Der fangene henger seg i cellene

Sultestreik vært ulydighetens og trossens våpen i møtet med en kynisk og knusende overmakt. Historisk har blitt benyttet fra engelske suffragetter (forkjempere for kvinnelig stemmerett) i 1909 til politiske fanger i tyrkiske fengsler i 1984, 1996 og 2000 – via Gandhi i 1943 og 1948, Bobby Sands i 1981,¹ men også de papirløse innvandrerne («sans-papiers») i den franske byen Lille i 2004. På militærbasen Guantanamo har flere hundre av fangene, som de amerikanske myndighetene kaller «fiendtlige krigere» (enemy combatants), ved seks anledninger, mellom februar 2002 og september 2005, trosset Pentagons fangevoktere ved å nekte å innta næring.

De første protestbevegelsene fra de rundt 500 fangene som holdes innesperret på Guantanamo begynte i februar 2002, bare et par uker etter at de første av dem kom til fangeleiren. Takket være arbeidet til amerikanske menneskerettighetsorganisasjoner, deres informasjoner og analyser som utfyller de mer eller mindre innholdsløse offisielle uttalelsene, har vi en viss, om enn begrenset kjennskap til disse hendelsene. Organisasjoner som Amnesty International,² Human Rights Watch,³ American Civil Liberties Union (ACLU),⁴ og Center for Constitutional Rights (CCR)⁵ varsler om hvilken trussel Guantanamo innebærer for vår alles frihet. De minner om Bush-administrasjonens ansvar for bruk av tortur i fangeleiren, dens manipulering av og ringeaktelse for internasjonal og amerikansk rett, dens autoritarisme og hemmelighold, og ikke minst det faktum at alt dette går ustraffet hen.
To sultestreiker skal ha funnet sted i Guantanamo før den 27. februar 2002, men disse varte ikke særlig lenge, og angikk kun et fåtall fanger. Mot slutten av februar derimot, vedgikk leirledelsen at hele 194 fanger nå nektet å innta føde. I midten av mars ble tre fanger tvangsforet, og i begynnelsen av mai måned mottok de to siste sultestreikende samme behandling, etter henholdsvis 63 og 71 dager uten fast føde. En fjerde sultestreik skal ha funnet sted i desember 2002. Ifølge en av fangene som tok del i denne streiken, en britisk statsborger, skal den ha vart i seks uker, og begynte fordi en fangevokter hadde kastet Koranen i bakken. Den femte og den sjette sultestreiken er bedre dokumentert. Den første fant sted mellom 21. juni og 28. juli 2005, mens den andre varte fra 8. august til slutten av september samme år. Samtlige fanger i Camp V, som er hermetisk lukket for alle besøkende, skal ha deltatt i begge streikene.
Ifølge advokater fra firmaet Shearman & Sterling, som var på Guantanamo mot slutten av juni for å møte sine klienter, angår fangenes krav alle sider ved deres liv i fangeleiren: «Vi vil at vår religion skal respekteres; […] vi vil ha en rettferdig rettergang og juridisk bistand; vi vil ha tilstrekkelig næring og rent drikkevann; […] vi vil se sollys; […] vi vil vite hvorfor vi holdes så lenge i Camp V, noen av oss har vært her i over ett år; […] vi burde ha kontakt med våre familier, kunne skrive til dem og motta brev fra dem; […] alle må behandles likt; […] vi krever at en upartisk kommisjon skal foreta undersøkelser og gjøre forholdene på Guantanamo offentlig kjent.»
Fra og med den 2. juli sultet fangene i 26 dager i strekk. Forsvarsdepartementet så seg nødt til å vedgå at forholdene til en viss grad var slik de ble beskrevet av fangene, særlig hva deres hverdagsliv angikk. Vaktene begynte å dele ut mineralvann på flasker, og myndighetene godtok at fangene opprettet en komité som skulle forhandle deres krav med leirledelsen. De lovte i tillegg å tilpasse soningsforholdene til Genève-konvensjonens regler.
