Fra begynnelsen av var famo en musikksjanger med bånd til både arbeiderklassen og den kriminelle underverdenen. Men på 2010-tallet ble rivaliseringen mellom musikerne blodig alvor, med en drapsbølge som gikk helt til topps i Lesotho.
Fransk musikkbransje er full av miljøinitiativer. Men lite tyder på at dagens modell med verdensturneer, store festivaler og energislukende strømmetjenester er forenlig med dette målet.
The great highland bagpipe ble et symbol på Storbritannias imperialisme. I dag er det underlige instrumentet vanlig i hærene i Oman, Jordan og Egypt, og hos paramilitære i Palestina og Libanon.
Teknomusikkens kjente pionerer fant ikke opp kruttet alene. I den informasjonsmettede dokumentaren Sisters With Transistors blir forrige århundres kvinnelige lydkunstnere omsider trukket fram fra glemselen.
Johann Sebastian Bachs musikk har blitt spilt helt siden hans død for 270 år siden, selv om den ikke alltid har vært på moten.
Nesten tretti år etter hans død lever sangene til Viktor Tsoj videre i Russland.
Pønken blir ofte redusert til klisjeer, men var mer enn en ungdommelig glede over å provosere.
Rock og turbofolk knivet om publikum i Jugoslavia. Med nasjonalismens oppblussing ble de ideologiske konfliktlinjene også musikalske.
I den kristne middelalderen trodde man djevelen lå i den forminskede kvinten. Mange år senere opphøyde jazzen den til the blue note.
USAs countrymusikk ble lenge foraktet av de progressive elitene, som en reaksjonær sjanger. Nå inviterer Obama på countryfestival.
«Musikk er framtidens våpen!» Slagordet ble lansert av nigerianske Fela [Fela Kuti, politisk aktivist og mannen bak afro beat, overs.anm.], og har aldri vært mer aktuelt. Tre album med tre grupper bestående av tidligere tuareg-opprørere som har byttet kalasjnikoven ut med gitar er et tydelig bevis på det. På midten av 1990-tallet deltok artistene i
Det slovenske band Laibach turnerer Skandinavien i anledning af deres seneste album Volk – hvor alverdens nationalmelodier udsættes for åbenlys manipulation og ubarmhjertigt forhør. Er deres brug af armbind, flag, jagthorn og projektioner af krigsscener udtryk for en neo-fascistisk æstetik?
Protestene innen musikken blir mer enn noen gang før raskt tatt til inntekt for den «gode» sak–opprøret blir gjort til en vare, gjerne utstyrt med et bilde av Che, eller den nødstilte, noe som iblant kan gi et tvetydig uttrykk. I Irak ble det til og med observert en tanks med bilde av Bob Marley. Og engasjement er for enkelte musikere en måte å holde seg i søkelyset på–og oppnå pene salg med små utlegg. Er dagens protestmusikk beskrivende, er den en kritikk av, eller et virkelig bidrag til brennbare politiske spørsmål?
«USA hater oss fordi de ikke kan få oss til å danse etter deres pipe. Vi har rett til å ha de systemet vi vil ha. Og det systemet vi har, forandrer vi den dagen det ikke passer oss lenger. Og det er Fidel klar over!», sier den kubanske musikeren José Luis Cortés.
I begynnelsen av mai holdt unge palestinske musikere en konsert i Ramallah under ledelse av den israelsk-argentinske dirigenten Daniel Barenboim. Noen dager senere mottok Barenboim den prestisjefylte israelske Wolf-prisen. Her er hans tale under prisutdelingen, som fant sted i den israelske nasjonalforsamlingen Knesset.