Meklingsforsøkenes havari

Over 10 000 angstridde sivile er tvunget på flukt etter at regjeringen og de tamilske separatistene de siste månedene har gjenopptatt kamphandlingene. Den tilsynelatende uløselige konflikten mellom singalesere og tamiler har nå vart i over 30 år. Mange unge tamiler er uten arbeid på grunn av regjeringens kvotepolitikk og utbredte forskjellsbehandling. Verken ekstremistene eller separatistene har tatt skrittet helt ut og foreslått en føderal statsordning ? som i India eller Spania. «De tamilske tigrene» holder en lederkult levende, og rekrutterer mindreårige, særlig unge jenter, til kamphandlinger.

Den tamilske frigjøringsbevegelsen har spilt en viktig rolle i Sri Lankas1 historie. I over 30 år har den kjempet for minoritetsbefolkningens politiske og språklige krav. Samtidig er den frukten av en politisk-militær operasjon av enorme proporsjoner, iverksatt av en mektig transnasjonal organisasjon: Liberation Tigers of Tamil Eelam (LTTE), «De tamilske tigrene».2

Ifølge separatistene er dagens demokratiske institusjoner ute av stand til å garantere de språklige og religiøse minoritetenes rettigheter. Kun ved opprettelsen av en separat stat kan minoritetenes forventninger innfris. Derfor gjør separatistene krav på et sammenhengende landområde de kaller Talim Eelam. Dette området består av nordøstområdene, havnebyen Trincomalee og de områdene sørøst på øya der muslimene er i flertall.

Spenningen mellom de singalesiskdominerte regjeringene (singaleserne utgjør 74 prosent av øyas innbyggere) og den tamilske minoritetsbefolkningen (omtrent 15 prosent)3 skriver seg helt tilbake til 1956. Da het Sri Lanka fremdeles Ceylon, og Solomons Bandaranaikes parti Sri Lanka Freedom Party (SLFP) hadde nettopp kommet til makten. Bandaranaike innførte singalesisk som eneste offisielle språk og ga forrang til buddhismen (singalesernes dominerende religion). Slik framprovoserte han de første konfrontasjonene i områder der singalesere og tamiler bodde side om side. Situasjonen roet seg imidlertid, før konflikten blusset opp igjen på 70-tallet og nådde toppunktet med massakrene av flere tusen sivile tamiler i juli 1983.
Konflikten teller så langt 67 000 militære og sivile ofre

Disse voldsepisodene var satt i verk av singalesiske grupperinger med nære bånd til regjeringen, og rammet hovedstadens tamilske minoritetsbefolkning. De var et svar på attentatene mot regjeringshæren i de tamilske områdene. Etter disse hendelsene førte separatistbevegelsene åpen krig mot myndighetene i Colombo.4 I begynnelsen hadde de en diskret støtte fra regjeringen i Madras (nå Chennai, hovedstad i delstaten Tamil Nadu sør i India). Men siden 1990 kommer den eneste hjelpen de får fra den vestlige diasporaen som hadde rømt øya på grunn av de usikre forholdene. Konflikten teller så langt 67 000 militære og sivile ofre. Likevel er det kun på den sørlige delen av øya man kan snakke om utbredt interetnisk vold mellom sivile.


SEPARATISTENES STYRKE ligger i deres evne til å mobilisere ungdommen. Mange unge tamiler er uten arbeid på grunn av regjeringens kvotepolitikk5 og utbredte forskjellsbehandling. Og den over 30 år lange konflikten har isolert de tamilskdominerte områdene i nord og øst fra den økonomiske aktiviteten på resten av øya. Tamilenes eneste framtidsmuligheter er med andre ord utvandring eller væpnet kamp. I tillegg har De tamilske tigrene utnyttet ungdommens patriotisme og helteidealer politisk ved å gi dem en militær ramme de kan operere innenfor. De har holdt lederkulten levende, undertrykket og skremt vekk interne motstandere, organisert kollektfond – også fra diasporaen – og tjent store penger på internasjonal trafikk av forskjellig slag (særlig våpentrafikk). De har også rekruttert mindreårige, særlig unge jenter, til kamphandlinger, og alle soldatene er klare til å ta sitt eget liv ved å svelge en kapsel med cyanid de bærer rundt halsen som en medalje, snarere enn å falle i fiendens hender.

