Fra abstraksjon til konstruksjon



Zaha Hadid ble født i Baghdad i 1950. Mellom 1972-77 utdannet hun seg på velrenommerte Architectural Association School of Architecture i London, under bl.a. den kjente nederlandske arkitekten Rem Koolhaas. Dette var et av de viktigste foraene for nyskapende arkitektur på 70-tallet. Hadids skilte seg ut fra dag én. Koolhaas har beskrevet henne som «en planet i sin egen bane». Hun utviklet tidlig en særegen arkitekturstil, og presenterte prosjektene ved hjelp av flytende, virtuelle, sciencefiction-inspirerte malerier. Kjent for sin kompromissløshet og abstrakte presentasjoner, var hun neppe en lett arkitekt å samarbeide med.

Hadids arkitektur tar utgangspunkt i modernismen, og refererer stadig til billedkunst – særlig maleriene til russeren Kasimir Malevich, El Lissitzky, og suprematismens utopiske idealer er temaer som går igjen. Malevichs nonfigurative kunst bygget på noen få geometriske grunnelementer, og med det kjente maleriet Black Square lanserte han i 1915 begynnelsen på en «ny malerisk realisme» (suprematismen). Han så på dette som nøkkelen til å forandre verden – som begynnelsen på en ny kunst der han selv var den første teoretiker. Malevich jobbet mye med tredimensjonale suprematistiske former i modeller og skulpturer, men uten å bli særlig fornøyd.
Maleriene representerer en abstrakt, potensiell arkitektur, heller enn en fysisk virkelighet


DET ER MED utgangspunkt i Malevich at Hadid begynte sitt prosjekt om å utfordre våre vanlige forestillinger i forhold til arkitektonisk representasjon av plan, fasader, forhøyning, perspektiv, og aksonometrisk projeksjon. I likhet med Malevich insisterer Hadid på å se kunst og arkitektur som en totalitet. Hun er spesielt opptatt av arkitekturens dynamiske muligheter – noe som kommer tydelig frem i maleriene hennes, men også i de realiserte bygningene. Hun bruker abstrakt maleri som springbrett for å løse opp restriktive konvensjoner i arkitektonisk representasjon. Med stort hell. På denne måten er det luften – og ikke bakken – som blir det fundamentale elementet. Disse nye ideene om arkitektur illustrerte Hadid med malerier av flytende strukturer, svevende mot en uendelighet uten substans, og gjerne med helt hvit eller sort bakgrunn. Maleriene representerer en abstrakt, potensiell arkitektur, heller enn en fysisk virkelighet. Prosjektene er abstrakte portretter, plassert i spesifikke urbane omgivelser. Resultatet av dette er en vektløs, flytende, «immateriell» arkitektur.

For å gjøre prosjektene sine mer gjennomførbare, studerte Hadid konstruktivisme og Vladimir Tatlins tredimensjonale kunst. Tatlins og Malevich regnes som to av de viktigste figurene i den russiske avantgarden i 1920-årene.1 Det tok imidlertid lang tid før Hadid fant en måte å overføre abstrakte representasjoner til gjennomførbare konstruksjoner, uten å måtte finne et kompromiss med idealene hennes om rom og bevegelse.

Hun var meget opptatt av å finne en slags sammenheng mellom prosjektet hun ville realisere og beliggenheten. Hadid hevdet at hennes mål som arkitekt var å frigjøre de iboende krefter som ligger immanent i hvert enkelt prosjekt, for å bruke dem i utviklingen av bygningens struktur. Hadids interesse for kraft og bevegelse viser at hennes konstruksjoner er beslektet med futuristisk og ekspresjonistisk arkitektur.

Hadid er en av dem som virkelig har utnyttet computerbaserte tegneprogrammers potensial etter at disse gjorde sin inntreden på arkitektkontorene. Store digitalproduserte fototrykk ble sammen med elementene luft og vann svært viktige medier i hennes virtuelle, arkitektoniske fantasier.

I mange år fungerte Hadids arkitektkontor nærmest som en eksperimentell workshop med kultstatus. Dette endret seg etter at hennes første offentlige byggverk stod ferdig i 1993: Vitra Fire Station, Weil am Rhein. Her viste hun seg i stand til å overføre sitt grafiske konsept til virkeligheten – uten at det mistet noe av kraften som finnes i de nesten hypnotiske tegningene hennes.
ER ARKITEKTUREN kunstens nye felt? Ifølge kunsthistorikeren Hal Foster2 er det i dag arkitekturen, heller enn kunsten, som fokuserer på viktige spørsmål som representasjon, media, materialer og teknologi. Det er i arkitekturen at moderniteten først og fremst kommer til uttrykk. Arkitektur er blitt et viktig medium for merkevarebygging og identitetsskaping for ulike institusjoner, og får mye av den oppmerksomheten kunsten tidligere fikk.

Slektskapet mellom de to er nært – noe vi blant annet ser i den store betydning museumsarkitektur i dag tildeles. Det er ikke tilfeldig at det er den kjente italienske arkitekten Renzo Piano som skal tegne Astrup Fearnley Museets nybygg på Tjuvholmen i Oslo. I dette ligger det mye prestisje.

Piano var, i likhet med Hadid, i starten av sin karriere først og fremst kjent som en teoretiker med nye visjoner. Dette var før han tegnet Centre de Pompidou i Paris. Hadids første gjennomførte byggeprosjekt i Amerika var et museum i Cincinnati: Louis & Richard Rosenthal Center for Contemporary Art. Bygget blir regnet som en stor suksess og resulterte i flere byggeprosjekter i Amerika.

© norske Diplo

Guggenheim Museet i New York arrangerte denne høsten en stor retrospektiv utstilling om Hadid. Se Zaha Hadid. Essays by Germano Celant, Joseph Giovannini, Detlef Mertins og Patrik Schumacher. Publisert av Guggenheim Museum (2006) og distribuert av Thames & Hudson.
1 Tatlin var både maler og arkitekt, og regnes som grunnleggeren av russisk konstruktivistisk kunst. Hans mest kjente verk er den enorme modellen Monument to the Third International, (også kalt Tatlins Tårn).

2 Se også hans nylige artikkel om Hadid i Artforum. www.artforum.com

SLUTT