Besatt av mangfold

Fokuset på mangfold og positiv diskriminering er med på å sikre at det amerikanske klassesamfunnet ikke blir utfordret. Man glemmer den viktigste kilden til diskriminering: økonomien.

9. august annonserte den amerikanske justisministeren at 49 prosent av 16 500 drapsofre i USA i 2005 var afro-amerikanere. De svarte utgjør imidlertid ikke mer enn 12,8 prosent av landets befolkning. De er mindre beskyttet mot kriminalitet og fattigdom (de utgjør 32 prosent av de fattige), sykdom (i 2004 manglet nærmere 20 prosent av dem sykeforsikring, nesten dobbelt så mye som blant hvite). Uten særlig kraftanstrengelse kan man forlenge dette perspektivet og få bekreftet det eksisterer en spesifikk diskriminering som rammer de svarte amerikanerne og i forskjellige grader latinamerikanere, kvinner og andre befolkningsgrupper.

Universitetet er intet unntak, langt i fra. I denne institusjonen som vellystig kverner ut dydige proklamasjoner, omfattende henstillinger og internasjonale konferanser om «mangfold», var bare 14 av 433 forelesere som ble ansatt ved Ivy League-eliteuniversitetene (Yale, Harvard, Princeton, Columbia) i 2003 svarte. I rekrutteringen av studenter er også fordeling svært skjev, men ikke like påfallende.

PROFESSOR I ENGELSK Walter Benn Michaels bestrider ikke dette i sitt angrep på den amerikanske venstresiden, som han anklager for å være besatt av spørsmålet om mangfold.1 Ifølge ham dreier det seg kun om én bestemt form for mangfold. En form som har en stadig større tendens til å favorisere (og tildekke) neglisjeringen eller ignoransen overfor det sosiale aspektet. Riktignok, innrømmer han, er «minoritetene» overrepresentert blant drapsofrene, og de har dårligere tilgang til helsetjenester og universiteter enn «hvite». Men hva skjer når man ser på ulikhetene mellom fattige og rike, i stedet for hvite og svarte? Den skjeve fordelingen blir nærmest systematisk forsterket.

For eksempel har 24 prosent av amerikanerne med en årsinntekt under 25 000 dollar ingen form for sykeforsikring. Hvorfor gir man da så ofte forrang til raseaspektet framfor det sosiale aspektet, spør Michaels? Selvfølgelig er de to kategoriene – «svart» og «fattig» ganske vide.2 Men når man legger vekt på den ene heller enn den andre, leder man de politiske kreftene til å foreta et valg mellom alternativer som blir framstilt som motsetninger. I det ene tilfellet kan det dreie seg om å få leger og sykehus til å ta bedre imot raseminoriteter, i det andre tilfellet, en mer progressiv skattelegning som kan finansiere allmenne helsetjenester. Dessverre, sukker Michaels, er vi «mer interessert i å bekjempe rasisme enn fattigdom, mer interessert i å hylle kulturelt mangfold enn å jobbe for økonomisk likhet.»
Når det dreier seg om universitetene – et av de prioriterte områdene for «positiv diskriminering» i USA – virker det etnisk-rasemessige aspektet i studentrekrutteringen enda mer diskutabel. For på universitetsområdene er diskrimineringen framfor alt økonomisk. Mens to tredjedeler av unge amerikanere med foreldre blant den rikeste fjerdedelen av befolkningen tar høyere utdanning, velger knappe 14 prosent samme vei hvis de har vokst opp i familier fra den fattigste fjerdedelen. I de 146 mest «selektive» institusjonene er denne fordelingen enda mer slående: 74 prosent av de rikes sønner og døtre, 3 prosent av de fattiges sønner og døtre. Dermed er det tydelig at når eliteuniversitetene skryter av sine statistikker over «minoritetsstudenter» (Princeton 31 prosent, Yale 32, Harvard 37), tenker de ikke på inntekter, men på «rase».3

Myten om sosial mobilitet, som opprettholdes av medienes lidenskap for individuelle «fra filler til rikdom»-historier, spiller en mektig konservativ rolle i USA. Uavlatelig legitimerer denne myten den bestående orden. Troen den sprer er naglet fast i hjertet til en betydelig andel amerikanere, som innbiller seg at de har svært gode sjanser for en dag å bli ustyrtelig rike. Dette er amerikanere som er overbevist om at landets sosiale struktur er skapt av et meritokratisk system som vet å belønne oppfinnsomhet og hardt arbeid. I 1996 sa 64 prosent av amerikanerne at det var «svært sannsynlig» eller «nokså sannsynlig» at de kom til å bli rike, noe som på den tiden i deres øyne innebar å tjene mer enn 100 000 dollar i året. Ti år senere er middelinntekten per hode fortsatt mindre enn halvparten, og kun 7 prosent av amerikanerne tjener den summen som plasserer dem i hovedfeltet av rike. «I et samfunn der kun 7 prosent av befolkningen tjener mer enn 100 000 dollar i året, hviler de 64 prosentenes innbilning om at de skal bli en del av gruppen på 7 prosent på en dypt forankret illusjon,» understreker Michaels.

Men han gir en god del av skylden for denne troen – som ikke slutter å bre om seg, selv om realiteten blir stadig fjernere – på mangfoldsideologien og en «positiv diskriminering», som de amerikanske universitetene ifølge ham er fortroppene til. Mangfoldsideologien og «positiv diskriminering» kan til og med ses på som «propagandaapparater, som leder en til å tro at de faktisk ble opprettet for å sikre at samfunnets klassestruktur ikke blir utfordret.» Han presiserer: «Problemet med positiv diskriminering er ikke at det bryter med meritokratiets prinsipper, men heller at det skaper en illusjon om at vi lever i et meritokrati. Man nevner ofte hvor hvitt Harvard ville ha vært uten positiv diskriminering.

Men la oss heller forestille oss hvordan Harvard ville sett ut hvis vi byttet ut positiv diskriminering basert på rase med positiv diskriminering basert på klasse. Nærmere 90 prosent av studentene ved Harvard kommer fra familier som tjener mer enn middelinntekten: minst halvparten av disse studentene ville i så fall måttet gå på en annen skole. Flesteparten av de forbigåtte ville vært rike og hvite. Dermed er det på ingen måte sjokkerende at deres foreldre ikke har noe å utsette på det nåværende mangfoldet. Det er i deres øyne en kollektiv pott de er villig til å betale for, for å kunne fortsette å overse spørsmålet om økonomisk ulikhet. Kjensgjerningen at hvite ikke kommer lettere inn på Harvard skjuler en mer dypereliggende virkelighet: å være rik hjelper på opptaket og det er så å si essensielt å ikke være fattig.»

Kampen for mangfold tvinger rasistene til å overvinne sine fordommer, mens kampen mot ulikheter krever at de privilegerte punger ut. I dette perspektivet handler en rekke av universitetskampene for multikulturalisme kun om «hudfargen til de rikes barn». Michaels angriper dermed den «selvutnevnte venstresiden» – som ifølge ham har blitt «høyresidens avdeling for personalpolitikk» – for å være mest opptatt av å gi kvinner og etnisk-rasemessige minoriteter fra sosialt privilegerte miljøer samme privilegier som det mannlige, hvite borgerskapet.

MICHAELS LIKER PARADOKSER og vet å bruke sin kunnskap om den amerikanske kulturen (han er engelskprofessor ved Universitetet i Illinois). De forfriskende analysene hans belyser den skjulte siden til begrepene om «rettferdighet» som de franske politiske partiene, som ønsker å legge lokk over all ulikhet, har sluttet opp om. Man kan imidlertid rette flere innvendinger mot Michaels analyser. Forfatteren tegner et bilde av en amerikansk venstreside som har forskanset seg i smått håpløse kamper, og som er nokså besatt av «mangfold». Det hender likevel at denne venstresiden engasjerer seg mot krigen i Irak, mot nedleggelser av fabrikker, mot pengenes økende makt i høyere utdanning (se egen tekst). Det virker også som Michaels ensidige fokus på kampen mot inntektsforskjeller gjør ham blind for den faktiske eksistensen av spesifikke diskrimineringer på bakgrunn av kjønn og etnisitet, som en vakker «likelønnet» dag ikke automatisk vil fjerne – noe arbeiderbevegelsens historie har bevist. Og ikke minst, har et samfunn der rase ikke eksisterer noen gang forhindret utbrudd av rasisme, også i de lavere klassene?

Hvis man skal forstå Michaels er enhver som indigneres over at kvinnene på Wall Street er dårligere betalt enn mennene med på «å skjule kjensgjerningen» at disse kvinnene «ikke er ofre» sammenlignet med «kvinnene på Wal-Mart». Men utelukker fordømmelsen av de sosiale privilegiene til finanskvinner og -menn, at man kan kjempe mot lønnsdiskrimineringen av kvinner, også i borgerskapet? Når alt kommer til alt er kanskje årsaken til at forfatteren «vender geværet» i motsatt retning, at han tilbringer en betydelig del av sitt liv på et av de amerikanske universitetsområdene som delvis er beskyttet mot landets sosiale realitet. På denne måten ønsker han å gå til angrep på en akademisk kaste som stadig er på jakt etter «tekster» å dekonstruere og «symbolske» kamper å slenge seg på, det vil si fornye produktet i stedet for å forandre samfunnet. Av den grunn er det kanskje best å skjule for ham at rådville europeere som er mest opptatt av teoretisk virtuositet, ønsker å importere denne typen vitenskap for å hjelpe venstresiden…

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1

2

3

4