For å bekjempe denne organisasjonen har regjeringen formet en tallrik hær (med over 100 000 soldater). Regjeringssoldatene er imidlertid uerfarne og udisiplinerte, og har desertert i hopetall. Hæren er blitt landets største arbeidsplass for menn, mens kvinnene arbeider innenfor de voksende sektorene (før teplantasjer, nå konfeksjonsindustrien).


PÅ DET IDEOLOGISKE PLANET er det forsvaret av den buddhistisk-singalesiske identiteten og øyas enhet som utgjør brorparten av SLFPs (og partiets leder, president Mahinda Rajapakse) politiske diskurs. Flere mer radikale partier har imidlertid gjort denne retorikken til sin. Ett eksempel er det nasjonalistiske partiet JHU (Jathika Hela Urumaya), ledet av politisk engasjerte buddhistmunker. Et annet er Folkets frigjøringsfront (Janatha Vimukthi Peramuna – JVP), en revolusjonær bevegelse grunnlagt på 60-tallet av beundrere av Ernesto Che Guevara, men som etter nederlaget i 1971 ble ultranasjonalistisk.

Indias intervensjonsforsøk endte som en fullstendig fiasko – først ved diskret støtte til separatistgruppene (se egen tekst); deretter ved utsendingen av fredsstyrker i 1987 og 1990.6 Deres inntreden styrket imidlertid LTTEs posisjon. «Tigrene» benyttet seg nemlig av denne anledningen til å utslette de andre separatistgruppene, som hadde støttet intervensjonen. De befestet seg dermed som en diktatorisk organisasjon, hindret ved utbredt voldsbruk alle interne motstandere i å komme til orde, og opprettet en parallelladministrasjon i øyas nordøstområder. Indernes intervensjon styrket også JVPs posisjon. De kritiserte indernes imperialisme, og fikk fra og med 1995 gjort slutt på den harde undertrykkelsen partiet hadde vært utsatt for.

Etter at hun ble valgt til president i 1994 forsøkte Chandrika Kumaratunga, datteren til SLFPs grunnlegger, å få i gang forhandlingene igjen. Til ingen nytte. De tamilske tigrene satte i gang store offensiver for å motarbeide regjeringshærens forsøk på å gjenerobre nordområdene. De mangedoblet attentatene i de singalesiskdominerte byene, og systematiserte bruken av selvmordskommandoer (ofte sammensatt av kvinner). Denne typen attentat hadde de allerede brukt i 1991, da de myrdet Indias tidligere statsminister Rajiv Gandhi, og i 1993, da Sri Lankas president Ranasinghe Premadasa ble tatt av dage.

Etter våpenhvilen i 2002, forhandlet fram under ledelse av Norge, ble forhandlingene gjenopptatt mellom LTTE og en samlingsregjering, ledet av Ranil Wickremesinghe. Han er leder for UNP (United National Party) og var motstanderen til president Kumaratunga ved valget i september 2002. Forhandlingene falt i grus i løpet av året som fulgte. Separatistene mente det var uakseptabelt at internasjonale aktører presset på for å få dem til å respektere menneskerettighetene, og krevde å bli behandlet likt som regjeringen. Regjeringen på sin side nektet å gi deler av statsmakten til regionale myndigheter.

Kort tid senere førte president Kumaratungas oppløsning av samlingsregjeringen til at fredsprosessen ble ytterligere svekket. Kumaratunga formet en minoritetsregjering med støtte fra JVP – som hadde kamp mot separatistene øverst på dagsorden – og organiserte et framskutt valg i april 2004. Da ble JVPs posisjon ytterligere styrket, og LTTE fikk politiske representanter i de tamilskdominerte områdene, med valget av kandidater fra Den tamilske nasjonale allianse (Illankai Tamil Arasu Kachchi).7

En måned tidligere hadde LTTEs militære leder i sørområdene, Vinayagamoorthy Muralitharan, kalt Karuna, brutt med organisasjonens grunnlegger, Velupillai Prabhakaran. Han kritiserte grunnleggeren for å ha utnyttet de nye rekruttene fra østområdene til å styrke egen makt. Dette bruddet ble raskt utnyttet av regjeringen, og tvang Prabhakaran til å militarisere troppene på nytt.
LTTE forberedte seg på å gjenoppta kamphandlingene før året var omme. Tsunamikatastrofen i desember 2004 fikk dem til å endre planene. Særlig fordi flodbølgen gjorde alvorlige skader på båtene og de strategisk viktige havnene separatistene trengte for våpenforsyning. Etter først å ha skapt en solidaritetsbølge over hele øya, og lite målrettede internasjonale hjelpeaksjoner, bidro denne katastrofen til syvende og sist til å hardne frontene mellom krigerne: De var uenige i hvordan de ødelagte sonene skulle gjenoppbygges. Regjeringen var lite villig til å anerkjenne separatistene som en de facto autoritet i de tamilskdominerte områdene og like uvillig til å akseptere at tamilene hadde direkte kontakt med finansorganisasjonene. LTTE krevde, med bakgrunn i deres kunnskap om området og de betydelige summene de fikk i støtte fra diasporaen, at hjelpen gikk via Den tamilske rehabiliteringsorganisasjonen (TRO), en humanitær organisasjon tigrene kontrollerer.8


DET AVGJØRENDE VENDEPUNKTET kom den 15. august 2005, da LTTE gikk inn for en spenningsstrategi, og bestemte seg for å likvidere Lakshman Kadirgamar, utenriksminister (av tamilsk opprinnelse) i Kumaratungas regjering. Valget av SLFPs leder Mahinda Rajapakse som president (Rajapakse hadde inngått en avtale med JVP), bidro også til å endre klimaet. Rajapakse hadde gått kraftig ut mot nordmennenes megling av konflikten, og hadde langt mindre forståelse for separatistenes krav enn motstanderen Ranil Wickremesinghe. LTTE hadde oppfordret til boikott av valget og truet tamiler som ville gå til urnen med represalier. Wickremesinghe mistet slik en rekke stemmer fra tamiler som var takknemlige for hans innsats for å få i stand våpenhvilen. Dermed ble det skandinaviske observatørkorpset Sri Lanka Monitoring Mission (SLMM) – hvis oppgave var å overvåke våpenhvilen inngått den 22. april 2002 mellom regjeringen og tigrene – fullstendig handlingslammet.
Fra og med juli 2006 begynte selvmordsattentatene igjen. I Colombo og i områder helt sør i landet.9 Kamphandlingene i områdene rundt havnebyen Trincomalee tok seg også opp igjen. Beskjeden var klar: Tigrene kunne slå til når som helst og hvor som helst. Samtidig krevde de en tilbaketrekking av observatørene fra EU-land som deltok i overvåkingsoppdraget, fordi Unionen hadde inkludert LTTE i listen over terroristorganisasjoner. Dermed var fredsprosessens nederlag et faktum, til tross for iherdig innsats fra Norge, USA, EU og Japan for å samle partene til samtaler i Sveits, først i februar, så i oktober 2006.


SIDEN BEGYNNELSEN AV 2007 ser det imidlertid ut til at diverse forhold kan endre situasjonen. LTTE har ikke maktet å beholde kontrollen over kystområdene sør for Trincomalee, og Anton Balasingham, deres fremste forhandler, som oppholdt seg i London, er død. På regjeringens side har Rajapakses stilling blitt styrket av splittelsen i UNP. Flere av politikerne i opposisjonspartiet hadde nemlig spilt en sentral rolle under forhandlingene for våpenhvilen i 2002, og fikk etter en omgruppering stillinger i diverse departement. Rajapakse har nå parlamentarisk flertall, og trenger ikke lenger støtte fra JVP eller JHU, som er fiendtlig innstilte til enhver forhandlingsprosess. Dermed kunne han foreslå nye samtaler med LTTE i anledning nasjonaldagen den 4. februar 2007.


DISSE TILFELDIGE HENDELSENE kan imidlertid ikke skjule den omfattende forverringen av landets politiske, økonomiske og sosiale tilstand. Leveforholdene i de tamilskdominerte områdene i nord og øst er kritiske. Gjenopptakelsen av kamphandlingene førte til at forsyningsveiene til disse områdene ble stengt (det største tilbakeslaget var stengingen av A9, veien som forbandt Jaffna med resten av øya, og som hadde blitt gjenåpnet i 2002). I tillegg bomber regjeringsstyrkene på ny sivile bygninger. Flere mistenkte utpekt av anonyme informanter har «forsvunnet», og uidentifiserte grupperinger som begår planlagte mord får en til å tenke på de verste episodene fra 80- og 90-tallet.
En rapport fra FNs spesialutsending Allan Rock, som hadde fått i oppgave å undersøke forekomsten av rekruttering av barnesoldater, viser klart at LTTE i stort omfang har gjenopptatt også denne praksisen. Det samme gjelder Karunas dissidentfraksjon, og det med regjeringshærens stilltiende samtykke – den beskytter nemlig Karunas fraksjon, og benytter seg av dens tjenester, men disse påstandene benektes selvfølgelig fra offentlig hold10. Folk fra alle miljø og regioner «forsvinner». Ett eksempel på dette er kidnappingen av visekansleren for Universitetet på øyas østside i desember 2006: Han ble bortført midt i sentrum av Colombo, med flere politimenn som vitner. Over to måneder senere har myndighetene fremdeles ikke sagt noe om hva som har hendt med ham.

De mange mislykkede forsøkene på forhandlinger er et resultat av det en statsviter kaller «Greshams konfliktlov»11: Ekstremistene jager de moderate fra det politiske spillet. Separatistene ga i 2002 opp kravet om total uavhengighet, men bare for å understreke retten til selvstyre. Diskusjonene kjørte seg fast fordi forhandlerne ikke klarte å ta opp spørsmålet om de tamilskdominerte områdene på en konstruktiv måte. Det har vært foreslått mange prosjekter for overføring av makt fra regjeringen til regionale myndigheter de siste 20 årene, men ingen av dem har tatt skrittet helt ut og foreslått en føderal statsordning som i India eller opprettelsen av selvstyrte områder som i Spania.

I 1987, da India for første gang blandet seg direkte inn i konflikten, ble nord- og østområdene slått sammen. Tamilene var i absolutt flertall i den nye regionen, mens de kun hadde et relativt flertall i den sørlige provinsen, der singalesere og muslimer er sterkt representert. Etter initiativ fra JVP erklærte høyesterett den 16. oktober 2006 at denne sammenslåingen var i strid med grunnloven, og det gjorde situasjonen bare mer fastlåst. For separatistene har alltid krevd at disse områdene skal slås sammen før de vil sette seg til forhandlingsbordet.

Meklingsforsøkenes havari har også strukturelle årsaker. Som inderne femten år tidligere, ble nordmennene, til tross for at de var ønsket av begge parter, raskt beskyldt for å være partiske. De kunne ikke forhindre at utenforstående land blandet seg inn. Internasjonale organisasjoner og de forskjellige giverlandene som siden 2003 har tatt politiske initiativ i denne konflikten mistenkes for imperialisme. Både LTTE og JVP har dårlige erfaringer fra kolonialisering, intervensjoner fra internasjonale utviklingsorganisasjoner – som Verdensbanken og Den asiatiske utviklingsbanken – og diverse utenlandske humanitærorganisasjoner. Dette har ført til en klart nasjonalistisk politikk på begge sider (det er deres eneste fellestrekk), og med utgangspunkt i dette er de svært skeptiske til all form for utenlandsk innblanding.

De forskjellige forsøkene på internasjonal intervensjon har hele tiden undervurdert dette aspektet. Det forsterkes ytterligere av singalesernes ønske om å holde konflikten innenfor øyas grenser, mens tamilene alltid har villet internasjonalisere den. På grunn av diasporaen er de i stor grad til stede i vestlige land, og det har gitt dem stor innflytelse og gjort det enklere for LTTE å opprettholde sine transnasjonale aktiviteter.12 Anklagene om at diasporaen finansierer krigføringen og har underslått store summer fra fondene som ble samlet inn etter tsunamikatastrofen i 2004 har gjort myndighetene i flere vestlige land skeptiske. Men det kommer likevel til å bli vanskelig for dem å stanse en praksis som er blitt tolerert i så lang tid.

Oversatt av G.U.

1 Landets offisielle navn er Den demokratiske sosialistiske republikk Sri Lanka.

2 Se Cédric Gouverneur, «Skjør fredsprosess på Sri Lanka», Le Monde diplomatique, februar 2004.

3 Øyas muslimske befolkning (åtte prosent) snakker også tamilsk, men de har aldri aktivt støttet separatistbevegelsene. Det samme gjelder tamilene som er kommet fra India (fire prosent) siden 1800-tallet, og som fremdeles bor i plantasjeområdene.

4 Den offisielle hovedstaden er Sri Jayawardenapura, men Colombo er øyas viktigste by, og hovedsete for flere offisielle organisasjoner.

5 Dette dreier seg om regionale kvoter hvis mål er å gi singaleserne 74 prosent av arbeidsmarkedet, ettersom de utgjør 74 prosent av befolkningen. Tidligere var tamilene proporsjonelt sett overrepresentert på arbeidsmarkedet.

6 Fastsatt etter fredsavtalen mellom India og Sri Lanka i 1987.

7 Jf. Eric Meyer og Eleanor Pavey, «Bons offices, surveillance, médiation : les ratés du processus de paix à Sri Lanka», Critique internationale 22, Paris, januar 2004, ss. 35-46.

8 Jf. Eric Meyer, «Sri Lanka : l?impact politique du tsunami de 2004», Annuaire Asie 2005-2006 (dir. S. Boisseau du Rocher), La Documentation française, Paris, 2005, ss. 175-186.

9 Eleanor Pavey, «Les kamikazes sri lankais», Cultures et conflits, nr. 63, Saint-Ouen, høsten 2006, ss. 135-154.

10 Rocks rapport ble publisert den 16. november 2006. Se : www.un.org/children/conflict/pr/2006-11-13statementfromthe127.html

11 Jf. R. Rothstein m.fl., The Israeli-Palestinian Peace Process: Oslo and the Lessons of a Failure, Brighton, Sussex Academic Press, 2002. Forfatteren henviser her til den såkalte «Greshams lov», som i en økonomisk sammenheng postulerer: «Bad money drives good money out of circulation». Betydningen her, i en konfliktsammenheng, vil altså være at enkle og dårlige løsninger fordriver de gode og vanskelige løsningene. Overs. anm.

12 Jf. Éric Meyer, Sri Lanka, entre particularismes et mondialisation, La Documentation Française, Paris, 2001 og Sri Lanka, Biography of an Island, Colombo, Viator publications, 2. utgave, 2006. Nira Wickramasinghe, Sri Lanka in the Modern Age : A History of Contested Identities, London, Hurst, 2006.