Dagens intellektuelle

Dagens intellektuelle i Frankrike nyter anerkjennelse, makt og medias gunst, om enn ikke i den grad deres store forgjengere gjorde det.

Etter det vi har hørt har visst noe endret seg i Frankrike, slik som forfatteren Proust en gang skrev.1 Som alltid er det vanskelig å vite om endringen er reell eller om det bare er slik vi oppfatter det. Dette gjelder særlig hva journalister oppfatter som endringer. Deres yrke går jo ut på å forklare oss, til et hvert tidspunkt, hvor vi har kommet i verden – om det så gjelder på et intellektuelt plan eller andre ting.
Det nye er ikke at vi i en god stund har befunnet oss i en periode med stagnasjon og selv med en urovekkende nedgang. Det hadde vi allerede mer eller mindre innsett. I sitt svar til Perry Anderson hadde selv ikke Pierre Nora mye å utsette på beskrivelsen av hvor dårlig det står til med det intellektuelle i dag: «Jeg er enig i den helhetlige diagnosen om at skaperevnen i Frankrike er kraftløs og blodløs. Men det han anser som et fransk kulturelt sammenbrudd, opplever jeg som noe mer smertefullt enn som noe å le av. Dessuten gjemmer jeg ordet «katastrofe», fordi ordet «metamorfose» heller dukker opp når jeg tenker på det..»2
Vi har visstnok ikke sett det verste. Er det en katastrofe, eller noe mildere, en metamorfose, at vi må snakke om de nyeste endringene som kulturpresse informerer oss om? Dagens intellektuelle nyter anerkjennelse, makt og medias gunst, om enn ikke i den grad deres store forgjengere gjorde det. Dessuten legger de ikke bånd på seg for å uttale seg offentlig på en måte som kan anses for å være «neoreaksjonær». En anerkjent ekspert på emnet forteller at « etter tiår med venstreradikal dominans, ble disse intellektuelle til et nytt høyre. Det er et høyre som går god for villfarelsene til det rådende flertall, for å skape ærlighet omkring drabantbyene og om «hatet mot Vesten». Og de risikerer å gjøre splittelsene i det franske samfunnet enda større.»3
Anderson konstaterer først at de fleste store navn i fransk åndsliv har gått bort (Roland Barthes, Jacques Lacan, Raymond Aron, Michel Foucault, Fernand Braudel, Guy Debord, Gilles Deleuze, Jean-François Lyotard, Pierre Bourdieu, Jacques Derrida). Deretter merker han seg at ingen fransk intellektuell har siden oppnådd internasjonal anerkjennelse som kan sammenlignes med deres. Den grenseløse betydningen som tilkjennes en intellektuell som filosofen Bernard-Henri Lévy, gir trolig det beste bildet av hvilket nivå vi har sunket til: «Man kan vanskelig forestille seg en mer radikal dreining av de franske nasjonale konvensjoner når det gjelder smak og intelligens enn det at denne tullingen får så mye oppmerksomhet i Frankrike. Dette skjer på tross av utallige bevis på hans udugelighet til å få fakta og ideer riktig. Ville en slik karikatur kunne ha eksistert i et annet stort vestlig samfunn i dag?»
Jeg som skriver disse linjene mener svaret på dette spørsmålet er klart nei. Imidlertid er det også åpenbart at det tjener ikke til noe å si dette. Det var som Karl Kraus sa: «Vår tidsalder elsker over alt le fait accompli, kjensgjerningen. Særlig den berømmelse og betydning som man har fått ved hjelp av media. Akademikere og vitenskapsmenn sin skepsis skal ikke få forstyrre den gode nattesøvnen ved å si: La oss være glade over å ha én universell mann og et geni som, på en enda mer storslått måte enn Arnheim i Mannen uten egenskaper, lykkes nettopp i å realisere i seg selv den store syntesen av kultur og økonomi, eller av sjel og forretning!»
Da to journalister utgav en bok som nok en gang fordømte det franske bedrageriet,4 mobiliserte mediemakten i stor stil for å feire at ærverdige Professor Obnubile hadde vendt tilbake til L’île des pingouins (Pingvinøya) etter sitt besøk til det største demokratiet av dem alle. Mediemakten er jo den med størst, og kanskje den eneste, ansvar for å skape dette bedrageriet – et bedrageri som noen av medias representanter fra tid til annen roper opp mot (uten å bli hørt). Obnubile hadde reist til Nye Atlantis for å prøve å virkelig forstå landets politiske samt det sosiale og kulturelle økonomiske systemet. Deretter skulle han forklare dette til innbyggerne.5 Jeg vet ikke om han var i stand til å forstå noe av problemet han tok for seg. Det er lite trolig, men det er nå heller ikke så viktig. Heretter innehar han en status slik at han knapt står i fare for å bli dømt i lys av dette. Hvis han tilfeldigvis blir det, vil det ikke få noen faktiske følger.
Doktor Obnubile er utvilsomt den type lærd person som passer inn i vår opplyste tidsalder. Ikke som Hilary Putnam som filosoferte over Nye Atlantis. Han konstaterte følgende så sent som i 1990: «Det er jo helt uanstendig å se alle i dag som lovpriser kapitalismen!».6 Man kunne naivt nok tro at uanstendigheten har blitt større den dag i dag.
Imidlertid er ikke dagens intellektuelle så naive. Den intellektuelle har for øvrig sluttet å være beskjeden i det henseende. Han har heller respekt for den etablerte makten, først og fremst makten i markedet og i økonomien. Det kunne man nok en gang overvære da ungdom i Frankrike protesterte mot usikkerheten i arbeidslivet. Når det gjelder moralske problemstillinger kan den intellektuelle snakke i det uendelige, men han vil ikke kjedes med spørsmål om sosial rett eller sosiale problemstillinger overhodet. Vanligvis er han nøye med å ikke belære representantene for storkapitalen. Til gjengjeld belærer han gjerne dem fra de dårligst stilte sosiale kår.
Det er da utvilsomt bedre at man ikke spør seg om hvor mye oppriktig beundring det er i de overbegeistrede lovprisingene som pressen både titt og ofte overøser verkene til noen av våre mest berømte tenkere. Som den østerrikske forfatteren Robert Musil konstaterte: «Denne dyrkelsen er ikke helt og holdent ekte. For innerst inne skjuler det seg en nokså utbredt overbevisning om at ingen i dag egentlig fortjener dette. Og når man åpner munnen er det vanskelig å si om det er av ren entusiasme eller for å gjespe. Å si at en person er genial i våre dager, når man for sin egen del legger til at det ikke lenger finnes genier, minner om det å dyrke de døde eller om disse hysteriske kjærlighetshistoriene hvor man bare dummer seg ut når de ekte følelsene svikter.»7
I Frankrike står man overfor et spesielt, men ikke nytt, problem (det eksisterte allerede under strukturalismens storhetstid på en nesten like åpenlys måte). Problemet går ut på det som Perry Anderson kaller «den overraskende lille betydning som ble viet kritikken». Han påpeker at «den vanligste oppfatningen av hva en anmeldelse er – se gjerne La Quinzaine littéraire, Le Nouvel Observateur, Le Monde des livres, Libération – er det som man andre steder vil kalle en reklame […]. En åpenhjertig debatt, velfundert og viktig for et skjønnlitterært verk, for et essay eller en historiebok, har blitt sjelden vare». Man må altså spørre seg selv om det egentlige bedrageriet, det som på en måte er opprinnelsen til alle de andre bedrageriene, gjelder bare kritikken. Det vil si en kritikk som stort sett er blottet for enhver kritisk holdning, avstand og selv vilje. En kritikk som synes det er normalt og naturlig å hovedsakelig gjøre det motsatte enn hva som er forventet av den.
Som vi fryktet gir ikke Pierre Nora noe form for svar til Perry Anderson når det gjelder dette viktige problemet. Når sant skal sies går Nora ikke inn på dette i det hele tatt. Pressen er håpløst overbevist om at det ikke er noen grunn til å endre på noe i deres metoder. De mener at alt er til det bedre i denne verden med verdens beste kritikk. Ofte begrunnes det med at det som skjer i Frankrike skjer i hele verden for øvrig. Det ikke er visst ikke til å unngå. Det er to påstander som man er nøye med å ikke bevise og som begge i virkeligheten er uriktige.
