Rwanda

Massakrene i Rwanda

Jean-Christophe Klotz Kigali ? bilder mot en massakre.

Posted on



Når ordene ikke lenger makter å beskrive en virkelighet vi har vanskelig for å fatte – da føler man behov for å heve seg over svart-hvitt-tenkning, opphetede meninger og egeninteresser – for, om ikke å forstå, iallfall prøve å finne en indre ro. Journalisten Jean-Christophe Klotz' dokumentarfilm om folkemordet i Rwanda, Kigali – bilder mot en massakre innbyr til dyp ettertanke. I over halvannen time stilles spørsmålene tett på hverandre – tunge, bitende, nådeløse. Hvordan fatte at mennesker er i stand til å begå slike grusomheter? Hvordan forklare verdens likegyldighet overfor slik total råskap? Hvordan forklare at gårsdagens «dette må aldri skje igjen» gjentar seg, rett foran øynene våre? Hvordan fatte at over en million mennesker mistet livet i kraft av hva de var? Og viktigst av alt – de som unnslapp, ofrene, bødlene, vitnene og de som var direkte innblandet, verdensborgerne – hvordan skal de leve sammen etter å ha vært vitne til slik gru?

Ti år etter begivenhetene vendte Jean-Christophe Klotz tilbake til Kigali, hovedstaden i landet som ligger ved Afrikas store sjøer. «Beretningen om denne 'tilbakereisen' går som en rød tråd gjennom filmen,» understreker han i et intervju i ARTE Magazine (tv-kanalen ARTEs informasjonsblad). «Jeg tok med meg noen opptak jeg hadde gjort i 1994 for å vise dem til innbyggerne i området rundt Pater Blanchards menighet i Nyamirambo. Jeg håpet å finne noen som hadde overlevd, jeg ville forstå hva som hadde skjedd, og hvorfor man ikke hadde klart å hindre det. Se disse bildene igjen, åpne sårene på nytt.»

Til det må sårene være grodd. Man innser raskt at hos de fleste overlevende er de fremdeles vidåpne. Likevel, de forteller uten så mye som å heve stemmen om hvordan barna, foreldrene eller vennene ble massakrert. I deres anklager pekes det særlig på Frankrikes ansvar. Men gjennom hele filmen er regissøren nøye med å ikke stille noen på tiltalebenken.

Jean-Christophe Klotz dekket revolusjonene i Øst-Europa i perioden 1987 til 1994 som journalist for byrået Capa. Senere filmet han krigen i eks-Jugoslavia. Han ser hvordan pressen utvikler seg, men forsvarer likevel at han tilhører et system som i stadig større grad bytter ut informasjon med følelser. Videre innrømmer han også at han dro til Rwanda helt i begynnelsen av folkemordet, i håp om å gjøre et scoop.
Skolen var full av lik. […] Det var første gang jeg opplevde at myten om bildet falt i grus

«Under et opphold i en landsby begynte jeg å filme,» sier han i samme intervju. «Det lå lik slengt omkring på bakken, og en mann viste oss vei fram til en skole og ba meg fortsette å filme. Men jeg klarte det ikke. Skolen var full av lik. […] Det var første gang jeg opplevde at myten om bildet falt i grus. Vi visste hva som kom til å skje, men vi hadde likevel trukket ut FN-styrkene, vi lot det skje med vitende og vilje. Og nå gjensto det bare for meg å filme alle disse døde.»

Men han filmet også de som var i live. Dermed har vi disse forbløffende bildene fra et møte mellom Bernard Kouchner som er på «hemmelig» oppdrag og Paul Kagamé, som den gang var leder av Rwandas patriotiske front (RPF). Man blir målløs av å se hvor rolig alle uttrykker seg, selv om massakrene fremdeles pågår. Man skjønner også at Kagamé er fast bestemt på å la situasjonen forverre seg og dermed la massakreringen fortsette. Og heller risikere å bli anklaget, slik han er det i dag, for å ha ofret flere hundre tusen tutsier på makterobringens alter.

Overfor en slik tragedie – hvorfor gjorde vi ingenting? Som alle medvirkende i filmen retter Jean-Christophe Klotz uten stans spørsmålet mot Bernard Kouchner. Han peker også på den litt groteske iscenesettelsen av Kouchners indignasjon den gang foran journalistenes mikrofoner. Til tross for diplomatisk avmakt, og drevet av fortvilelsens energi, har Klotz filmet begivenhetene som «et vitnesbyrd». Men til tross for stor innsats hele filmen igjennom, viser filmskaperen oss i hvilken grad ondskapens uhyre unnslipper hans blikk. Det kan ses slik at menneskesinnet i det store og det hele ikke er i stand til å ta inn over seg en tragedie av slike dimensjoner.

Christian Eboule. Oversatt av M.B.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver