Musikk

Musikkens destabiliserende kraft

Protestene innen musikken blir mer enn noen gang før raskt tatt til inntekt for den «gode» sak ? opprøret blir gjort til en vare, gjerne utstyrt med et bilde av Che, eller den nødstilte, noe som iblant kan gi et tvetydig uttrykk. I Irak ble det til og med observert en tanks med bilde av Bob Marley. Og engasjement er for enkelte musikere en måte å holde seg i søkelyset på ? og oppnå pene salg med små utlegg. Er dagens protestmusikk beskrivende, er den en kritikk av, eller et virkelig bidrag til brennbare politiske spørsmål?

Posted on

>«Diskriminering mellom hvite eller svarte? Det er bare å skrike opp, så forstår dere hva jeg mener. Og all dette jævla preiket de serverer i avisene og på tv. Og all denne massedritten som det bare blir mer av for hver dag. Nå nylig var det en forbanna dust som sa han ville komme og ta rotta på deg bare fordi han ikke liker hudfargen din. Spilte ingen rolle om den er svart og hvit, han vil bare se blod.»

Nei, disse grovkornet ordene ble ikke skrevet i 2006 av en rapper fra Clichy-sous-Bois [en av drabantbyene utenfor Paris hvor det gikk hett for seg under opptøyene i november 2005]. More Trouble Everyday ble unnfanget av Frank Zappa i 1966, etter getto-opprøret i Watts i Los Angeles. I New York året etter fikk han soldater fra US Marines som nettopp var kommet hjem fra Vietnam, til å innta scenen. De sang Bob Dylan-låter og brølte: Eat the apple, fuck the core! [Et ordspill på «core – kjerne – og «corps», elitekorpset de tilhørte] Et omkved som framtidige Irakveteraner nok kan tenkes å stemme med i. Akkurat slik Talking Vietnam, skrevet av Phil Ochs i 1964, ikke er uten parallell til det som skjer i dag langs oljeledningene. «Vi så til at de røde svina ikke har noe sted å gå, samlet opp i leirer, satt bak lås og slå, jammen er de frie nå!»


I DAG HAR VI en ny generasjon, men kampsakene og engasjementet er uendret. Ett eksempel her er mobiliseringen som ble satt i sving mot «korstogene» til Bush-administrasjonen. To Washington av John Mellencamp, We Want Peace av Lenny Kravitz, In A World Gone Mad av Beastie Boys, Pledge of Resistance av Saul Williams, Patterns of War av Dr Israel… for hver dag som går vokser listen over artister som kjemper mot «wargasm», en liten neologisme unnfanget i amerikanske undergrunnsmiljøer.

«Klimaet er usunt. Det minner om Tyskland i 30-årene. Jeg har aldri vært en aktivist, men nå føler jeg behov for å engasjere meg.» Slik lød Rickie Lee Jones' reaksjon på Patriot Act. Men om flere har grepet ordet for å uttrykke sin motstand, og mulighetene til å utveksle kritikk har økt, er sensuren av vanlige medier blitt skjerpet.

«Vi husker alle bildet av den lille vietnamesiske jenta som står midt i napalmregnet. Hadde vi lignende bilder under bombarderingen av Afghanistan? Den jevne amerikaner har ikke tilgang til slik informasjon, den blir kun formidlet gjennom nettverk for spesielt interesserte,» bemerker Tom Morello. En gitarist som har etablert Axis Of Justice, en politisk organisasjon som har som målsetting å vise andre sider ved denne situasjonen.

I et internt notat skal MTV ha satt foten ned for upassende musikkvideoer, slik som Boom! av Systems Of A Down, hvor Michael Moore hadde regien, eller Bombs Over Bagdad med Outkast. Det mest markante eksemplet er utvilsomt oppfordringen til boikott, samt anklager om «kjetteri», i kjølvannet av én enkelt replikk uttalt av Dixie Chicks i 2003: «I'm sorry for the President.» Texasjentene med solid køntri-forankring lå øverst på listene, men så stupte salget.

Mike Ladd, en amerikansk rappeartist som er bosatt i Frankrike, har gitt ut ni album på ti år. I 2004 laget han In What Language? i samarbeid med indiske Vijay Iyer, hvor han reflekterer over ikke-rettighetssonene som flyplasser har blitt. I etterkant av for eksempel opplevelsene til den iranske filmskaperen Jafar Pahani, som ble plassert i forvaring for deretter å bli bortvist fra New York. Ladd er forsiktig når det gjelder å trekke paralleller til 60-årene: «Den gang fantes det et reelt folkelig engasjement, de ulike bevegelsene gikk sammen om flere saker, som borgerrettigheter, Vietnam og avkolonialisering. Borgerlige og fattige, svarte og hvite, studenter og arbeidere, alle gikk arm i arm! Nå fins det mer elendighet og flere distraksjoner, men færre rom til å organisere seg og ta opp kampen i.»

Protestene blir dessuten mer enn noen gang før raskt tatt til inntekt for den «gode» sak. Opprøret blir gjort til en vare, gjerne utstyrt med et bilde av Che, eller den nødstilte, noe som iblant kan gi et tvetydig uttrykk. I Irak ble det til og med observert en tanks med bilde av Bob Marley. Anekdoten er ganske betegnende for tiden vi lever i. Samaritanske sjeler har i lange tider visst å utnytte denne businessen. I fremste rekke her har vi Bob Geldof, den vennlige arrangøren av allslags velmente festligheter. For å avhjelpe gjelden til landene i Afrika stablet han sommeren 2005 på beina verdensomspennende konserter, men glemte å invitere de det angikk direkte, nemlig afrikanske artister! I samme leia finner vi U2, som lager musikk med et anstrøk av reaksjon. Engasjement er for enkelte en måte å holde seg i søkelyset på – oppnå pene salg med små utlegg. Nå kan man til og med kjøpe ringelyder til mobiltelefoner laget av protestsanger. Slik forretning gir gode inntekter, og er nøye planlagt. Kan man forestille seg tretti sekunder av We Shall Overcome, hymnen komponert av folk-ikonen Pete Seeger til en tekst inspirert av streikende fabrikkarbeidere, låte fra en mobiltelefon fra Sagem! [Et av de mest kjente merkevarene innen mobiltelefoni i Frankrike] Nok til å få den henrettede anarkistsympatisøren og fagforeningsmannen Joe Hill til å snu seg i graven – han som var en viktig inpirasjonskilde for hele Dylan-generasjonen.


HIP HOP-EN, som en stund førte an i samfunnsprotesten, har også blitt skikkelig. Forbrukeren blir utsatt for markedsføring av nøye utvalgte produkter, hvor engasjement snarere har blitt et moteuttrykk, framfor en holdningserklæring. De med ekte raseri når ikke fram. «Vi er i minoritet. Og blir ikke spilt i radioen. Hvem kjenner vel de engasjerte tekstene til Casey? Hvem har hørt Les Grandes Gueules fra Sète? [«Une grande gueule» betyr å være stor i kjeften] Les Evadés fra Bourges? Le Collectif 911 fra Lille?» spør Hamé opprørt. Han spiller i gruppen La Rumeur (Ryktet), som er bannlyst på Skyrock, radiostasjonen som spiller fransk formatert rap. Hvem kommer til å lytte til platen til Rocé? Som for øvrig har en velskodd penn:

Frankrike lider av amnesi

vet alt om Malcom X

Men om Frantz Fanon og FLN

ikke det dugg

//

Kan alt om svarte andre steder

men sine egne ignorerer

//

Viser film om comboy og indianer

men araberen og kampen hans?

om den tragedien, de lite aner



Til en musikk som mellom linjene sier at det ennå ikke er for sent. Hamé sier bekreftende: «Musikken bør i seg selv inneholde litt brostein og litt handling. Stilen er overflaten til ideene. Innhold og uttrykk er uløselig knyttet til hverandre, ellers hadde jeg skrevet bøker eller opprop. Så måten å være mest mulig politisk på, er å uttrykke et ønske om frigjøring og å frambringe det ved hjelp av et formspråk som inkarnerer den frigjøringen. Borgerliggjøringen av kulturelle uttrykksformer er ikke uunngåelig, selv om jeg er fullt klar over at vi har alle en strekkode i ræva.»
Nå, 40 år etter at Vietnamkrigens og borgerrettighetskampens Amerika trykket den til sitt bryst, hvilken nytte har en «protestvise» i dag? «Ved å gå ut over en ren beskrivelse av en tilstand, noe som indikerer en viss resignasjon overfor en grusom verden, så tar protestsangeren fatt i dette materialet og blir en aktiv deltaker i det som er i ferd med å skje: han forteller ikke lenger, han setter seg i fare,» mener produsenten Jean Rochard, som på 80-tallet etablerte selskapet Nato.

På 30-tallet skrev Woody Guthrie på gitaren sin: «Denne maskinen dreper fascister.» På 70-tallet kom Fela Kuti, som regnes som en kraftig motstander av den nigerianske stat og som er tilhenger av en panafrikansk løsning, med følgende erklæring: «Musikken er framtidens våpen.» Ingen, verken i Kabylia [region i det østlige Algerie] eller i Chiraquie [benevnelsen på presidentveldet og «hoffet» rundt president Chirac], tviler på den destabiliserende kraften en låt kan ha. Den kan oppfordre til demobilisering, slik som Desertøren av Boris Vian, eller det motsatte, slik som Back Of The Bus, skrevet av Carver Neblett og udødeliggjort av Harry Belafonte: «Om du ikke ser meg bakerst i bussen, om du ikke ser meg på bomullsmarkene, om du ikke ser meg noe sted, så kom til stemmelokalet, der jeg legger min stemme i urnen.» 50 år senere tok forøvrig Rock Against Bush opp igjen dette samfunnsengasjementet. Lederen for prosjektet, Fat Mike, en gammel kjenning fra punkmiljøet, har åpnet et nettsted med et heller eksplisitt navn: punkvoter.com!


OM BEGREPET «protestsang» er tilbake i rampelyset igjen, så gjenspeiler det også rent semantisk USAs ideologiske dominans. I den kollektive hukommelse er fenomenet godt forankret i 60-årenes Amerika. Og når det nå dukker opp igjen, er det der det skjer. Utover problemene sangene tar opp og ordene de uttrykkes med, kan man sette spørsmålstegn nettopp ved dette enkle faktum. Dylan – sjangerens ypperste representant med albumet Masters Of War – var også den første til å frykte de negative konsekvensene av en ensrettet form for protest. «Vi ville at han skulle fronte våre kampsaker, mens han ville være rockemusiker,» bemerker forfatterne av boken Protest Song, la chanson contestataire dans l'Amérique des sixties (Protestsanger fra 60-tallets USA). «Ved et merkelig paradoks tok en hel generasjon til seg denne musikken. Den fikk lydsette deres opprør, og bidro dermed til å øke den kulturelle utbredelsen av datidens mest dominerende imperium.»
MEN I 2006 organiserer motstanden seg i internasjonale nettverk, og artistene tar initiativ utfra eget ståsted og opphav. «Vi kan ikke ha samme budskap som rømte negerslaver!» varsler Klod Kiavué, en musiker fra Guadeloupe som fører gwo ka-tromme-tradisjonene videre. «Denne musikken har alltid eksistert, har alltid holdt stand. Helt fram til Césaire, var Afrika uten talsmenn. [Aimé Césaire, en høyt elsket vestindisk lyriker som også er et viktig talerør i oppgjøret med kolonialtiden] Gwo ka-en forteller en annen historie enn den som er offisielt godtatt.» Ikke så langt unna, nemlig i Sao Paulo, har Tom Zé laget en opera som handler om seksuell og sosial segregering. Han inntar scenen iført kjeledress, «fordi jeg kommer fra et land som blir utbyttet av verdens kultiverte land». Siden 60-årene har den brasilianske kunstneren gitt sitt svært personlige bidrag til verdens musikkscene. «Det finnes to måter å lage en engasjert låt på. Enten kan man få folk til å tenke etter. Eller så kan man slynge ut paroler. Musikk som gjør det, forakter mennesket. For om musikken gir svaret, dreper den evnen til å tenke selv. En slik pasteurisert musikk blir til slutt et beroligende middel som lar menneskeheten fortsette å drømme. Det jeg gjør, er å prøve å få folk til å våkne.»

Og til det behøver man ikke nødvendigvis tekst. Det gjorde jazzmusikerene klart. På 50-tallet satte kontrabassisten Charles Mingus fingeren på problemet med Fables Of Faubus, en skikkelig salve mot guvernøren i Arkansas som hadde sendt ut Nasjonalgarden mot fargede gymnasiaster. Og rettet mot Ku Klux Klan. Så var det «Alabama», den amerikanske sørstaten som så ofte var framme i debatten og som John Coltrane ropte et varsku mot. Uten et ord. Og dette har arvtakerne lært av. Detroit-kollektivet Underground Resistance jobber for å fremme «de fargedes sak» ved hjelp av elektroniske rytmer.

I Canada har teknogruppen DeadBeat laget en kraftsalve kalt Abou Ghraïb. «En prostestlåt for det nye tusenåret. Ord er overflødige!» – slik redaktøren Garrett Kamps sier det. I Storbritannia har duoen Coldcut levert sitt bidrag, også de i et elektronisk formspråk. Disse aktivistene som driver sitt eget selskap, Ninja Tune, ønsker å «ta i bruk nye strategier for å omgå barrierene som musikkindustrien har reist». I Frankrike har saksofonisten Julien Lourau utgitt et album i to omganger, Fire og Forget. Tittelen på dette todelte verket henspiller på devisen til det britiske artilleriet før de åpnet ild: «Vi skyter først, og så tar vi en kopp te etterpå.» – «Det er ganske ironisk å sette disse to ordene sammen. Dobbeltbetydningen henviser til vår egen tid: først all propagandaen for å rettferdiggjøre krig i Irak og Afghanistan, og så glemmer man. Man går fort videre til noe annet.» Alle peker de på at man også (og like bra) kan framføre en protest med musikken som elektrosjokk.


I OVER 10 ÅR HAR briten Matthew Herbert utviklet lydobjekter som har hatt kimen til denne motstanden i seg. Når han anklager den rådende kommersialiseringen, gjør han det med å forvrenge elementer fra vår tids overforbruk (flatpressede colabokser, skrik fra kyllinger på en oppdrettsfarm, osv.) «Problemet er at vi lever i en verden vi ikke selv har valgt. I løpet av 25 år har jeg blitt omringet av McDonald's, og det er ikke noe jeg kan gjøre med det! Man bør derfor ta ansvar, og ikke ta feil av hva det er man bør kjempe mot. Derfor har jeg gitt ut et manifest. For å si at man fremdeles kan gjøre hva man vil med McDonald's. Statistisk sett er mulighetene uendelige. Og det viktigste er ikke selve resultatet, men den kreative prosessen. Å gjøre noe moro ut av en Big Cheese er mer virkningsfullt enn å si 'den smaker for jævlig'.» Herbert retter seg inn mot noe som ligger langt over en vanlig sang med engasjert tekst. «Jeg er ikke lenger interessert i å høre høre noen slå i bordet med en bok, jeg har lyst til å høre på Noam Chomsky!» I stedet for et teksthefte i albumcoveret på Goodbye Swingtime, har han tatt med en bibliografisk liste som omfatter over hundre navn, blant annet Greg Pallast, Milan Rai, og så videre. Gjensidige hyllester i en tid preget av ensidige svar. «Det ligger et politisk budskap her. For det første, krig er den verst tenkelige løsningen. For det andre, les bøkene jeg henter min inspirasjon fra. For det tredje, la de få betydning for livet ditt.»
I februar 2003 la Matthew Herbert ut en tekst på internett. Her kan man lese: «Ved inngangen til en krig er det vanskelig å vite hvilken plass man skal gi musikken. Som så mange andre kulturelle uttrykksformer i den vestlige verden, står vår tids musikk ved et veiskille. Er den beskrivende, er den en kritikk av, eller et bidrag til brennbare politiske spørsmål? Kan den gi oss et alternativ, ved å kreve nye regler og holde seg til sine egne verdier?» Den elektroniske musikkens enfant terrible angriper de store størrelsene, uten patos. Det er derfor ikke særlig overraskende at han mener «holdningene som Madonna inntar blir totalt absurde, og temmelig overfladiske, når man vet at hun samtidig er med i reklamekampanjer for Motorola og Gap!» Herbert er sterkt forankret i sin uavhengige status, og føler seg i likhet med andre mer på linje med budskapet til «hacktivistene» på nettet. «Ved hjelp tilfeldig og poetisk innhold, i form av e-poster eller virus, befenger de et univers som kontrolleres av de store selskapene. Det er her undergravingen skjer nå for tiden!»
Om det da ikke er i Uzeste, en liten bygd i Sørvest-Frankrike. Bernard Lubat har vendt tilbake hit etter en årrekke i rampelyset i Paris. For snart 30 år siden la han her grunnlaget for sin Utopie. «Stormesser kjeder meg, om det nå er gjennom fjernsynet eller i form av protestmarsjer. Man kaster fram budskapet og dermed også grunnen til protesten. Skal man protestere, bør det gjøres nedenfra. På scenen, der hvor kunsten ennå slipper til.» Etter hans syn er live-opptredener arenaen dette kan foregå på. Som for eksempel under Africolor-festivalen som i desember 2005 arrangerte Jordens sanger. Her møttes brasilianeren Silverio Pessoa og Danyel Waro fra Réunion, to musikere som er engasjert i kampen til daglig, det hele under ledelse av Conféderation paysanne [den militante bondeorganisasjonen hvor José Bové er et framtredende medlem]. «Å synge er å plante! Å plante er å bli frisk! Protestere er framfor alt å åpne ørene, ikke ha det for makelig. I dag hviler industrien tungt over vår bevissthet, og over alt annet. For at noe skal kunne selge, bør det ha en estetisk innpakning som er tilpasset markedet. Nettopp det som man protesterer imot!» fortsetter Lubat. Gascogneren har sin helt personlige løsning. «I Uzeste er jeg uproduktiv. Å ha negativ vekst er min måte å være levende på.» Under sitt eget navn har han bare spilt inn tre plater i løpet av tjue år…
Er ikke det den ultimate formen for «protestsang»? Å stille seg utenfor søkelyset, der man ikke kan nåes. Jean Rochard har derimot valgt å innta en annen holdning, og håper at «beistet» vil gå over ende til slutt. «Jo, systemet kan kanskje sluke alt, men det er ikke alt det klarer å fordøye. Iblant er det noe det spytter ut igjen, og dets ødeleggende vanvidd avdekkes. Da kan vi få se det fortære seg selv. Selv den smarteste kapitalist vil være fristet til å investere i tauet som til slutt legger seg rundt hans egen hals.»

Framgangsmåten deres er ulik, men når man hører hvordan de enkelte uttaler seg, er det grunn til å håpe på en framtid det virkelig vil svinge av. Her vil det skurre politisk – estetisk sett, altså. Vi kan jo her nok en gang låne øre til den framsynte Frank Zappa. Den amerikanske musikeren – som var alt annet enn gjennomsnittlig – uttalte nemlig i 1969: «Å skulle ødelegge alt og begynne på bånn igjen, er en idiotisk idé. Den beste måten å handle på, det som jeg håper på vil skje, og som jeg etterstreber selv, er å bruke systemet mot det selv. Oppnå at det gjør bot, slik at det kan begynne å fungere riktig. Begrepet politikk har livets rett. Men det som vi har nå, kan ikke egentlig kalles politikk…»

oversatt av M.B.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver