Et tropisk Klondike

Gullrush fra Kongo til UgandaLandsbyen Mongbwalu i Ituri-provinsen nordøst i Den demokratiske republikken Kongo minner om Det ville vesten: en støvete hovedgate med saloonlignende kafeer, et nedslitt hotell med bulkete skilt, ungdomsgjenger på motorsykler som observerer de forbipasserende som om de venter på at en duell skal starte hvert øyeblikk. Sammenligningen med Det ville vesten er nærliggende også av en annen grunn: akkurat som i byene som spratt opp under gullrushet i USA, står det edle metallet i sentrum for all aktivitet i Mongbwalu.
Ituri-provinsen befinner seg midt i et område med noen av verdens største gullforekomster.¹ Flere hundre kilo gull utvinnes hver måned fra de håndverksbaserte gruvene rundt den avsidesliggende landsbyen Mongbwalu. Deretter blir metallet fraktet illegalt til nabolandet Uganda, og derfra eksportert til Europa, hovedsakelig Sveits. Jakten på disse enorme profittene ligger til grunn for konflikten som siden 1997 har badet Den demokratiske republikken Kongo, og hele regionen, i blod.
De enorme mineralforekomstene som finnes her i det tidligere Zaïre, har gitt det afrikanske gigantlandet tilnavnet «en geologisk skandale». Mongbwalu er blitt et slags «tropisk Klondike» etter at diktatoren Mobutu Sese Seko i 1982 liberaliserte utvinningen av gull i deler av landet. Tusenvis av improviserte gruvearbeidere kastet seg med full glød inn i en «business» som aldri har stanset opp, selv ikke når krigen raste som verst.
Hver eneste dag, grytidlig om morgenen, setter de seg inn i bulkete firehjulstrekkere og kjører den ulendte veien til utvinningsområdene. Når de kommer fram, deler de seg inn i grupper, og begynner å grave. Det ser ut som en enorm bikube der hundrevis av menn virvler rundt i gjørmehull… Noen står i vann til livet og graver i et forrykende tempo. Jorda blir lagt i plastbeholdere som så lempes videre av andre arbeidere, som klamrer seg fast til skrentene. Hver og en av dem et bittelite ledd i en frenetisk samlebåndsoperasjon. Hvert arbeidslag arbeider for sin egen fortjeneste. Våt sand og småsteiner legges i en sikt som holdes over en vanndam. Første bud er å finne gullstøv. De mest lovende steinene hamres i stykker, i håp om at de edle årene skal dukke opp.
«Man må kjenne området for å vite hvor man skal grave,» sier Etienne, som i minst ti år har gravd etter gull i åssidene rundt Mongbwalu. Rundt ham står en gruppe unge arbeidere som omhyggelig undersøker steinbitene som er blitt liggende igjen i sikten, på jakt etter noen gullkorn. «I dag har vi ikke hatt hellet med oss,» sier Etienne. «Men jeg er sikker på at det går bedre senere. Hvis vi finner et bra stykke, kan vi tjene fem dollar hver».
Øverst i skråningen ruver restene av en metallkonstruksjon: Det er det som er igjen av «fabrikken», den offentlige bedriften som ble etablert for å utvinne gull i regionen Kilo-Moto, som Mongbwalu er inngangsporten til. Aktiviteten pågikk for fullt på Mobutus tid, da Ituri var kontrollert av regjeringen i hovedstaden Kinshasa. På den tiden gikk fortjenesten av salget rett i lomma på den zairske diktatoren, som i fred og ro kunne sylte ned formuen sin i utenlandske banker. Rett etter at han ble veltet i 1997 begynte kampen om kontrollen over denne ressursrike jorda.
Regionen Kilo-Moto er et av de mest ustabile områdene i denne delen av Afrika. Her finnes de mest utstrakte gullforekomstene på kontinentet, og dette enestående potensialet fikk alle de sentrale aktørene i «den første afrikanske verdenskrigen» til å kaste sine begjærlige øyne på regionen. I 1998, etter at Rwanda og Uganda invaderte landet, ble Kilo-Moto okkupert av ugandiske styrker, som fraktet gullet direkte til hjemlandet via fly.
Da de utenlandske troppene ble nødt til å forlate landet etter Sun City-avtalen (Sør-Afrika) i 2003, ble området åsted for voldelige kamper mellom Unionen av kongolesiske patrioter (UPC), som var støttet av Rwanda, og Nasjonalist- og integrasjonistfronten FNI, som var alliert med Uganda. 60 000 mennesker skal ha blitt drept i sammenstøtene. Dette på tross av den riktignok beskjedne intervensjonen fra FNs fredsbevarende styrker i Kongo, MONUC, som har vært til stede i landet siden 1999. Gruvedriften havnet i hendene på UPC, men FNI tok siden tilbake kontrollen over området, og betrakter det fortsatt som sitt enemerke.
Opprørsgruppene er blant mye annet blitt anklaget for å drive med tvangsarbeid i gruvene. Ifølge en fersk rapport fra den ikke-statlige organisasjonen Human Rights Watch, beslaglegger FNI en andel av gullet som utvinnes, og krever at arbeiderne betaler en dollar per dag for å få lov til å grave.² Militslederne avviser dette hardnakket: «Det er fred nå, våre menn er avvæpnet. Alle arbeiderne jobber for egen fortjeneste og for landets beste,» hevder Iribi Pitchou Kasamba. Denne lille, men kraftige mannen ble leder for FNI da partiets president Floribert Ndjabu ble arrestert i mars 2005 i Kinshasa, anklaget for å stå bak drapet på ni bangladeshiske FN-soldater i Ituri i februar 2005.
Omgitt av sine «løytnanter» ved utkanten av utvinningsområdet – der de vekker en blanding av respekt og frykt hos arbeiderne – betegner Kasamba anklagene fra Human Rights Watch som «rent oppspinn». «De eneste pengene vi har mottatt, er beløpet på 8000 dollar som AngloGoldAshanti frivillig overførte til oss». Dette store sørafrikanske selskapet, som har fått utvinningskonsesjon for et 10 000 kvadratkilometer stort område rundt Mongbwalo, ble nylig anklaget for å ha gitt opprørene penger under bordet.
I 2003 innførte nemlig FN en embargo som forbyr all støtte til de væpnete gruppene i Den demokratiske republikken Kongo. Ledelsen i AngloGoldAshanti har på sin side forsvart seg med at de måtte bryte embargoen for å ivareta sikkerheten til sine ansatte.³ Skandalen blir ikke mindre av at selskapet skilter med en «etisk» policy basert på «bedriftsmessig sosialt ansvar».⁴ AngloGoldAshanti har ennå ikke satt i gang virksomhet på sin konsesjonsområde. Her foregår utvinningen fortsatt for hånd, ved hjelp av spade og sikt.
I nærheten av gruveområdet står en gruppe menn utstyrt med gullvekter, klare til å kjøpe. De heldigste gullgraverne flokker seg rundt dem, og tviholder på dagens funn med et smil om munnen. Transaksjonen begynner med at gullstøvet varmes opp og blandes med salpetersyre for å løse opp urenheter. Når denne operasjonen er gjennomført, blir gullet som gjenstår veid og kjøpt. Prisen er rundt 10 dollar per gram. Kursen endrer seg i takt med markedet, og øker jo lenger unna utvinningsområdet man kommer. I Bunia, «hovedstaden» i Ituri, selges gullet for 11,5 dollar grammet. Småkjøperne som trenger seg sammen i hovedgata i Mongbwalu, arbeider for mellomledd i Bunia og Butembo i naboprovinsen Nord-Kivu.
Gruvevirksomheten fører med seg en mengde småforetak: kvinner selger frukt, poteter og ris; ungdom på motorsykkel går i skytteltrafikk mellom utvinningsområdet og Mongbwalu; og en broket forsamling av musikere, som ser ut til å traktere geværene bedre enn gitarene, overvåker etter alt å dømme hvem som kommer og går. Betalingsrutinene ser ut til å være godt organisert: Det ser faktisk ut til at FNI innkasserer en andel av salget. Men det er vanskelig å få noen til å innrømme dette. Partileder Kasambas tilstedeværelse er i seg selv et effektivt avskrekkingsmiddel. Ingen vil si et ord.
Det er først senere at en innbygger i Mongbwalu går med på å gi oss sin versjon av situasjonen, på betingelse av at han får være anonym: «På fabrikken og i de andre gruvene i nærheten av landsbyen, driver ikke FNI så streng kontroll. Etter at FN-soldatene kom, har militsene måttet operere mer diskret. Men bare noen få kilometer lenger unna, er praksisen som før: tvangsarbeid, beslaglegging av gull, trakassering.»
De 140 pakistanske soldatene i FN-styrken MONUC⁵ som har ansvar for avvæpning av militssoldatene, ankom i april 2005. De fremstår imidlertid som enda mer diskrete enn opprørerne. De holder seg stort sett i leiren sin rett utenfor landsbyen og nøyer seg med å gjennomføre noen patruljer i ny og ne. En av de ansvarlige for kontingenten innrømmer for øvrig at han ikke vet «så mye om hva som foregår der borte i gruvene».
I MONUCs hovedkvarter i Bunia bekrefter man uten videre denne situasjonsbeskrivelsen: «I teorien skulle MONUC kunne overvåke smuglingen av ressurser,» sier Karin Volkner, som er «funksjonær for politiske saker» i FN-styrken. «Men i virkeligheten har vi ikke de nødvendige midlene for å utføre en slik kontroll. I Mongbwalu finnes det bare en militær kontingent. Vi planlegger å sende en gruppe sivile, men for øyeblikket har vi bare gjennomført noen befaringer.»
Soldatene i MONUC deltar av og til i mer omfattende operasjoner, og støtter opp om valgprosessen som skal markere slutten på overgangsperioden i landet.⁶ De beskjeftiger seg imidlertid lite med smuglingen – selv om den foregår rett foran nesen på dem.
For i Bunia selges gullstøvet åpenlyst. I denne krigs- og fattigdomsherjete byen, der tusenvis av flyktninger fortsatt er stuet sammen i en leir i nærheten av flyplassen, er gullhandel den eneste måten å tjene penger på. På de to lokale markedene virker det som om alle driver med nettopp dette. Noen gjør det helt åpenlyst, med skilt hvor det står «gull til salgs». Andre er mer diskrete. Men gullvekta og flasken med salpetersyre taler sitt tydelige språk.
Ifølge den kongolesiske gruveloven som ble innført i 2002, må man ha bevilling fra de sentrale myndighetene for å kunne kjøpe gull hos detaljhandlere.⁷ Men i denne regionen er staten ikke-eksisterende, så ingen ser ut til å bry seg om hva loven sier. «Ituri lider under at institusjonene står så svakt,» beklager Karin Volkner: «Regjeringen i Kinshasa er svært langt unna, og har aldri vært særlig opptatt av befolkningen i øst. I tillegg er enkelte ministere innblandet i smuglingen av råvarer og har ingen interesse av å bidra til fred i regionen.»
Hele denne handelsvirksomheten hviler på et godt organisert nettverk av gruvearbeidere, kjøpere og mellomledd. Gullet til småkjøpmennene i byen blir kjøpt av en håndfull forretningsmenn som sørger for å frakte det videre til Ugandas hovedstad Kampala i all hemmelighet. Smuglerne bruker mange forskjellige transportmidler (lastebiler, firehjulstrekkere, motorsykler, kanoer over Albertsjøen), og profiterer på den nesten totale mangelen på kontroll ved den kongolesiske grensen. Etter hvert er færre og færre aktører innblandet. I Kampala er det kun tre selskaper som driver med kjøp av gull, alle drives av entreprenører som opprinnelig kommer fra India. Det største av disse tre selskapene, Uganda Commercial Impex Ltd. (UCI),⁸ har hovedkontor i forstaden Kamutckia, en halvtimes biltur fra sentrum.
«Hver måned kjøper vi cirka 350 kilo gull, for fem millioner dollar totalt,» forteller selskapets eier, Jamnadas Vasanji Lodhia. «Leverandørene våre er alltid de samme: 17 personer, alle kongolesere fra Bunia og Butembo». Den mest kjente av disse er Kambala Kisoni, eier av Congocom Trading House og et lite Antonov-fly, som under navnet til flyselskapet «Butembo Airlines» sikrer nærmest daglig flyforbindelse mellom Mongbwalu og Butembo. FN anklager Kisoni for å ha brutt embargoen ved en rekke anledninger, og mener han skal ha hjulpet FNI med å transportere våpen og personell til Mongbwalu.⁹
Over telefon avviser Kisoni alle anklagene: «Vi blir beskyldt for å stå i ledtog med opprørerne. I virkeligheten har FNI brukt oss som gisler, de opptrer som eneherskere i området. De tvinger oss til å betale 60 dollar i avgift for hver landing i Mongbwalu. Vårt ønske er at den kongolesiske hæren skal ta tilbake kontrollen over regionen og gjenopprette ro og orden.»
Kisoni nekter ikke for at han eksporterer gull uten tillatelse fra gruvedepartementet i Kinshasa, men forsvarer dette: «Det er farlig å eksportere med lisens. På grunn av korrupsjonen i statsapparatet risikerer man å miste alt. Før i tiden hadde vi lisens, men tre ganger ble vi frastjålet leveransene. Og vi vet at tyvene hadde forbindelser til regjeringen.» Ifølge Kisoni er Congocom rett og slett en uformell bank: «Her fungerer gull som et byttemiddel. (…) Vi opptrer bare som mellomledd mellom kjøpmennene i Kongo og de ugandiske selskapene.»
I Kampala blir gullet Uganda Commercial Impex kjøper, smeltet om til små gullbarrer i selskapets hovedkvarter. Disse blir deretter eksportert hver måned til det store metallurgiselskapet Metalor Technologies SA i Neuchâtel i Sveits. Det ser imidlertid ut til at denne handelen har stanset opp siden juni 2005. Etter at den omtalte rapporten fra Human Rights Watch ble offentliggjort, bestemte det sveitsiske selskapet seg for å innstille importen.
Jamnadas Vasanji Lodhia i Uganda Commercial Impex er rasende: «Denne handelen har foregått i hundre år. Jeg har vanskelig for å forstå hvorfor de lager så mye bråk om dette. De anklager oss for å stjele rikdommer fra Kongo, men våre leverandører er jo kongolesere, som bruker pengene til å kjøpe varer som de selger videre i hjemlandet, hvor det ikke finnes noen ting. De kjøper ikke våpen, men sukker, kaffe, ulltepper og klær. Hvorfor i alle dager skulle de kjøpe våpen? Kongo er jo stappfull av våpen allerede. Rent økonomisk er det våpensalg som gir minst fortjeneste».
Lodhia sier at han ikke vet noe om de antatte forbindelsene mellom hans leverandører og de væpnede gruppene i Ituri. Han sier at han har vært i Bunia og Butembo, men aldri har satt sin fot i Mongbwalu. «Det har av og til hendt at jeg har reist på besøk til våre kunder øst i landet, men jeg har aldri besøkt gruvene,» forsikrer han. Han viser oss selskapets regnskapsbøker, der milliontransaksjoner med de kongolesiske kundene står bokført: Mesteparten av pengene er plassert på bankkontoer på Mauritius og i Hongkong. «Leverandørene våre stoler ikke på de lokale bankene, så vi setter pengene inn på de kontoene de oppgir. Dette er fullt lovlig,» forklarer Lodhia.
Faktisk er denne handelen fullstendig legalisert. Den ugandiske staten krever ikke opprinnelsessertifikat for gullet. Den krever kun en skatt på 0,5 prosent av gulleksporten og en avgift på 1 200 dollar årlig for å innvilge lisens. I teorien skal metall som importeres fra utlandet tolldeklareres når det bli tatt inn i landet. Men det er så enkelt å krysse grensen mellom Kongo og Uganda at ingen tar seg bryet med å gå via tollen.
Tallene viser hvor omfattende smuglingen er: I 2003 var verdien på Ugandas egen gullproduksjon 23 000 dollar, mens landet offisielt hadde importert gull for bare 2 000 dollar. Uganda eksporterte imidlertid gull for hele 45 millioner dollar. Ifølge det samme tallmaterialet, som kommer fra Departementet for energi- og gruveutvikling i Kampala, produserte Uganda samme år 40 kilo gull og eksporterte over fire tonn… (i 2002 var den offisielle produksjonen 2,6 kilo og eksporten 7,6 tonn¹⁰).
Som følge av denne gigantiske, legaliserte smuglervirksomheten, er gull Ugandas nest største eksportvare, etter kaffe. «Det er en offentlig hemmelighet!», utbryter Lodhia. «Alle vet at gullet fra Kampala egentlig kommer fra Kongo. I det gamle Zaïre, spesielt i øst, er staten fullstendig fraværende og det finnes ingen kontroll. Slik har det vært etter Mobutus tid.»
Uganda ble knutepunktet for eksport av kongolesisk gull allerede i 1994, da regjeringen i Kampala vedtok å frata sentralbanken monopol på kjøp av gull, fjernet de høye eksportavgiftene (mellom 3 og 5 prosent), og liberaliserte reglene som kommersielle selskaper hadde måttet forholde seg til fram til da. Tidligere ble gullet fra Ituri fraktet via Kenya, der handelen allerede var liberalisert. Lodhia vedgår selv å ha flyttet sin virksomhet fra Nairobi til Kampala. «Rent logistisk er det mye lettere å arbeide fra Uganda. Landet er mye nærmere Kongo og sikkerhetsforholdene er meget bra,» forklarer den indiske entreprenøren.
På veien fra de kongolesiske byene til den ugandiske hovedstaden, øker prisen på gullet: Uganda Commercial Impex betaler 13,5 dollar per gram. Prisen på salg til utlandet varierer ut fra svingninger i de internasjonale markedene. «Men vi driver med en profittmargin på 0,5 prosent,» presiserer Lodhia, og tilføyer: «Utvinning av gull er levebrødet til tusenvis av mennesker øst i Kongo. Disse aktivistene fra Human Rights Watch driver iherdig lobbyvirksomhet for å stanse dette, men deres ideologi vil til syvende og sist ramme nettopp de menneskene de ønsker å beskytte. Jeg for min del taper penger, men jeg dør ikke av sult. Hvis sveitserne slutter å kjøpe og jeg ikke finner andre åpninger, vil jeg om kort tid bli tvunget til å slutte å kjøpe gull.»
Fra gruvearbeiderne i Mongbwalu til storhandlerne i Kampala, via mellomleddene i Bunia og Butembo, er det faktisk tusenvis av mennesker som er innblandet i denne trafikken. Selv om de væpnede gruppene øst i Kongo utvilsomt har profitert på utvinningen av gull – og fortsatt gjør det – er det vanskelig å sette en stopper for det gjennom embargoer og lignende tiltak. Ikke minst fordi det er uklart hvem som skal sørge for at disse bestemmelsene respekteres. En ekspertgruppe fra FN mener at «gitt størrelsen på landet, vil et absolutt forbud mot eksport av naturressurser fra Den demokratiske republikken Kongo være et ekstremt kostbart og vanskelig gjennomførbart tiltak».¹¹
Den ideelle løsningen ville ifølge ekspertgruppen være et «sporingssystem» med påbud om opprinnelsessertifikat, som gjør det mulig å stanse smugling til Uganda. Men et slikt system, som ble innført for diamanter i forbindelse med den såkalte Kimberley-prosessen,¹² er fortsatt ikke utarbeidet for gull.
«Den eneste måten å hindre at krigsherrer profiterer på denne virksomheten, er å presse regjeringene i regionen til ikke å la disse forbrytelsene gå ustraffet hen,» sier Enrico Carisch, finansekspert i FN, og legger til: «Fremfor alt bør Uganda normalisere den bilaterale handelen med Kongo. Dette forutsetter imidlertid at regjeringen i Kinshasa med hjelp fra det internasjonale samfunn gjenvinner kontrollen over den østlige delen av landet.» I en region hvor staten er fraværende og hvor gull er den eneste inntektsmuligheten for et stort flertall av innbyggerne, er det vanskelig å se for seg at smuglingen kan stanses ved et trylleslag – ikke minst så lenge den internasjonale etterspørselen etter gull er høy.
oversatt av G.E.
1 Grunnloven av 2005 (artikkel 2) innebærer at de 11 nåværende regionene i Den demokratiske republikken Kongo skal deles opp i 26 provinser. Ituri, som i dag er en dal av regionen Nord-Kivu, vil da bli en egen provins, med Bunia som «hovedstad».
2 Human Rights Watch (HRW), Democratic Republic of Congo. The Curse of Gold, 2005. Tilgjengelig på nettsiden www.hrw.org
3 Se «Gold group admits militia cash 'errors'», The Financial Times, London, 2 juni 2005.
4 www.ashantigold.com
5 Per 30. juni 2005 besto MONUC-styrken av ca. 15 490 soldater, 703 militærobservatører, 231 sivile polititjenestemenn, 747 «internasjonalt sivilt personell», 1209 «lokalt sivilt personell» og 436 frivillige fra FN. MONUCs mandat, som etter planen skulle ta slutt 1. oktober 2005, er blitt forlenget til 30. september 2006. Se www.monuc.org
6 Valget som skal markere slutten på overgangsperioden skulle funnet sted 30. juni 2005, men er blitt utsatt. Vil sannsynligvis ikke gjennomføres før i juni 2006.
7 Human Rights Watch, op. cit., s. 98-99
8 De andre to selskapene er Machanga Ltd. og Bhimji Ltd.
9 Rapport fra FNs ekspertgruppe om Den demokratiske republikken Kongo, FNs sikkerhetsråd, New York, 25. januar 2005, S/2005/30.
10 Tall fra Ugandan Bureau of Statistic, sitert i «Banks 'handling smuggled gold proceeds'», The Financial Times, London, 2. juni 2005, samt i HRWs rapport, op. cit..
11 Rapport fra FNs ekspertgruppe om Den demokratiske republikken Kongo, FNs sikkerhetsråd, New York, 26. juli 2005, S/2005/436.
12 Sertifiseringssystemet kalt Kimberley-prosessen ble lansert i 2003, og pålegger alle diamantproduserende stater å utstede et opprinnelsessertifikat for sine diamanter.