Fransk fattigdom skifter kjønn

Selv om Frankrike kan skilte med en høy andel yrkesaktive kvinner, skjuler det seg en annen realitet bak. Kvinner er dårligere betalt, jobber for det meste i få yrkesområder og har over 80 prosent av deltidsstillingene. Frankrike kan fortsatt ikke tilby barnepass av barn under 3 år til en overkommelig pris. Mens man på 70-tallet hadde en viss likegyldighet overfor kjønnsroller, kom en psykologiserende diskurs om mødrenes særegenhet sterkt tilbake på midten av 80-tallet. Uansett sosial kategori diskrimineres kvinner fordi de er kvinner. Abort er et tabuområde, selv om halvparten av de franske kvinnene har tatt abort en gang i livet. Og legene betrakter abort som et medisinsk uinteressant «pliktarbeid».

«I 18 år var jeg overbevist om at menn og kvinner var likestilte,» forteller den unge franske legen Maud Gelly som er aktiv i likestillingsorganisasjonen CNDF (Collectif national des droits des femmes). «Men så arbeidet jeg som servitør en sommer. Kundenes oppførsel, i likhet med sjefens, fikk meg ned på jorda. I studietiden var jeg utplassert på en gynekologiklinikk. Jeg ble opprørt over måten man behandlet kvinnene som kom dit for å ta abort. En gang så jeg en lege slenge et brett med piller foran en av dem med følgende kommentar: ’Kom igjen, vis meg hvordan de brukes’.»

Feministisk engasjement oppstår ofte av en brutal erkjennelse av avstanden mellom samfunnets selvoppfatning og virkeligheten. Forut for erkjennelse virker det som om man lot seg narre av en svært utbredt illusjon, på tross av at den har mistet all troverdighet på andre områder: illusjonen om at «Historien har en retning» eller at samfunn har en «naturlig» evolusjon som leder til stadig større likestilling mellom kjønnene. «Når det ikke skjer tilbakeskritt for kvinners rettigheter, tror man at det ikke skjer noe,» bemerker Christine Delphy, forsker ved Det franske forskningsrådet (CNRS), «men det betyr bare at styrkeforholdene mellom den reaksjonære leiren og den progressive utjevnes. Den stakkars Historien har ingen bestemt retning!»

Delphy stiller seg kritisk til måten man feirer seirene kvinnene vant på 60- og 70-tallet (i Frankrike, Neuwirth-loven (1967) som legaliserte prevensjon og Veil-loven (1975) om retten til selvbestemt abort): «Man viser kun bilder fra Simone Veils tale til nasjonalforsamlingen, på samme måte som man kun viser arbeiderfamilier på badeferie i Touquet for å feire 70-års jubileet for lønnet ferie. De harde kampene som ble kjempet for å få disse rettighetene tilsløres.»

Når filosofen Elisabeth Badinter forundres over at abortloven ble stemt igjennom av folkevalgte menn,1 glemmer hun at selv om menn spilte en rolle i dette framskrittet må det snarere tilskrives aktivistene i Bevegelsen for abort- og prevensjonsfrihet (MLAC), som allerede i halvannet år hadde utført aborter i stor stil.2 Når makten ble stilt med ryggen mot veggen hadde den ikke andre muligheter enn å gi etter uten særlig entusiasme. Simone Veil som var helseminister på den tiden husker godt de avskyelige angrepene hun ble utsatt for.


PÅ DET JURIDISKE PLANET virker det som om Frankrike er skjermet for tilbakeslag av typen som har funnet sted i Polen. Her ble abort gjort lovlig i 1956, men på ny forbudt i 1993 som et resultat av den katolske kirkens nyvunne innflytelse etter kommunistregimets fall.3 At tilhengerne av retten til selvbestemt abort i Portugal vant folkeavstemningen 11. februar, gir på den andre siden grunn til optimisme. Men det generelle klimaet er merket av en religiøs tilbakevending, som gir grunn til bekymring for feminister:4 «Tesen om sivilisasjonssammenstøt gir overalt troverdighet til både kristne og muslimske tradisjonalister,» konstaterer Séverine Auffret, leder for seminaret om feministisk idéhistorie ved Folkeuniversitetet i Caen.
Rett til selvbestemt abort var fraværende i Den europeiske grunnloven

Colette de Troy fra Den europeiske kvinnelobbyen fastslår at «den aktuelle sammensetningen i Europaparlamentet og metodene visse katolske organisasjoner bruker, gjør at vårt mål for øyeblikket ikke er nye framskritt, men å unngå at disse spørsmålene blir tatt opp til avstemning, og dermed bevare det som har blitt oppnådd.»5 Advokat Gisèle Halimi, leder for organisasjonen Choisir – La Cause des femmes (Å velge – kvinners sak) gikk inn for å stemme «nei» til Den europeiske grunnloven, fordi den ikke inkluderte likestilling blant EUs «verdier». Rett til selvbestemt abort var også fraværende: «Ettersom Europa har tilegnet seg det enorme sivilisasjonsframskrittet å forby dødsstraff, må Europa også kunne garantere kvinner denne retten som er grunnpilaren for kvinners rettigheter.»
Blant unge kvinner med allmennfaglig utdannelse, har allerede 1,8 prosent tatt abort, mot 9 prosent blant de med yrkesfaglig utdannelse

Formell rettighet er ikke tilstrekkelig for å fjerne skammen som omgir selvbestemt abort. Det dreier seg ikke lenger om skyldfølelse for å ha hatt seksuelle relasjoner, slik det var forut for loven, men å ikke ha brukt tilstrekkelig prevensjon.6 Sant nok kunne Frankrike ha redusert de 200 000 abortene som utføres årlig. Elendig tilgang til prevensjon, som har dårlige refusjonsordninger og ikke alltid er tilpasset behovene, gjør at dette forblir ønsketenkning.7 Seksualopplysningen er overfladisk eller ikke-eksisterende. Kvinner, framfor alt yngre, er underinformerte og kan ikke alltid stole på støtte og hjelp fra familie, leger eller farmasøyter. Som en parlamentsrapport viser, «erfarer de ikke at de har rett til tilgang til prevensjon, fordi deres seksualitet fordømmes. De ’føler’ seg sosialt sterilisert, fordi deres seksualitet benektes.»

Sosiale ulikheter spiller en betydelig rolle: «Blant unge kvinner med allmennfaglig utdannelse, har allerede 1,8 prosent tatt abort, mot 9 prosent blant de med yrkesfaglig utdannelse.»8 Men Maïté Albagly, generalsekretær for Den franske bevegelsen for familieplanlegging (MFPF) hevder at «det fortsatt finnes manglende forståelse for selvbestemt abort. Kvinner er ikke maskiner og man kan ikke kreve at de skal ha perfekt kontroll over fruktbarheten i 35 år!»

Situasjonen sier mye både om et kvinnesyn som vedvarer og om den aktuelle tilstanden til kvinners rettigheter. Samfunnet lar dem benytte seg av rettighetene, men kun motvillig og til tider sages grenen tvers over. Når abort integreres i fødselsgynekologitjenestene, enten i form av en «funksjonell enhet» eller som en enkeltstående «aktivitet», er denne tjenesten den første som rammes av personalmangel når helsepersonell tar ferie eller blir tilkalt til nødssituasjoner. Abortsentrene ledes ofte av leger fra MLAC, som studerte i tiden før loven trådde i kraft og som nå er i ferd med å gå av med pensjon. Mangelen på arvtakere erfares brutalt. Allerede i dag, selv om det finnes store regionale forskjeller, kan ventetiden for en første konsultasjon være opptil tre uker. «Vi har gått fra en anerkjent, akseptert og erklært frihet, til en slags toleranse,» sier Gisèle sørgmodig.

Paradokset er at kvinner som ønsket å avbryte svangerskapet forut for 1975, da kvinnene ankom sykehuset i kritisk tilstand, møtte leger med et aktivistisk kall, mens de i dag, når de ikke lenger dør, sliter med å få oppmerksomhet. Legene betrakter abort (satsene har kun blitt justert to ganger, i 1991 og 2004) som et medisinsk uinteressant «pliktarbeid». Et av de få unntakene blant legene bemerker ironisk: «som om det er uhyre spennende å rense bihuler!»9

Problemets kjerne synes å befinne seg annensteds. «Legene er vant med å stille en diagnose og foreskrive en behandling,» forklarer Maud Gelly, som har foretatt en spørreundersøkelse om temaet.10 «Ikke nok med at kvinnene som vil ta abort ikke er syke, de bestemmer selv hva de har behov for. De krever at legene skal høre på dem, noe legene har vansker med å godta.» Denne holdningen har også lege og forfatter Martin Winckler festet seg ved: «I et allmennmedisinsk undervisningsopplegg jeg nylig deltok i, ville mine kollegaer vie en hel samling til «urimelige krav» fra pasienter. Det finnes selvfølgelig forespørsler leger ikke er i stand til å svare på, men hvem er vi til å bedømme hva som er ’urimelig’?»
Gynekolog ved sykehuset Saint-Vincent-de-Paul i Paris, Sophie Gaudu, ordlegger seg på en sjelden måte: «Hvis en kvinne vil føde, er jeg der for henne. Hvis hun vil ta abort, er jeg der. Det er først og fremst kvinnen jeg tenker på når jeg utfører min legegjerning.»11 Helsepersonellet finner det vanligvis mer «tilfredsstillende» å utføre assistert befruktning enn selvbestemt abort: «Det er bare tilfredsstillende for de som foretrekker å behandle sykdommen heller enn den syke,» tordner journalisten Olivia Benhamou.

REGISSØREN MARIANNA OTERO laget dokumentaren Histoire d’un secret (Historien om en hemmelighet) om hennes mor, malerinnen Clotilde Vautier som døde i Rennes i 1968 etter en hemmelig abort.12 Otero frykter tanken på at abort igjen kan bli ulovlig: «Det er dette som gjør abort så vanskelig i manges sinn. Faktisk lider kvinner på grunn av konteksten, av hva denne erfaringen avslører om forholdet de er i, de involvertes ønske om å få barn eller ikke.» Kvinner lider også på grunn av det ideologiske presset de utsettes for og den dårlig mottakelsen de får. Maud Gelly understreker at mens en viss prosentandel av nybakte mødre rammes av fødselsdepresjon med klart definerte medisinske kjennetegn, «har man aldri klinisk påvist en ’abortdepresjon’. De fysiske og psykiske konsekvensene ved selvbestemt abort overdrives systematisk.»

Kanskje bryter abort med et stadig vedvarende bildet av kvinnen «som gir liv» (se under Oppfordres fortsatt til å føde). «Abort nevnes aldri, på tross av at en av to kvinner har tatt abort en gang i livet,» påpeker Maya Surduts fra CNDF og Paraplyorganisasjonen for retten til abort og prevensjon (Cadac): «Abort er et tabu, selv i feministmiljøer!» Som Mariana Otero påpeker, er faren reell: «Konsekvensen av denne tausheten er at det ikke utvikles en refleksjon rundt retten til abort. Vi risikerer at vi en dag vil mangle argumenter mot de som er imot denne retten.»

Maud Gelly jobber på et familieplanleggingssenter i Saint-Dénis (drabantby nord for Paris) og et abortsenter i Colombes (drabantby nordvest for Paris). Hun forteller: «Når jeg spør kvinnene hvorfor de har valgt å ta abort – noe jeg for min del forsøker å beskytte meg for å unngå – svarer de oftest at vilkårene for å få gi barnet det det trenger ikke er tilstede. Når de snakker om deres eget valg, sier de snarere at de ikke ønsket å få barn – simpelthen på samme måte mødre sier de ønsket å få barn. Når man spør dem om å begrunne valget, ser man at de har inderliggjort kjensgjerningen at det er mer akseptabelt å legge vekt på hensynet til et ikke-eksisterende barn enn å ta hensyn til den allerede eksisterende kvinnen: henne selv.» Dette er et verdihierarki den store feministbølgen ikke har klart å skjære hull på.


RETTIGHETENE EKSISTERER i beste velgående, men de risikerer gradvis å bli tømt for innhold. Dette gjelder også for en annen sentral rettighet som ble oppnådd på 60- og 70-tallet: tilgang til lønnet arbeid. I 2005 var 81,1 prosent av franske kvinner mellom 25 og 49 år yrkesaktive, mot 41,5 prosent i 1962, og tallet øker som i alle europeiske land.13 Dessuten er franske kvinner, med gjennomsnittlig to barn hver, i ferd med å bli Europas mest fruktbare. De må altså ikke velge mellom familieliv og yrkesliv, i motsetning til kvinnene i noen av nabolandene.14

Men med et nærmere blikk viser situasjonen seg å være mindre idyllisk. Den kjennetegnes av ikke bare varige ulikheter mellom menn og kvinner, men også av stadig større forskjeller mellom to kategorier kvinner. Sosiologen Margaret Maruani bemerker: «Noen yrker – lege, advokat, journalist – er i stor grad blitt ’femininisert’ uten at de har mistet status. Men hierarkiets topp har klart å stå imot denne bevegelsen. Dette er den ’vertikale’ diskrimineringen.» Forskjeller i lønninger som ikke kan forklares av annet enn kjønn, hvis vi ser bort fra aldersforskjeller og utdannelse, varierer med mellom 5 og 15 prosent. Dessuten jobber kvinnene for det meste i et lite antall yrkesområder. Dette er den «horisontale» diskrimineringen: av 455 yrker registrert hos Det franske statistikkbyrået Insee, arbeider 45 prosent av de yrkesaktive kvinnene i rundt tjue av disse yrkene.
De franske kvinnene har også størstedelen – 80 prosent – av deltidsstillingene. Termen «deltid» skjuler svært forskjellige virkeligheter. I de sektorene der deltid er mest utbredt, fungerer den som skalkeskjul for arbeidsledighet.15 Deltid blir framstilt som en måte å «forsone» familieliv med arbeidsliv, men gjør det framfor alt mulig for alle som arbeider som rengjøringspersonal, arbeidere, ekspeditører, kassebetjening å forsone fleksibel arbeidstid med lav lønn. I Frankrike ble deltidsstillingene utbredt fra og med 80-tallet, noe som rammet kvinnene som tidligere hadde gått inn i arbeidsmarkedet med fulltidsstillinger. Om arbeid på 70-tallet var synonymt med selvstendighet, er dette ikke lenger tilfellet. De økonomiske insentivene for deltidsarbeid ble ikke opphevet før i 2000. «I det minste må den vanvittige utviklingen av deltidsarbeid reguleres mer, for eksempel gjennom en obligatorisk overgang til fulltid etter en viss periode,» sier Margaret Maruani.

Dette skjer ikke. Gwenaëlle Perrier, har skrevet en doktorgradsavhandling om likestillingspolitikk i arbeidslivet. Hun avslører at Borloo-planen om «persontjenester» (barnepass, hjemmehjelp) som ble lansert i 2005, ikke gjør noe for å bekjempe problemet – eller for å garantere de ansatte i denne sektoren en anerkjennelse av kvalifikasjonene og en samsvarende lønn. Dermed faller omsorgen av pleietrengende – barn, eldre – som en dårlig tilpasset offentlig sektor ikke lenger klarer å ta seg av, igjen på kvinnenes skuldre enten privat eller frivillig.

FRANKRIKE KAN SKRYTE av landets førskoleordning, men kan fortsatt ikke tilby barnepass av barn under 3 år til en overkommelig pris. Det materielle og moralske ansvaret forsetter å tynge ned mødrene. Arbeidene til sosiodemografen Natalie Bajos og sosiologen Michèle Ferrand, viser at utbredelsen av moderne prevensjonsmidler har fått perverse konsekvenser.16 Kjensgjerningen at samfunnet ønsker barn øker presset på foreldrene – eller snarere på mødrene som fra nå av får ansvaret for slektens videreføring. Dessuten, sier Michèle Ferrand, «mens man på 70-tallet gikk mot en viss likegyldighet overfor kjønnsroller, kom en psykologiserende diskurs om mødrenes særegenhet sterkt tilbake på midten av 80-tallet».

Andelen husarbeid og familieoppgaver som utføres av menn har kun gått fra 29 prosent i 1986 til 31 prosent i 1998: «Man kan forsøke å bote på dette med å favorisere lik arbeidstid, delt foreldrepermisjon eller forbedring av barnehageordningene, men dette gir ingen garantier,» fastslår professor i samfunnsvitenskap Roland Pfefferkorn.

«Jeg har alltid sagt at denne situasjonen kan vare i to tusen år,» sier en skuffet Christine Delphy, som legger vekt på husarbeidets rolle.17 «Det finnes ingen indre drivkraft som kan forandre dette.»
Når mødrene «nedkommer» blir de lovprist høytlydt og framstilt som fullbyrdede rollemodeller. De andre kan møte motstand i form av individuell utilstrekkelighet. Auffret bemerker: «På 70-tallet førte felles politisk kamp til en bevisstgjøring. Men i dag, blir man som oftest feminist som resultat av en personlig refleksjon.»

På det yrkesmessige planet fører barnefødsel til en verdsetting av faren, som får status som familieoverhode, mens moren straffes. Hvis faren og moren skilles, havner moren i en utsatt posisjon på arbeidsmarkedet, samtidig som hun vanligvis tar seg av barna både økonomisk og materielt. Ifølge Det franske overvåkningsorganet for ulikheter «har 41,7 prosent av enslige forsørgere, hovedsakelig alenemødre, en inntekt under fattigdomsgrensen». I forhold til arbeidsledighet og krevende fattigdom, er det å være kvinne en forverrende faktor – og enda mer hvis hun har innvandrerbakgrunn eller utenlandsk statsborgerskap.18
«Hjemløshet, sosialhjelp og tigging – disse inkarnasjoner av fransk fattigdom har skiftet kjønn på en skremmende diskret måte,» skriver Véronique Mougin i sin undersøkelse om kvinners sosiale usikkerhet.19 Denne diskresjonen skyldes både de rammedes iherdige forsøk på å beholde fasaden og den mentale motstanden mot å ta inn over seg en brysom virkelighet. Mougin utdyper: «Det finnes en type kvinner som nyter godt av det feminismen har oppnådd, mens det for en annen type kun er ord på papir. For de sistnevnte er fritt valg av partner særdeles relativt. Jeg har møtt mange som blir hos voldelige ektemenn, fordi alternativet er gata. Lederen for et krisesenter fortalte meg at den beste måten å reintegrere beboerne i samfunnet er ekteskap… »

Antifeministene har alltid forøkt å diskreditere feministbevegelsen ved å kalle dens krav «borgerlige».20 Men uansett sosial kategori, diskrimineres kvinner fordi de er kvinner. Hvis ikke feministene går inn på de økonomiske spørsmålene, risikerer de å bekrefte antifeministenes beskyldninger.

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1 Uttalt i David Tebouls film Et Elle créa la femme, France 5, 2006.

2 Se Liberté, sexualités, féminisme: 50 ans de combat du Planning pour les droits des femmes (Frihet, seksualitet, feminisme: 50 år med kamp for Familieplanlegging for kvinnersrettigheter), La Découverte, Paris, 2006

3 Se Philippe Rekacewicz, «Abortlover i verden» (kart), Globaliseringens atlas, Diplo AS/PAX, Oslo, 2007, s. 109: http://www.diplo.no/atlasPDF.php?showPDF=108.pdf.

4 Se Joseph Trat, «Entre néolibéralisme et ordre moral, féministes divisées» (Splittede feminister ? mellom nyliberalisme og moralsk orden), i Joseph Trat, Diane Lamoureux, Roland Pfefferkorn (red.), L?autonomie des femmes en question, L?Harmattan, Paris, 2006.

5 Valgene i EU i 2004 ga en markant framgang til en EU-skeptiske og konservative høyreside.

6 To tredjedeler av de ikke-ønskede graviditetene i Frankrike oppstår hos kvinner som bruker prevensjon.

7 Se artikkelen «Pour les femmes, la contraception est-elle un simple confort?» (Er prevensjon kun et luksusgode for kvinnene?) på Martin Winckler nettsider, 15. januar 2005: http://martinwinckler.com/article.php3?id_article=365.

8 Rapport fra Hélène Mignon om lovforlaget knyttet nødsprevensjon, Assemblée nationale, 26. september 2000.

9 Olivia Benhamou, Avorter aujourd?hui. Trente ans après la loi Veil (Å ta abort i dag. Tretti år etter Veil-loven), Mille et une nuits, Paris, 2004.

10 Maud Gelly, Avortement et contraception dans les études médicales: une formation inadaptée (Abort og prevensjon i medisinstudiene: en utilpasset utdannelse), L?Harmattan, Paris, 2006.

11 Olivia Benhamou, se over.

12 Se www.clotildevautier.org.

13 Margaret Maruani, Travail et emploi des femmes (Kvinners arbeid og yrker), La Découverte, Paris, 2006.

14 Se Jeanne Fagnani, «Politiques familiales et participation des femmes au marché du travail en France et en Allemagne» (Familiepolitikk og kvinners yrkesdeltakelse i Frankrike og Tyskland), i L?autonomie des femmes en question, se over, og Michel Verrier, «Allemagne: une panne démographique qui vient de loin» (Tyskland: en demografisk krise som forverres), Le Monde diplomatique, september 2005.

15 Se Margaret Maruani, «Utrygghet, arbeidsledighet og fattige arbeidere», Norske Le Monde diplomatique, juni 2003.

16 Nathalie Bajos og Michèle Ferrand, «La contraception, levier réel ou symbolique de la domination masculine?» (Prevensjon ? et reelt eller symbolsk virkemiddel for maskulin dominans?), Sciences sociales et santé, Paris, Vol. 22, nr. 3, september 2004.

17 Christine Delphy, L?Ennemi principal I ? Economie politique du patriarcat (Hovedfienden ? Patriarkatets økonomiske politikk), Syllepse, Paris, 2002.

18 Se Marina Da Silva, «De «andre» kvinnene», Norske Le Monde diplomatique, september 2004.

19 Véronique Mougin, Femmes en galère ? Enquête sur celles qui vivent avec moins de 600 euros par mois (Utsatte kvinner ? Undersøkelse om kvinner som har mindre enn 600 euro i måneden å leve for), La Martinière, Paris, 2005.

20 Se Christine Bard (red.), Un siècle d?antiféminisme (Et århundre med antifeminisme), med forord av Michelle Perrot, Fayard, Paris, 1999.