Fangene trodde på disse løftene, og stanset sultestreiken den 28. juli. I midten av august var imidlertid så og si ingen av løftene oppfylt, selv de som angikk næring og rent vann, og etter at flere fanger hadde blitt kraftig mishandlet av vakter fra spesialenheten ERF (Extreme Reaction Force), begynte de innsatte en ny sultestreik, som fikk enda bredere støtte enn den første. Medlemmene av fangenes forhandlingskomité ble plassert i isolasjon. CCRs advokat, Clive Stafford Smith,⁶ som oppholdt seg på Guantanamo fra 4. til 14. august, ble av de militære myndighetene nektet enhver form for kontakt med sin klient Hisham Sliti.
Ifølge en annen fange, Binyam Mohammed, som fikk møte sin advokat i det samme tidsrommet, ber de innsatte kun om at «rettferdighet skal skje fyllest: Vi ønsker å bli behandlet i henhold til Genève-konvensjonens regler for sivile fanger – enten må vi få en rettferdig rettssak på gyldig grunnlag, eller løslates.» De sultestreikende virket klare til å løpe linen ut, og mot slutten av august bekreftet fangenes advokater at minst 210 av dem deltok i sultestreiken. De militære myndighetene sa ingenting. Først den 2. september erkjente en talsmann for Forsvarsdepartementet at en sultestreik fant sted, men hevdet at den kun angikk 76 fanger. Han kunngjorde samtidig at 9 innsatte var innlagt på sykehus og tvangsforet.
Opplysninger CCR fikk tilgang til takket være Freedom of Information Act, en lov som blant annet gir fanger rett til innsyn i dokumenter som angår dem,⁷ indikerer at kollektive selvmordsforsøk har funnet sted ved minst to anledninger. I løpet av de første 18 månedene fangeleiren var i drift, ble det registrert 28 selvmordsforsøk – i alt var 18 personer involvert. I løpet av en uke i august 2003 forsøkte et tyvetalls fanger å henge seg i cellene sine, men ingen lyktes. Den 22. august ble det rapportert om ti selvmordsforsøk. I Guantanamo-legenes militær-medisinske sjargong ble disse hendelsene klassifisert som «forsøk på å tiltrekke seg oppmerksomhet». Gjerningsmennene var «manipulerende fanger med selvdestruktiv oppførsel».
Basen på Guantanamo har vært administrert av USAs hær siden 1902. Er denne fangeleiren kun et militært fengsel dit man sender fanger man ikke kan ha andre steder? Dreier det seg ikke snarere om en totalitær institusjon, ettersom den ikke har noen avklart juridisk status? Amerikanske ikke-statlige organisasjoner kjemper for å gjøre amerikansk lov og rett gjeldende også på Guantanamo. De vant en første seier den 28. juni 2004, da USAs høyesterett i rettssaken Rasul mot Bush dømte i Guantanamo-fangenes favør, og godkjente føderale amerikanske domstoler som kompetente i behandlingen av ankesaker fremmet av utenlandske statsborgere i fangenskap på militærbasen. Denne domsavsigelsen har imidlertid ikke blitt respektert av de militære myndighetene. Flere innsatte har ingen juridisk bistand overhodet.⁸ Mange av dem sitter innesperret under ukjent identitet. Med vitende og vilje har Bush-administrasjonen skjøvet disse fangene bort fra den rettslige verden. Den amerikanske presidenten vil stå fritt til å handle som han vil, og hans administrasjon følger en operasjonsmodus som er hevet over alle lovlige demokratiske pressmidler og alle internasjonale avtaler.
I en rapport fra april 2005⁹ bruker Amnesty International termen «forsvunnet» for å beskrive de identitetsløse fangene – de på Guantanamo, men også de som holdes i varetekt av CIA, og de som i all hemmelighet er overført til andre land (mellom 100 og 150 personer).¹⁰ Amnesty snakker også om «utenomrettslige henrettelser» i forbindelse med mordene på seks antatte Al-Qaida-medlemmer i Yemen i november 2002 (bilen de satt i ble truffet av en rakett).¹¹ Dette lovstridige systemet, som vi foreløpig kun kjenner konturene av, hviler naturligvis på hemmelighold: Hemmelige fangetransporter fra ett land til ett annet; CIAs hemmelige flygninger; hemmelige fengslinger på amerikanske militærbaser; militære domstoler som holder dokumentasjon om «fiendtlige krigere» hemmelig (de nekter faktisk å gi så vel fanger som advokater innsyn i disse dokumentene, noe som umuliggjør ethvert effektivt forsvar)… I tillegg til alt dette nektes FN tilgang til det aktuelle området, mens amerikanske senatorer og journalister blir tilbudt godt overvåket sightseeing.
Forsvinninger, hemmeligheter, tortur, militære domstoler, utenomrettslige henrettelser… disse metodene brukes stadig vekk av diktatoriske regimer, og nå også av Bush-administrasjonen.
Offentliggjøringen av disse faktaene engasjerer i svært liten grad den vestlige folkeopinionen. Etter attentatene den 11. september har de vestlige regjeringenes uttalelser, deres «terrorspråk», som oftest falt i god jord. Derfor er det mange som tror at det på Guantanamo ikke finnes annet enn talibanere, al-qaida-medlemmer eller -tilhengere, ekstremister som enten har drept amerikanere i Afghanistan og andre steder, eller gjerne skulle ha gjort det. Fangene på Guantanamo er ikke annet enn terrorister og mordere som ved sine handlinger eller tanker har fjernet seg fra resten av menneskearten – om de så holdes fengslet på ubestemt tid, uten lov og dom, er da ikke det så ille. De som mener dette slutter seg til en konsensuspolitikk i undertrykkelsens tegn. De tar til seg en fryktens diskurs som gjennomsyrer dagliglivet og styres av en institusjon som vet hva den vil og hvordan den skal få det til: Det hvite hus. Under slike forhold har det ingen politiske konsekvenser å rapportere om tortur og umenneskelige forhold på Guantanamo. For det finnes intet kollektivt engasjement mot denne totalitære institusjonens eksistens.

oversatt av G.U.

1 Mellom den 5. mai og den 20. august 1981 lot ti fanger i Maze-fengselet seg sulte i hjel. De var alle medlemmer av IRA eller INLA, og protesterte mot Margareth Thatchers opphevelse av deres status som politiske fanger.
2 Amnesty International, «Guantanamo and Beyond: The Continuing Pursuit of Unchecked Executive Power», London, 13. mai 2005.
3 Human Rights Watch, «In Still at Risk: Diplomatic Assurances No Safeguard Against Torture», New York, april 2005.
4 ACLU, «Memo to Interested Persons on the Civil Liberties Record of Designate Michael Chertoff», Washington Legislative Office, 28. januar 2005.
5 Barbara Olshansky og Gitanjali Gutierrez, The Guantanamo Prisoner Hunger Strikes and Protests: February 2002- August 2005, Center for Constitutional Rights, New York, 8. september 2005. Denne rapporten ligger til grunn for flere av informasjonene gitt i denne artikkelen.
6 Clive Stafford Smith er britisk statsborger, men har viet over 20 år av sitt liv til forsvar av dødsdømte i den amerikanske delstaten Mississippi.
7 Freedom of Information Act er resultatet av arbeidet til en kommisjon ledet av demokraten og senatoren Frank Church i 1975. Denne kommisjonen foretok undersøkelser angående amerikanske sikkerhetsbyråers ansvar og praksis–blant annet tok den for seg CIAs rolle i general Augusto Pinochets statskupp i Chile den 11. september 1973, og FBIs likvidering av Black Panther-partiet og dets aktivister mellom 1969 og 1971.
8 Omtrent 200 fanger har for øyeblikket advokatbistand, men ifølge Amnesty International (april 2005) har kun 74 av dem fått møte sin advokat.
9 AMR 51/064/2005, 28. april 2005.
10 Jf. Amnesty International, «Guantanamo and Beyond: the Continuing Pursuit of Unchecked Executive Power», s. 4. (se også: www.amnesty.org/library/Index/ENGAMR510632005)
11 Samme sted, ss. 21 og 27 ff.
(…)