Er vi i ferd med å gå inn i en ny fase slik den ene dominerende konvensjonelle retningen vanligvis avløser den andre? Har den intellektuelle verden sluttet å bare være fra venstresiden, men også blitt fremskrittsvennlig og demokratisk (han sluttet å være revolusjonær for lenge siden)? Det er bekymringsverdig hvordan det enn er. For utviklingen av fransk filosofi siden andre verdenskrig vitner om at den i virkeligheten forsonte seg med demokratiet først på et eksepsjonelt sent tidspunkt. Deretter forsvarte den demokratiet i en kort periode med overiveren til en nyfrelst tilhenger. Det tok dermed ikke lang tid før de igjen vendte seg vekk fra det.
Den franske filosofen Jacques Rancière nøler ikke med å snakke om et «nytt hat mot demokratiet». Han lurer på hvordan man kan forklare at det i samfunn og stater ansett som demokratiske finnes «en dominerende intelligentsia som dag ut og dag inn beskylder et eneste onde, kalt demokratiet, av alle de menneskelige onder? En intelligentsia som selvfølgelig ikke er desperate eller som ønsker å leve med en annen lovgivning.»8 Det sier seg selv at svært få av de intellektuelle som kommer med slike beskyldninger vil kunne erkjenne at, når alt komme til alt, er det de har faktisk et resultat av demokratiet selv. I noen aspekt er disse faktisk demokratiets mest overbeviste tilhengere. De er til og med tilbøyelige til å bifalle Amerika når landet utløser en krig offentlig bygget på vernet om den demokratiske verden og demokratiske verdier. Disse intellektuelle beklager seg ikke over demokratiske regjeringer og institusjoner, men over den demokratiske sivilisasjon, dens folk og levemåte. Deres antidemokratiske holdning kan oppsummeres slik Rancière sa det: «Det finnes kun én type godt demokrati – det som bekjemper katastrofen den demokratiske sivilisasjon er.»
Den sosiale virkeligheten og dens urettferdighet har lett for å bli glemt i alt dette. Imidlertid blir man fra tid til annen mer eller mindre brutalt påminnet den. Det kunne man også forvente. Det kan virke som om det var det som skjedde nylig, da de franske ungdommene gjorde opprør. Disse ungdommene har blitt ansett som lite politisk orienterte og blottet for mening om hvilken fremtid (eller mangel på fremtid) samfunnet skaper for dem. Den nyintellektuelle har imidlertid som regel lite å si når det gjelder dette. Deres nærmeste forgjengerne hadde imidlertid oppfattet det som et nytt berettiget opprør mot den organiserte sosiale usikkerheten. Hvis den nyintellektuelle tenker mer reaksjonært, hadde han til og med vært tilbøyelig til å ikke se mer enn nok et tegn på det tiltaksløse og fordervete demokratiske samfunnet. Samtidig hadde han sett svake eller inkompetente ledere som ikke evnet å gjenopprette den nødvendige orden.
De nevnte intellektuelle bruker diverse «idealer» (tenkning,”ekte» kultur,republikansk universalitet, transcendens, osv.) for å skjule deres måte å tilpasse seg de voksende sosiale urettferdigheter og ulikheter. Dessuten viser de en likegyldighet overfor sosiale problemer i seg selv som tidvis når nye høyder (se de skammelige kommentarene som enkelte beæret oss med i forbindelse med krisen i de franske forstedene). Jeg reagerer nesten på samme måte som Kraus. Han kom med følgende bemerkning angående en politisk sak hvor en kjent intellektuell hadde oppført seg på en uverdig måte: «Den prinsipielle tvilen jeg har med hensyn til dømmekraften til dagens intellektuelle, frigjør meg fra bryet jeg burde ha tatt for å senke meg ned på nivået til hver enkelt av deres idealer.»9
Det blir useriøst å snakke om anti-intellektualisme når det gjelder slike holdninger. Det man må spørre seg om er om det er gode nok grunner for å nekte det intellektuelle miljøet forståelse og overbærenhet slik som man er ment å vise vanlige mennesker. Dette gjelder spesielt de intellektuelle som innehar de mest privilegerte stillingene.
