Til alle ytterligheter

Bellmer var den som utforsket seksualdriften og angsten til sitt ytterste. En psykologisk og kunstnerisk oppdagelsesferd. Pompidou-senteret i Paris har satt opp en utstilling til ære for den tyske surrealisten Hans Bellmer.

Hans Bellmer har alltid vært oppsiktvekkende. Det er også nokså oppsiktsvekkende at utstillingen som Pompidou-senteret arrangerer er den første virkelig store utstillingen som vies Bellmer i Frankrike. For det var her Bellmer tilbrakte halve livet sitt inntil han døde i Paris i 1975. Det var dessuten her han fullførte det viktigste av alle hans verk, som også ble et av de mest intense kunstverk i forrige århundre. Han var den som utforsket seksualdriften og angsten til sitt ytterste og dette mer enn noen annen kunster i hans samtid, inkludert Masson og Giacometti. En tegning eller et fotografi av Bellmer skaper debatt og vekker oppsikt selv den dag i dag. Utstillingen inneholder mer enn to hundre tegninger og fotografier. Mange har aldri vært vist før.

Bellmer ble født inn i en tysk og protestantisk borgerlig familie i Kattowitz i 1902. Han begynte raskt å forakte det miljøet som faren representerte. Sistnevnte var ingeniør og en mann med strenge moralske verdier. I 1933 meldt han seg inn i nazistpartiet. Hans ønske var at sønnen skulle utdanne seg til elektroingeniør som ham selv. Som motreaksjon velger Bellmer heller å forlate industriyrket i begynnelsen av 1920-årene. Da hadde han oppdaget Klee og dadaistene i Berlin. Inspirert av den tyske kunstbevegelsen Die Neue Sachlichkleit1 bestemte han seg i 1924 for å bli maler.
Bellmer var like nådeløs i sin stil som Otto Dix. Høsten 1925 dro han til Paris, men det er usikkert hvorvidt han hørte om surrealismen eller om Breton. Tilbake i Berlin begynte han å jobbe som reklametegner for å ha et levebrød. Samtidig forsatte han sin egen kunstopplæring ved å lese Baudelaire og Freud, og ved å studere malere fra middelalderen, deriblant Graf, Deutsch og Altdorfer. Dette var også de viktigste malerne som Dix lot seg inspirere av. På samme tid var Bellmer vitne til at Tyskland var i ferd med å gå i oppløsning og miste fotfeste.
I 1933 distanserte han seg fra Tyskland. Ikke fysisk, men på et sosialt plan. Han viet seg til utformingen av en symbolsk og erotisk skulptur. Det var en dukke formet i tre, pappmasjé og diverse materialer. Dukken ble ikke laget for formen sin del, men med tanke på arrangerte fotografier hvor den kunne opptre som elsket kvinne, bøddel, offer eller død person.
Maleren Kokoschka hadde samme idé i 1918 da han bestilte en dukke i naturlig størrelse av Lotte Pritzel som var en venninne av Bellmer. Men mens Kokoschka ble ved det ene maleriet, så Bellmer et viktig verktøy i sin dukke med fire ben, runde bryster og en mage som kunne snurre rundt seg selv. Fra desember 1935 begynte hans fotografier å trykkes i det franske tidsskriftet Minotaure. Samme år begynte han dessuten å lage noen mindre rosa bøker. Disse får nesten samme betydning i surrealismens historie som Bunuel sine filmer. Uten at noen ventet det dukket det plutselig opp et kunstverk som er nesten uutholdelig klart og brutalt. Et verk som gav følelsen av å bli kuttet opp, revet i to og torturert.
Dukken vokste seg stor av vold, i en voldelig tid. En voldelighet som var mye mer grusom fordi den ble utøvet tilsynelatende uten følelser og bekymringer. Bellmer viste det som ikke skulle vises, uten skrupler. Det er ikke tilfeldig at han interesserte seg for Jack the Ripper. Ingenting var fjernere fra Bellmer enn ekspresjonismen og dens raseri.
Fra 1937 malte han i stort antall med hvit gouache på svart papir og krokier med blekk eller kullstift. Disse utførte han med et fremragende teknisk håndlag, men samtidig med en eleganse i de linjer som åler seg rundt og framhever følelsen av ubehag. Han ikledde seg rollen som kriminell til det ytterst, for å se, for å få oss til å se. Det er en psykologisk og kunstnerisk oppdagelsesferd hvor det handler om å ta et undersøke underbevissthetens dybder, slik som Marquis de Sade og Georges Bataille gjorde. Bellmer illustrerte også boken Historien om øyet 2 av Bataille i 1947. I mellomtiden opplevde han selv hvilke smerter livet kunne by på da hans kone, Margarete, døde av tuberkulose i februar 1938.
Han forlot Tyskland like etter dette og ble så arrestert av fransk politi sommeren 1939. Sammen med Max Ernst ble han sendt til fangeleiren Camp de Milles. Under okkupasjonstiden levde han i skjul i byen Castres og begynte å skrive boken Petit anatomie de l’inconscient physique (En utforsking av den fysiske underbevissthet). Han interesserte seg for portretter inspirert av Cranach og engasjerte seg dessuten i motstandsbevegelsen. Han gikk fra en kvinne til den neste, fra Marcelle Sutter til Nora Mitrani, og opplevde et utall erotiske eventyr og drama. Bak alt dette skjulte det seg en elendighet. Uten tanke for konsekvensene gikk han til alle ytterligheter, om det så var sex, alkohol, kokain, eller hans egne visjoner om androgyni, hybrider, lemlestelse og morbide besettelser.
I 1953 møtte han poeten Unica Zurn. De delte et vanvittig liv som endte med Zurn sitt selvmord i 1970 etter flere psykiatriske innleggelser. Bellmer fortsatte ufortrødent fram til 1960-årene. Like fullkomment som alltid tegnet han de karakteristiske lange linjene som gav omrisset av et bryst, hofter – mens hår, lepper, kjønnsorganer, skjelett og innvoller ble illustrert med stor detaljrikdom. Ved hjelp av lyse malingsstrøk og fotoklipp framhevet han intensiteten i de store billedkomposisjonene på svart bakgrunn. Imidlertid egner hans verk seg best i bokform og i mindre billedformat. Her har han dag ut og dag inn samlet skisser av de fantasiene som finnes i de menneskelige underbevisstheter.
© Diplo / Le Monde / NYT Syndicate. Oversatt av C.S.C.

Hans Bellmer, anatomie du desir, Pompidou-senteret. Utstillingen varer fram til 22. mai. Litteratur: En meget fullstendig utstillingskatalog, på 264 sider, samt bøker av kunstneren selv (Petit anatomie de l’image). Dessuten vises Hans Bellmer på Galérie 1900-2000 i Paris fram til 8.april.

1 Die Neue Sachlichkeit (The New Objectivity) var en gren av ekspresjonismen som ble opprettet i Tyskland etter første verdenskrig av George Groz og Otto Dix. Kunsten betegnes av realistisk stil kombinert med kynisme og et samfunnskritisk filosofisk ståsted. Kilde : http://www.artcyclopedia.com/history/dieneuesachlichkeit.html
2 L?Histoire de l?Oeil. Historien om øyet / Georges Bataille ; oversatt av Tomas Espedal. - [Oslo] : Spartacus, cop. 2002. - 122 s. - (Sexus ; nr 1).
(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Default thumbnail
Forrige sak

Den digitale materialitet

Default thumbnail
Neste sak

Når man ignorerer CIA

Andre saker om Nord-Amerika

Klassismens problem

På de amerikanske universitetene blir det stadig vanligere å analysere samfunnet ut

0 kr 0