Kunst

Når kunsten og mennesket blir en vare

Med julens varefest bak oss, der nestekjærligheten omsettes i materielle goder i høy hastighet, benytter vi anledningen til å se på kunstnere ? Duchamp, Jeff Koons, Andy Warhol, popkunstnerene, Claes Oldenburg, Jimmie Durham og flere ? som nettopp har adressert forbrukersamfunnet. Noen gikk også så langt som å presentere seg selv som en vare. Men den nye produktkunsten får en til å undre seg på om det finnes noe under overflaten, bakenfor den hysteriske flørten med reklameplakatene, butikkvinduene og varene.

Posted on



ForbrukersamfunnetKunsten, ikke minst siden 60-tallet, har vist seg å være et fruktbart refleksjonsrom over forbrukersamfunnet, hvor markedets kolonialisering av stadig flere sider av hverdagen underkastes kritikk. En lang rekke kunstnere har undersøkt hvordan menneskelige verdier i vår kultur mer og mer erstattes av omsettelige bytteverdier.
Den kunstneren som i dag kanskje best etterlikner og utfordrer moderne markedsføringsstrategier, er amerikaneren og tidligere børsmegleren, Jeff Koons. I en tid der reklame og produktdesign er en milliardindustri, har hans betydelige suksess over en årrekke gitt han økonomiske muskler til å realisere høyteknologiske og strømlinjeformede kunstarbeider – gjennom stadig mer aggressive og oppfinnsomme taktikker. Koons kunstarbeider undersøker fenomener som oversminkede programledere i TV, innbydende barneleker, men fremfor alt kitsjen, slik masseproduksjonen har spist seg inn på kunstens område. Et av hans mest berømte verk er en gigantisk valp, på størrelse med en fireetasjes bygning, dekket av blomster. Arbeidet, hvor en dekorasjonsgjenstand er oppblåst i faretruende dimensjoner, er et potent bilde på en kapitalistisk økonomi der trygghet og omsorg underkastes markedets profittkrav. Et spesielt interessefelt for Koons er dessuten pornoindustrien, som er en ikke ubetydelig faktor i amerikansk økonomi. Koons giftet seg med den italienske pornomodellen og toppolitikeren (!) Cicciolina, som etter å ha vist brystene i valgkampen for noen år tilbake ble valgt inn i det italienske parlamentet. Giftermålet eksponeres av kunstneren som et mediestunt i erotiske fotografier, med referanser både til rokokkomalerier og moderne mykpornografi. Disse arbeidene fremstår som en parodi på kommersiell romantikk og kjærlighet, og er et pregnant uttrykk for varegjøring av menneskelige relasjoner i moderne populærkultur.
Koblingen mellom Koons kunst og salgbare produkter ble for øvrig spesielt aktualisert i Norge da Astrup Fearnley-museet for et par år tilbake anskaffet Michael Jackson and Bubbles til astronomiske 51 millioner kroner. Verket, som er et av Koons mest kjente, er en gigantisk etterlikning av en pynteskulptur i porselen, hvor popstjernen vises sammen med en liten kosedyrapekatt. Den ufattelige kjøpesummen understreker ikke bare det kommersielle ved kitsj-objektet i seg selv, men forteller også mye om markedets betydning i kunstverdenen, noe som utvilsomt her har gitt Koons dobbelt grunn til å smile.
Jeff Koons er kanskje den mest spektakulære av en rekke kunstnere man kunne kalle «produktkunstnere,» som alle forsøker å bearbeide virkeligheten preget av varer og produkter. Arbeidene er ambivalente – omfavner de kulturindustrien eller er kritiske til den? Antakeligvis ligger det hos Koons elementer av både aksept og skarp kritikk – tydeliggjort av Koons status som medieentreprenør og merkevare, i alle ordets betydninger.
Helt siden Marcel Duchamp presenterte sitt berømte pissoar i New York i 1917, har industrielt produserte gjenstander spilt en viktig men omdiskutert rolle i samtidskunsten. Slik produktkunsten har vist seg gjennom det tjuende århundre, og videre inn i vårt eget, varierer disse kunstverkene fra rene etterlikninger av hverdagsprodukter til mer didaktiske undersøkelser av større økonomiske og samfunnsmessige sammenhenger. Begrepet readymade, som ofte forbindes med disse kunstverkene, er Duchamps oppfinnelse. Det representerte i sin tid en totalt likegyldig vare som verken var spesielt imponerende eller provoserende – som en flasketørker, en snøskuffe eller pissoaret – disse var på hans tid i ferd med å inngå som selvfølgelige deler av vanlige folks hverdag, som var grunnen til at Duchamp interesserte seg for dem i utgangspunktet.
Det underliggende spørsmålet for de fleste av disse kunstnerne har vært hvordan lager en kunst som er relevant i et moderne, industrialisert samfunn. Litt tidligere mente enkelte at den abstrakte kunsten, som var dominerende frem til 60-tallet, simpelthen var for verdensfjern og utdatert i en omskiftelig verden.
I dag er situasjonen mer komplisert, ettersom det finnes mange aksepterte og institusjonaliserte kunstformer. Men motivasjonen om å komme nærmere virkeligheten via fokus på handelsvarer gjelder fremdeles.
Det reelle startskuddet for den produktorienterte kunsten kom egentlig med Pop-kunsten fra slutten av 50-tallet. De mest kjente representantene for denne var blant annet de amerikanske kunstnerne Andy Warhol, Jasper Johns og Robert Rauchenberg, som i en rekke arbeider som i dag er blitt berømte, brakte fenomener fra populærkulturen inn i kunsten.
Men Pop-kunstneren som kanskje mest konsekvent tematiserte produkter gjennom en lang karriere, er den svenske diplomatsønnen Claes Oldenburg. I 1961 åpnet han en butikk for salg av egenproduserte gjenstander, i grenseland mellom loppemarkedartikler og skulpturer, på Lower East Side på Manhattan. Disse vagt gjenkjennelige figurene, laget for hånd av hønsenetting, malt papir og lerretsduk, inkluderte blant annet joggesko, barneklær, fragmenter av merkevarelogoer som 7-Up, foruten matvarer som wienerpølser og kakestykker dandert på desserttallerkener. Oldenburg laget også en rekke andre arbeider, i enda mer overraskende materialer, som en hamburger på størrelse med en middels stor bil i myke tekstiler. Et annet spektakulært men håpløst ubrukelig produkt av Oldenburg var et trommesett med stativ og trommestikker, laget i tekstiler og myke plastikkmaterialer, liggende slapt på gulvet.
Oldenburgs arbeider fra 60-tallet sparker både til esoteriske kunstgjenstander og til kultusen av produkter i konsumsamfunnet. Han fikk frem det totalt ubrukelige og substansløse ved gjenstandene han «avbildet» ved å fremstille dem i materialer uforenlige med deres opprinnelige funksjon. Oldenburg har for øvrig senere laget skulpturer hvor selve målestokken kaster et nytt blikk på hverdagsgjenstandene og derigjennom får det ubetydelige til å virke betydningsfullt. I industriell teknikk har han blant annet laget en abnormt stor hageslange, som i form og format minner mest om en berg-og-dalbane. Han har også siden 60-tallet laget overdimensjonerte skulpturer som fremstiller henholdsvis et balltre, en kikkert, en klesklype og en lommelykt, for bare å nevne noen eksempler blant en serie arbeider.
Når man ser rundt seg i dagens virkelighet mettet med produkter, kan man spørre seg: Hva kan ikke være en vare? En av kunstnerne som mest helhjertet omfavnet moderne masseproduksjon, Andy Warhol, gikk til det sensasjonelle skritt å presentere seg selv som en vare. Med sin hvite tupé på hodet og et maskeaktig, sminket ansikt personifiserte han nettopp et mekanisert menneske-som-vare. Hans hang til å svare robotaktig med remser av fraser på spørsmål fra sensasjonspressen underbygget dette inntrykket. Uttalelsene han kunne komme med var for eksempel at han likte å spise den eksakt samme maten hver eneste dag – hva annet enn Campbells tomatsuppe, hermetikk som han har reprodusert i en rekke av sine arbeider. Dette gjorde interessen rundt ham bare enda større.