Bernard Crick som skrev biografien om George Orwell forklarer at «selv om han var forbannet på all urettferdighet og intoleranse, så han aldri ut til å ville be vanlige folk om for mye. Sinnet hans rettet seg mot de intellektuelle. Først og fremst fordi de hadde makt eller en viss innflytelse på den. Da måtte de også ta på seg ansvaret for konsekvensene.»10 Slik jeg ser det var dette også holdningen til Bourdieu og til Kraus, selv om sistnevnte egentlig ikke kan regnes som en demokrat. Jeg kan ikke se hvordan en intellektuell, som ennå har en viss forståelse for sine forpliktelser og samtidig for sine begrensinger, kan tilegne seg en ny holdning. Orwell bemerket angående oppførselen til de engelske intellektuelle at «de liberale frykter friheten og de intellektuelle er rede til å ta i bruk all slags nedrigheter mot tenkningen.»11 Jeg må innrømme at jo mer tiden går, desto mer deler jeg hans synspunktpå begge disse punktene.
Rancière nevner filosofen Ernest Renan og argumentene som Renan brukte i boken La Réforme intellectuelle et morale allerede på den tiden. Renan skrev at «Frankrike, slik den allmenn stemmerett har formet henne, har blitt sterkt materialistisk. De noble bekymringer som Frankrike gjorde seg en gang i tiden, patriotismen, gleden over det vakre, kjærligheten for heder og ære, forsvant med adelen som symboliserte den franske sjel.»12 Man kan tenke seg at de intellektuelle – som, i likhet med Renan, klandrer fremfor alt den allmenne stemmeretten for å «ikke forstå behovet for vitenskapen, de adeliges og de lærdes overlegenhet» – fant sine grunner i historien og i omstendighetene. Jeg har vanskelig for å se hvilke unnskyldninger man vil ta i bruk for å forsvare de intellektuelle som i dag snakker mer eller mindre på samme måte. De er styrket av en selvsikkerhet av å representere den franske sjelen (og sjelen for øvrig).

1 Se Marcel Proust, A la recherche du temps perdu, Bibliothèque de la Pléiade, Gallimard, 1954, s. 517. Norsk oversettelse På sporet av den tapte tid.
2 La pensée tiède: Un regard critique sur la culture française, oversatt fra engelsk av William Olivier Desmond etterfulgt av artikkelen La pensée réchauffée, Pierre Nora sitt svar, Le Seuil, 2005, s. 101. Orginaltittel: Union Sucrée: the Normalising of France.
3 Laurent Joffrin, Les néoréacs (De nyreaksjonære), Le Nouvel Observateur, 1.-7.desember 2005, s. 50.
4 Nicolas Beau og Olivier Toscer, Une imposture française (Det franske bedrageriet), Les Arènes, Paris, 2006.
5 Se Anatole France, L?ïle des Pingouins (Pingvinøya), kapittel 3, Voyage du Docteur Obnubile (Doktor Obnubile sin reise).Passasjen alluderer til Lévys American Vertigo (overs. anm.)
6 Hilary Putnam, Définitions, oversatt fra engelsk (U. S. A.), introduksjon og samtaler ved Christian Bouchindhomme, Editions de l?Eclat, Combas, 1992, s. 90.
7 Robert Musil, L?Homme sans qualités, oversatt fra tysk til fransk av Philippe Jaccottet, Le Seuil, 1956, 1. bind, s. 358. Orginaltittel: Der Mann ohne Eigenschaften. Norsk oversettelse : Mannen uten egenskaper.
8 Jacques Rancière, La haine de la démocratie (Hatet mot demokratiet), La Fabrique, Paris, 2005, s. 79.
9 Karl Kraus «Prosess Friedjung», Die Fackel, nr. 293, 4. januar 1910, s. 11.
10 Bernard Crick, George Orwell, Une vie, oversatt fra engelsk til fransk av Stéphanie Carretero og Frédéric Joly, Editions Climats, Castelnau-le-Lez, 2003, s. 420.Orginaltittel: George Orwell: a life, 1981.
11 Sitert i Bernard Crick, se forrige fotnote, s. 501.
12 Ernest Renan, La Réforme intellectuelle et morale (Den intellektuelle og moralske reformen), Calmann-Lévy, 1871, 14.utgave, s. 18.