Nord-Amerika

? Alt jeg gjør, er politisk

I dokumentarfilmens historie er dokumentaristens kjennetegn nettopp det at han tar politisk stilling. I dette intervjuet påpeker Margareth Olin at vi i Norge har liten forståelse for hva dokumentarfilm er som film. Det er også forskjell på kino-dokumentar og tv-dokumentar. Dokumentarfilm skal ikke være objektiv, men gjerne komme inn på en rå og usminket virkelighet. Som hun sier er heller ikke nyhetene på NRK objektive. Det bør heller dreie seg om redelighet.

Posted on


Margreth Olin er en av Norges desidert største talenter på dokumentarfilm og et sterkt samfunnsengasjert menneske. Hun har laget en rekke prisbelønte dokumentarfilmer. Nå legger hun siste hånd på manuset til sin første lange fiksjonsfilm: novellefilmen Lullaby. De sterke historiene hun har fått tak i som dokumentarist, kan ikke fortelles direkte. Menneskene må beskyttes. Fiksjon er kun et virkemiddel, hun er fortsatt dokumentarist, understreker hun overfor Le Monde diplomatique. Og om politisk dokumentarfilm slår hun fast: – Objektivitet finnes ikke, bare redelighet.

Margreth Olin sa ved en tidligere anledning: «Alt jeg gjør, er politisk. Jeg klarer ikke å skille mellom en politisk agenda og dramatisk struktur.» Sammenlignet med politisk dokumentarfilm på tv, er hennes kinofilmer subtile og lavmælte. Hun virker mer nysgjerrig på menneskene enn på makten, og nærmer seg dem med varsomhet og respekt. I De mjuke hendene er det en liten seanse i et badekar som fokuserer på en eldre kvinnes kropp, såpe og vann. Poesi midt i filmen om et eldrehjem.


– Hva er bakgrunnen for dokumentarfilm i Norge?

Det vi mangler i Norge er en dokumenterfilmtradisjon som går langt tilbake. Vi har kinodokumentarene fra 90-tallet, da Sigve Endresen med For harde livet startet noe som ga disse en løft. Kinodokumentaren fikk en posisjon og et publikum. Man opplevde norsk samtid på film som noe som vedrørte en. Og eksempelvis mine filmer, Knut Erik Jensen sine, og Even Benestad med Alt om min far. Parallelt har det vært en egen dokumentartradisjon i NRK, før TV 2 kom på banen.

– Men jeg vil påstå at dokumentarfilmens historie er like gammel som filmen selv, at alt egentlig startet med dokumentarfilmen. Opp gjennom filmhistorien har de ulike dokumentarfilmgenrene påvirket fiksjonsfilmen. De to har gått hånd i hånd. Vi har liten forståelse i Norge for hva dokumentarfilm er som film, utover det vi ser på tv. Vi har likevel klart å få et publikum på kino. Mye tyder på at denne genren stadig styrkes,det er synlig i diskusjonene som følger. De kan bli tatt for å være subjektive, ikke journalistisk objektive nok, for å ta politisk stilling. Det stilles spørsmål ved sannhet og troverdighet, i tillegg til objektivitet.
«Jeg ser på dokumentaristen først og fremst som en poet, ikke som en journalist.»
Margreth Olin

– Er objektivitetskrav til dokumentarfilm uberettiget?

I dokumentarfilmens historie er dokumentaristens kjennetegn nettopp det at han tar politisk stilling! Dokumentaristen bruker filmen som et verktøy for å si noe om sin samtid. Journalistikken har ofte et objektivitetsideal uforenlig med det å være dokumentarist. Deler av den journalistiske arbeidsmetoden som research, kildekritikk og vern av kildene er også en del av min verktøykasse, men jeg må ha en del andre verktøy i tillegg. Jeg ser på dokumentaristen først og fremst som en poet, ikke som en journalist, sier Margreth Olin. Og hun utdyper:

– Når jeg lager en film om min samtid, spiller jeg på andre strenger enn det journalisten vil gjøre. La oss ta Ungdommens råskap: En journalist i NRK som lager en film om ungdom i et flerkulturelt samfunn og skolen midt i dette, vil trolig finne en konflikt og bygge rundt konflikten. Jeg lager en fortelling om det å være ung i dag, men like mye om det tidløse: Hvordan et ungt menneske trenger å bli sett og møtt som det menneske vedkommende er. Gjennom å vise enkeltscener og situasjoner kan jeg også si noe om ressursbehovet i skolen, om at pedagogikken kunne bli lagt opp annerledes, om hva en utsatt offentlig sektor vil bety for disse barna. Jeg vil at de som ser filmen reflekterer om det å være menneske – noe som går utenpå trender og årets budsjetter.