Men i motsetning til de fleste eksentriske kunstnerpersonligheter som har dominert og dominerer mediebildet, inkludert vår egen Odd Nerdrum, var Warhols opptredener overspilt i den grad at han fremsto mer som et offer enn som en triumfator i rampelyset. Og det er et uhyggelig aspekt ved hans fremtoning som retter en subtil kritikk mot mediesamfunnet, på tross av hans tilsynelatende beundring for og omfavnelse av det.
For øvrig hadde Warhol en evne til å stille også andre kjendiser og mediefigurer i et tvilsomt lys, i kraft av sin nærmest sykelige interesse for dem – men også gjennom sine sjelløse, totalt ukarismatiske silketrykkportretter. Disse sterkt stiliserte bildene basert på fotografier understreket, på en måte som få andre portrettkunstnere har evnet, det klisjémessige og uvirkelige ved de fleste celebriteter på Warhols tid.
Men foruten Pop-kunsten kan også en annen strømning på 60-tallet, nemlig Minimalismen, kobles til denne vareestetikken. Men minimalismen dyrket den industrielt produserte overflaten som et fenomen i seg selv. På begynnelsen av 60-tallet, i opposisjon til det dominerende abstrakte maleriet, presenterte lederskikkelsen blant minimalistene, Donald Judd, serier med industrielt produserte metallbokser montert direkte på galleriveggen. Boksenes upersonlige overflate, uten spor etter kunstnerens hånd, signaliserte en ny interesse for maskinell produksjon og varekultur. Den samme interessen for det industrielle ser vi også hos Dan Flavin, en annen amerikansk minimalist, med verk bestående av sylindriske lysstoffrør montert i enkle formasjoner – for eksempel i ett tilfelle med assosiasjoner til Empire State Building.
Overflaten som fenomen er et tilbakevendende tema i amerikansk kunst også utenfor minimalistenes rekker, og kanskje er dette et symptom på at dyrkingen av varen og produktene har stått enda sterkere i dette landet enn på vår side av Atlanterhavet. Også malere, som de såkalte fotorealistene, var nærmest fiksert på dette fenomenet – og spesielt reklameskiltenes fargesterke og dekorative ytre. Don Eddy malte fra 60-tallet av en rekke malerier som zoomet inn på utstillingsvinduer, breddfulle produkter og forvirrende refleksjoner. I denne amerikanske realismen er tingenes materielle eksistens totalt underordnet illusjonene, slik at det teatralske og kunstige i seg selv er den eneste kjernen av virkelighet å spore.
Amerikansk fotografi har også fokusert på markedsføringens og produktenes overflater, helt fra Walker Evans arbeider fra 20-tallet, som viste avrevne reklameplakater på skur og husvegger. Til forskjell fra maleriet og filmen, går det amerikanske fotografiet Evans står som representant for, bak illusjonen og viser den lite tiltalende virkeligheten under glansbildene.
Også Beatgenerasjonens fotografer, som Robert Frank og William Eggleston, har et eget blikk for det lurvete og groteske ved falmede produkter, og hvordan materielle symboler på vellykkethet og tilpasning kan fremstå som uattraktive og hykleriske. Denne tradisjonen videreføres også av vår samtids kunstfotografer som tyske Andreas Gursky. Han har gjennom gigantiske datamanipulerte fotografier av butikker fått frem en nesten sublim dimensjon ved kjøpesenteret, i all sin overveldende kompleksitet. I enkelte av hans fotografier får man følelsen av at det finnes en vare, og en prislapp, nærmest for hver piksel i bildet, som for eksempel i 99 cents, som viser et panorama av overfylte butikkhyller, med varer til identisk pris.
Kunsten som etterlikner salgsvaren er ikke mindre aktuell i våre dager. Skal vi dømme etter produktenes og markedsføringens økende dominans i samfunnet har den knapt noensinne vært et mer treffende tidsbilde. Astrup Fearnley museets pågående utstilling med unge amerikanske samtidkunstnere, Uncertain States of America, vitner om at den fremvoksende generasjonen viderefører arven fra sine forgjengere. Dette gjelder for eksempel Edgar Arceneaux og Rodney MacMillian, som gjennom en serie arbeider forfølger myten om Michael Jackson fra barndomshjemmet til de senere års pedofilianklager, gjennom serier av videoer, fotografier og tegninger. Alle arbeidene retter et kritisk søkelys på kontrasten mellom mediepersonen og det virkelige mennesket. Mike Bouchet, som også stiller ut på Astrup Fearnley, har tatt for seg filmstjernen Tom Cruise i et verk bestående av flere hundre keramiske skulpturer av skuespilleren, plassert på gulvet som rekvisitter i en teaterforestilling. Hodene produseres i Mexico, og skal i løpet av utstillingsperioden fylle hele gulvet i utstillingsrommet, for derigjennom å minne om arbeidsfordelingen mellom rike og fattige land, som en underliggende mekanisme i dagens globale økonomi.
Et trekk som skiller dagens produktkunstnere fra generasjonen som var aktive på 60-tallet, er nettopp en økt bevissthet om globaliseringen. Sammenhengene mellom geografi, etnisitet og produksjon er et nytt trekk som har vokst frem i kunsten siden 70-tallet, og som i dag tematiseres eksplisitt av et voksende antall kunstnere. Amerikaneren Jimmie Durham har gjennom en årrekke jobbet med denne tematikken blant annet i arbeider hvor han kobler elektriske gressklippere og telefoner med typiske klisjéer for indiansk livsstil og kultur, som knokkelrester etter dyr. Han har også laget et selvportrett som en slags robot, eller en automat, med et hode som en indianermaske, en kropp i skinn og en overdimensjonert penis, malt i sterke farger. Verket kobler sammen en rekke myter om den eksotiske primitive, og kommenterer hvordan disse er blitt standardisert og reprodusert, slik at de nettopp fremstår som varer.

Produktkunstens mange ansikter har vist seg frem i løpet av det meste av det moderne samfunnets historie, og fenomenet fremstår som et mangfoldig felt. Men et fellestrekk er at denne kunsten får en til å undre seg på om det finnes noe under overflaten, bakenfor den hysteriske flørten som møter oss på reklameplakatene, i butikkvinduene og i stabler med varer over alt hvor vi ferdes.

Enkelte kunstnere har blitt beskyld for slavisk å etterlikne denne virkeligheten, uten å stille kritiske spørsmål. Men samtidig er det å gjenta noe i seg selv å trekke det ut av en sammenheng, i dette tilfellet varene fra deres naturlige kretsløp, hvor vi forbruker dem, handler med dem og benytter varene for å definere vår sosiale status overfor omverdenen. I utgangspunktet legger vi knapt lenger merke til dem, fordi vi er for nær dem, for involvert i deres trollbindende spill, forhekset av deres sirenesang.
Det at kunstnerne fyller galleriene med produktkunst, og har gjort det i tiår allerede, er i seg selv et symptom på opplevelsen av livet, et bombardementet av inntrykk. Denne kunsten er til en viss grad stumt repeterende, og representerer ikke noe alternativ – er det et tegn på det traumatiske varemøtet eller behovet for å bearbeide inntrykkene?
Få har vel beskrevet denne essensielt moderne sinnstilstanden, nemlig det skjellsettende møtet med det høyteknologiske samfunnet, bedre enn den franske poeten Charles Baudelaire. Som han skriver: «The life of our city is rich in poetic and marvelous subjects. We are enveloped and steeped as though in an atmosphere of the marvelous; but we do not notice it.»
Produktkunsten forsøker å synliggjøre denne foranderlige virkeligheten, slik den er, rett foran oss, og dermed bøte på vår hang til å glemme hva den egentlig dreier seg om.


(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver