today fra oktober 1996 gir et innblikk i selskapets aggressive holdning. Her proklamerer selskapets visepresident Tom Coughlin: «At Wal-Mart, we make dust, our competitors eat dust.»³
Det hender også svært ofte at Wal-Mart legger ned sine egne varehus, de berømmelige «skoeskene» (henspiller på fasongen på bygningene) som visselig popper opp som paddehatter, men som også blir stengt over hele landet. I 2004 kjøpte Wal-Mart opp om lag 400 shoppingsentre, og besluttet deretter å stenge dem fordi de var «for små» eller «ikke lønnsomme nok» – selv om det dreide seg om et totalt areal på 8,54 millioner kvadratmeter!⁴
Alle disse manøvrene, som føyer seg inn i selskapets endeløse og lite flatterende rulleblad, har vakt motreaksjoner i lokalsamfunn over hele USA. Det første store slaget som ble vunnet mot Wal-Mart, utspilte seg i Greenfield i Massachusetts i 1993. I spissen for denne kampen sto en person som skulle bli Wal-Marts fiende nummer én, Al Norman. Han er en slags «profesjonell lobbyist» som opererer på vegne av organisasjoner av alle typer og politiske avskygninger.
Etter noe overtalelsesarbeid i starten, ble Norman raskt klar over hvor stort misforholdet var mellom hjembyen hans – som har 20 000 innbyggere – og Wal-Marts planlagte «hypermarked», som skulle bli rundt 40 000 kvadratmeter stort og legge beslag på et område på mer enn 30 hektar. Al Norman satte dermed i gang en kamp som han fortsatt fører den dag i dag.
Mange kjøpesenterprosjekter blir gjenstand for lokale folkeavstemninger i USA. Det hender faktisk at striden om bygging av enorme «skoesker» i utkanten av byer trekker flere folk til stemmeurnene enn presidentvalget. Det var tilfellet under folkeavstemningen i Greenfield i 1993. Innbyggerne engasjerte seg mer enn de hadde gjort under presidentvalget året før, der Bill Clinton gikk av med seieren. Slike folkeavstemninger er det viktigste våpenet motstanderne av Wal-Mart har.
Al Norman sa ja til å stille seg i spissen for den lokale bevegelsen mot kolossen fra Arkansas bare ti uker før folkeavstemningen skulle gjennomføres, 19. oktober 1993. En skikkelig politisk kampanje ble umiddelbart satt i gang. Wal-Mart brukte alle slags knep for å overtale velgerne. Selskapet sendte i flere omganger ut brev der de imiterte Greenfields kommunestempel, for å gi sin politiske markedsføringsstrategi et offisielt preg. Al Norman skaffet på sin side økonomisk støtte fra store deler av den lokale handelsstanden. Støtten ble gitt anonymt, for det er viktig å ikke framstå som om man representerer «interessene til en bestemt kategori», for å bruke Wal-Marts nytale.
Selskapet forsøkte å overbevise tvilerne ved å benytte seg av såkalte «astroturf»-organisasjoner, etter den amerikanske kunstgressprodusenten med samme navn – en form for «kunstige grasrotaksjoner». Dette gikk bokstavelig talt ut på å gi seg ut for å være vanlige borgere, for eksempel fra nabobyen, og å skryte av hvor fint det er med «everyday low prices» – samtidig som man fikk rikelig betalt fra et kommunikasjonsbyrå i New York eller Washington.
Det Norman og hans allierte hadde å stille opp med mot Wal-Marts enorme markedsføringsbudsjett, var en inngående kjennskap til området, samt innbyggernes tilknytning til sitt lokalsamfunn og ønske om å forsvare det mot inntrengningsforsøket til milliardærene fra det fjerne Arkansas.
Resultatet av folkeavstemningen ble 2 854 stemmer mot at Wal-Mart skulle få etablere seg i Greenfields, og 2 845 for – altså ni stemmers overvekt for nei-siden. Dette resultatet fikk tv-kanaler, aviser og radiostasjoner fra hele USA til å strømme til Greenfields, en by ingen hadde hørt om før.
Dette var bare begynnelsen på en lang rekke «preventive boikottkampanjer» mot Wal-Mart. I Eureka i California tok Wal-Mart selv initiativ til en folkeavstemning i 1998. Selskapet var overbevist om at det kunne etablere seg uten motstand nord i California. Men noen kilometer nord, sør og øst for Eureka, fantes det allerede Wal-Mart-hypermarkeder.
Innbyggerne i Eureka ble utsatt for et stormangrep fra et telefonsenter som arbeidet på oppdrag fra Wal-Mart. Av og til opplevde de å bli oppringt tidlig om morgenen, før de hadde stått opp. Noen av spørsmålene var ekstremt pågående, spesielt når det dreide seg om motstanden mot Wal-Mart, troverdigheten til de folkevalgte, pressen, eller «kommunisten» Al Norman.
En av byens innbyggere, Linda Hanrahan, fortalte til lokalavisen at hun hadde opplevd å få elleve oppringninger daglig. Hanrahan er funksjonshemmet og var blitt nødt til å øke dosen av beroligende medisiner i denne perioden. Attpåtil ventet hun på en telefon fra det lokale sykehuset angående helsetilstanden til sin far, som var rammet av langt framskreden kreft. Avsløringen av denne typen trakassering slo ned som en bombe, og ble umiddelbart brukt for alt det var verdt av Wal-Mart-motstanderne. 23. august 1999 stemte 2 605 personer for bygging av kjøpesenter, og 4 015 stemte mot.
Et nyligere eksempel på motstanden mot Wal-Mart er utvilsomt enda mer talende:
I Inglewood, en fattig forstad til Los Angeles der halvparten av befolkningen er svarte, halvparten spansktalende, stemte 60 prosent av velgerne mot det største selskapet i verden 6. april 2004. Sjokkbølgene var like store som styrkeforholdet var ujevnt. Det mektige Wal-Mart brukte over en million dollar i sin kampanje, en uhyrlig sum for den som kjenner Inglewood. Motstanderne hadde 110 000 dollar å rutte med, det meste var bidrag fra fagforeninger. De skjønte at dette var en kamp på liv eller død for dem: ti tusen husstander i Inglewood har tilknytning til en fagforening.
Også noen kirkesamfunn gikk ut mot det multinasjonale selskapet, men organisasjonen National Association for the Advancement of Colored People (NAACP), som har spilt en historisk rolle i de svartes kamp i USA, forholdt seg mye mer passiv. Wal-Mart hadde allerede gjennom flere år klart å kneble eventuell kritikk fra organisasjonen ved å overøse den med diverse gaver.⁵
Det kan i utgangspunktet virke underlig at en fattig befolkning avviser de nye arbeidsplassene Wal-Mart skilter med. Selskapets dårlige rykte var utslagsgivende i Inglewood. Tracy Gray-Barkan, medlem av Los Angeles Association for a New Economy (LAANE) gir oss imidlertid en annen forklaring: «Folkene i Inglewood var ikke nødvendigvis motstandere av Wal-Mart som sådan. De reagerte først og fremst mot måten selskapet ville etablere seg i byen på, at befolkningen ikke skulle få noen innsynsrett. På det planlagte området ville Wal-Mart ha skapt sitt eget lille bysamfunn, og gjort akkurat som det selv ville, så lenge det ville. Dette framsto som uakseptabelt. Det hele handlet i virkeligheten om respekt.»
Pastor Altagracia Perez forteller at «den vanskeligste oppgaven var den pedagogiske. Man måtte få folk til å forstå at de ikke ble bedt om å si ja eller nei til Wal-Mart, og at det senere skulle forhandles nærmere om betingelsene knyttet til etableringen. Man tilbød faktisk selskapet fritt leide på et stort område midt i sentrum av byen. Men for å bli klar over dette, måtte man lese og forstå innholdet i tiltak '04-A', et dokument på 72 sider. Dette dokumentet måtte vi gjøre kjent blant en fattig befolkning som ikke er vant til å lese offisielle dokumenter. For ikke å snakke om at tiltaket 04-A var utformet på en slik måte at det kunne vedtas med simpelt flertall, men at når det først var vedtatt bare kunne endres ved to tredjedels flertall.»
Episoden i Inglewood tilbakeviste flere fordommer om «Bushs Amerika», der den hellige treenighet består av slagordet «enten er du med oss eller mot oss», våpen og den elektriske stol. Inglewood viste først og fremst at fagforeningenes svake posisjon i USA ikke betyr at man ikke kan vinne. Inglewood viste også at det er altfor forenklet å sette likhetstegn mellom den religiøse sfæren og ultrakonservatismen. Blant motstanderne mot Wal-Mart var det både folk fra kirker og fra moskeer.
Inglewood viste også det ikke er et systematisk gap mellom innbyggere og lokale folkevalgte: Befolkningen i Inglewood var sjokkert over at Wal-Mart ville overse vedtaket fra bystyret om å avvise byggingen av kjøpesenteret. Byen var slagmark for en lang krig mot Wal-Mart, som denne gangen ble kronet med seier.
Det aller viktigste er kanskje at Inglewood viste at motstanderne mot det multinasjonale selskapet og dets «laveste priser» ikke bare finnes blant folk fra middelklassen med et nostalgisk forhold til småbutikkene («mom'n'pop stores») fra gamle dager. For første gang kunne ikke Wal-Mart avfeie motstanderne som «elitistiske snobber» som drikker caffè latte og vin og spiser importerte oster – og ikke lar seg forføre av Wal-Marts «autentisitet», «det amerikanske folkedypets nirvana».⁶ Tusenvis av fattige ga beskjed i amerikanske og internasjonale medier at et Wal-Mart-varehus ville gjøre dem enda fattigere. Siden har man oppnådd flere seire som har fått relativt stor oppmerksomhet: Staughton (Wisconsin), Avondale (Arizona) og Miramar (Florida), alle i september 2005.

Oversatt av G.E.1 Se Bob Ortega, In Sam We Trust, the Untold Story of Sam Walton and How Wal-Mart is Devouring the World, Londres, Kogan Page, 2000, s. 33-40.
2 Se Al Norman, Slam-Dunking Wal-Mart, Atlantic City, Raphel Marketing Editions, 1999, s. 20-21.
3 Samme kilde som over, s. 29.
4 Tall hentet fra www.morningbeat.com.
5 Se Earl Ofari Hutchinson, The Disappearance of Black Leadership, Los Angeles, Middle Passage, 2000.
6 Om dette temaet, se Thomas Frank, «Republikanernes røst» og Serge Halimi, «Et vinnende vesen?», norske Le Monde diplomatique, henholdsvis april og november 2004.
(…)