– Hvilken tradisjon bygger du på?

– Jeg føler at jeg står plantet i en dokumentartradisjon som går helt tilbake til tiden da man oppfant filmen. Da tok man kameraet med ut i gatene for å filme omgivelsene, og de ulike metodene for å komme tett på en virkelighet, uansett om det er fiksjon eller dokumentar. For å vise en sannhet om måten vi lever sammen på. Mine metoder er som fem fingre på en hånd, det journalistiske er bare en av dem.

– Hva er de andre fingrene?

Jeg er glad i den rene observerende dokumentaren. Når man går inn i et miljø som filmskaper, ikke som journalist, må man ha et blikk for mennesket, for bevegelser og situasjoner. Det er et temperament som ser. Det handler om å gå inn og «vente ut» en situasjon, om å stole på at der ute er det nok råmateriale. Uten å skape en konflikt som ikke er der, eller en journalistisk idé som puttes den inn i virkeligheten. Jeg trenger tanken om at livet er vakkert, grusomt, komisk, nådeløst og fylt av håp.

– Det synes å være en dypt kvinnelig tilnærming til virkeligheten, i ordets beste betydning. Men kan en slik metode anvendes til å avsløre makt, vise store samfunnsaktørene idet de lyver eller tjener penger på umoralsk vis? Din metode synes å være mer egnet for å fortelle om de små menneskene, litterært sagt, de som befinner seg i den andre enden av makten.

Uansett hvem man portretterer, uansett i hvilken livssituasjon, finnes det alltid et lys der. Dersom man har en forestilling om at makten finnes, så finnes også avmakten. Du kan gå i det vakre, og vise det grusomme. Eller du går inn i det grusomme, et menneske som lever i slavelignende forhold i vår tid, men viser også hvordan det mennesket står sterkt i seg selv. Å bryte helt gjennom en forventning. Å avsløre makt er målet, men i tillegg ønsker jeg en menneskeliggjøring.

– Det finnes noen grunnleggende ting i livet som vi alle er enige om, uansett om vi støtter Fr.p eller SV. Jeg vil at filmene mine skal være åpne slik at ikke halvparten av befolkingen velger dem bort på grunn av formen, fordi de tenker «her er en radikal ung dame som har laget en film for å fremme noe partipolitisk». Jeg er partipolitisk uavhengig. Uansett hvor du står politisk, kan du lese mening inn i filmen min, møte fordommene dine og bryne deg på det. Hvis de som sitter ved makta vil se min film, skal de være berørt på samme måte og begynne å tenke nytt om feltet de forvalter. Der er samfunnskritikken.

Det er mye mer gjennomgripende enn hva man gjør i nyhetene, som nettopp er å stille kritiske spørsmål og få en reaksjon ut fra en forsvarsposisjon. I stedet for å legge opp til en stillingskrig, håper jeg å åpne opp for dialog og refleksjon, erkjennelser.

– Med tanke på dokumentaren Smaken av hund, tror du det går an å lage en slik subtil film om f.eks. matproduksjonen ved Prior og Gilde, som nå har slått seg sammen? Det er tross alt ganske hårreisende scener.

Ja, det går an. Det er laget en tilsvarende film i Sverige, Sagolandet av Jan Troell – en av dokumentarfilmens største filmskapere. Sagolandet har en sekvens som handler om det samme, kyllinger og burhøns. Har du sett Sagolandet, glemmer du den aldri. Smaken av hund har andre, men ikke tidløse kvaliteter.

– Hos Troell er det en scene der det sitter en kineser og jobber på akkord. Midt i Sverige. Han sjekker kjønnet på kyllingene. Hønekyllingene setter han tilbake på båndet. Hanekyllingene kaster han i et kvern der de bli knust levende. Etterpå står han utenfor den vanvittige fabrikkbygningen og får et spørsmål om sine tanker rundt jobben. Han har kanskje aldri tenkt på det, og så kommer tankene mens kameraet går. Da blir du som publikum sittende og tenke: Kan menneskene gjøre alt for penger? Torturere dyr, ødelegge miljøet, produsere våpen på Kongsberg Våpenfabrikk, det som tar ungdommenes liv? Sagolandet er en av de kanskje fem filmene som har vært bestemmende for at jeg er blitt dokumentarfilmskaper.

– Denne typen kinodokumentar er krevende å lage. Får de like stor gjennomslagskraft som filmene på tv?

Jeg laget både De mjuke hendene, Kroppen min, og Ungdommens råskap som kinofilm. En film for kino får mye mer ressurser enn film for tv. Jeg kan bruke mye mer tid, jeg kan modnes med prosjektet, og det blir en bedre og mer reflektert produksjon.


– Ungdommens råskap er blitt sett av 60 000 mennesker på kino, det er ganske mange. Når filmen senere kommer på tv, har den fått så mye forhåndsomtale at folk ofte velger å se den. Slik at det totale publikummet blir større enn om jeg hadde laget filmer for tv. Debatten blir også større. Noen av mine filmer ender opp i utlandet. Jeg drar til Japan og snakker om eldreomsorg, jeg reiser til Frankrike, Italia, USA, Tyskland. Jeg tror at filmene mine i festivalsammenheng er vist på alle kontinenter. Filmene når mye mer ut enn om jeg hadde laget dem for NRK.
– Går mye av tiden til research? Hvor mye tid brukte du på De mjuke hendene?

Året innen vi begynte, hadde jeg gått der alene med en båndopptaker for å bli kjent med de gamle og dem som jobbet der, gjort intervjuer med dem, og bare satt og så og tenkte hvordan jeg kunne fortelle historien om menneskene i dette huset. Selve opptaksperioden var spredd over et halvt år.

– Det har vært mye uro rundt enkelte politiske dokumentarfilmer for tv og deres skapere, som Erling Borgen og Jon Martin Frøland . Det var også bråk rundt Christofer Owes subjektive og utskjelte Naive Norge.

Vi trenger forskjellige typer politisk dokumentar. NRK burde ha hatt mot til å vise Borgens film så lenge alt var dokumentert. Filmen fra Holmlia på TV2 burde vært pakket inn annerledes, slik at vi som tilskuere vet hva vi ser. De kunne sagt: «Denne høsten har vi invitert en rekke filmskapere til å lage og presentere sine subjektive oppfatninger om det norske flerkulturelle samfunn».


- Kroppen min
er jo også en subjektiv dokumentar, Gunnar Goes Comfortable [av Gunnar Hall Jensen, red.anm.] er en subjektiv dokumentar, det er også Even Benestads film om faren. Vi har jo en tradisjon på det.

– Er det mulig å lage objektiv politisk dokumentarfilm?

Jeg har forkastet det begrepet helt. Objektivitet – hva er det? Alt er valgt. Jeg velger en skole, noen elever framfor andre. Jeg velger ved klippebordet. Film er jo en total manipulasjon. Man sitter der og leter etter måter å vekke de følelser man vil vekke, man klipper på kontraster, på musikk, på overganger.

- Når folk går på kino og betaler, skal de forføres. Film er forførelsens kunst. I stedet for å bruke et ord som objektivitet, finnes det andre begreper, slik som redelighet. Nå jeg formidler det jeg har sett, skal jeg ikke fordreie virkelighet for å oppnå at den er verre enn den er, eller for å forskjønne noe.

– Ingen av Lars von Triers dogmeregler, som jeg har laget Ungdommen råskap etter, sier noe om det skal være objektivt. Det dreier seg om å komme inn på en rå og usminket virkelighet og la scenene stå og vise tydelig hvor du klipper filmen. Men også her kan jeg velge hva som kommer først, og jeg kan påvirke hvordan scenene blir satt sammen. Det handler aldri om objektivitet, men om at tilskueren skal vite hva hun ser. Ungdommens råskap hadde et renere uttrykk enn det jeg brukte i De mjuke hendene, der jeg laget musikkvideoaktige sekvenser og manipulerte mer direkte emosjonelt. Nyhetene på NRK er jo heller ikke objektive. De velges ut etter faste kriterier, f.eks. hvor nært det er: Hvor mange nordmenn som satt på flyet som krasjet. Redelighet dreier seg ikke om objektivitet, men om ikke å ha en forhåndsagenda.

– Du holder åpent for uventede ting som dukker opp under filming?

Det gjør jeg alltid. Har jeg alle svarene før jeg går ut med kamera, kan jeg la være å lage en film. Da kan jeg sitte her og skrive i stedet.

– Hva er drivkraften til en dokumentarist?

Jeg tror at det er nysgjerrighet på mennesker. Jeg tester mine egne fordommer, jeg møter meg selv i døren. Jeg tror at for å lage en bra film må jeg ønske at du, når du ser filmen, skal møte dine grenser, din tåleevne. At du skal tenke: Orker jeg å se dette og forholde meg til dette? Det vil jeg aldri kunne få til hvis jeg ikke tråkker over mine grenser når jeg lager film.

– Jeg har et bilde på min egen filmskaping: Man kan gå trygt inn til muren, men man kan også hoppe opp og se derfra. Da er man på grensen av hva man kan fortelle. Og det er derfor jeg nå lager en fiksjonsfilm. Jeg har møtt noen historier i norsk virkelighet som er så politisk viktige å formidle, men der omkostningene for dem som er med er så store, at jeg rett og slett ikke kan lage en dokumentar. Men historiene er viktige i norsk samtid. Derfor blir det fiksjon, slik jeg prøver ut i novellefilmen Lullaby.

– Da er du egentlig fortsatt dokumentarist, men med fiksjon som verktøy? Du er ikke på vei vekk fra dokumentarfilm og over til fiksjon som genre?

– Nei, jeg er ikke det. Jeg har to dokumentarprosjekter som venter. Og i denne fiksjonsfilmen går jeg egentlig lenger i min dokumentariske rolle. Jeg kan tillate meg å vise mye mer av det som er kritikkverdig.
– Du er ett av Norges største filmtalenter. Mange ser opp til deg og blir inspirert av deg. Kan dette læres? Og i så fall hvor? Vi har jo ingen egen, flerårig dokumentarfilmskole, slik som svenskene, finnene og danskene.

Jeg tror at mye har med temperament å gjøre. Og med en forståelse for hva en historiefortelling er. Jeg tror det kan læres, men man må også ha et blikk for tiden. Når det gjelder utdannelsen i Norge, vet jeg ikke. Jeg er selv utdannet fra Volda. Det var bare ett år med fordypning i dokumentarfilm, men jeg hadde en engelsk lærer, David Wingate, som var utrolig flink til å se og hadde en stor kjærlighet til genren. I de to foregående årene hadde jeg lærere som sa: Du leverer dobbelt så lange reportasjer som de andre. Du må ikke legge inn så mye arbeid. Kanskje du skal prøve deg på nyhetene.

- Det avgjørende og forløsende for meg var å møte Thomas Robsahm, som nå er min produsent. Han har gitt meg enormt mye støtte. Derfor våget jeg å lage Kroppen min – som ikke er en film om Margreth Olin sin kropp, men en film om hvordan vår tid ser på kvinnekroppen. Filmen er ekstremt nærgående, men alle som ser den, har en egen kropp og vil tenke over sine holdninger til den. Det handler om metode: Jeg kan ikke skildre andre, hvis jeg ikke kan skildre min egen «bakgård». Og hvis jeg ikke kan se gjennom min egen samtid midt i det norske samfunnet, har jeg heller ingen rett til å skildre andre mennesker – eller reise til Afrika og lage en film om hvordan de har det der. Man må kjenne seg sjøl før man kan kjenne en annen.

– Har du mye kontakt med filmmiljøene i andre nordiske land? Hvordan er situasjonen der, f.eks. i Danmark?

Vi holder inspirasjonsseminarer for hverandre. Det samme med Sverige. Finland er også sterk på dokumentar, særlig på personlige dokumentarer. I min generasjon begynte mange dokumentarister med å lage sine første filmer om nære og personlige temaer, fordi mange av oss kommer fra splittete familier. Det er historier man må komme seg gjennom før man tar verdenen der ute. Bryte panseret. Frigjøre seg.

Både i Sverige og Danmark har de sett veldig til Norge, den posisjon dokumentar har her i landet, med høye seertall på kino. Det er kinosystemet vårt som gjør det mulig. Når jeg lager en kinofilm, vises den over hele Norge. De siste 20 årene har vi klart å bygge opp en tradisjon i Norge med kinodokumentar, noe de i Sverige og Danmark er misunnelige på.

- Men Danmark og Sverige har et mye større miljø, og mange dokumentarister. De har laget filmer, ikke reportasjer, i en mannsalder – en tradisjon som er mye sterkere enn i Norge. Det er en stor fordel å kunne bryte mot en tradisjon. Vi snakker mye sammen, og jeg kan spørre om råd. En gang jeg samlet stoff og trengte å rådføre meg, sendte jeg mail til læreren min, David Wingate, til Stefan Jarl og Lars von Trier. Jeg fikk tre forskjellige svar! Alle svar tok meg et steg lenger.

– Interessen for genren er sterkt økende?

Det er et stort trykk på å lage dokumentarfilm i Norge. Jeg tror at en del av fremgangen for dokumentarfilm på kino kan ha kommet fordi norsk fiksjonsfilm har vært ganske dårlig til å skildre norsk samtid. Når så du en norsk fiksjonsfilm som for eksempel vedrører norske ungdommer på ordentlig? Ikke en tullefiksjon, men en som skildrer hvor en står som 16-åring i Norge? Filmtradisjonen generelt er veldig ung i Norge. Vi trenger en god skole og et større skapende miljø.

© norske Diplo

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver