Én ting kan man være sikker på i møte med en ny film av David Lynch: Man får noe ganske annet. Et avvik fra den framherskende regelen for hvordan en film skal forløpe, og noe forskjellig fra forrige Lynch-film. Vi skal være takknemlige for at det stadig fins en Lynch som gjør filmopplevelsen til noe annet enn et rent divertissement med lineær fortelling og dataanimerte effekter uten kunstintelligens. Lynch tar oss med til et usikkert rom. Samtidig trekker han oss inn i Hollywood, til filmverdenens indre, unheimliche rike. Tittelen Inland Empire (egentlig navnet på en region sørøst for LA) peker i den retning.
Jean-Luc Godard sa en gang at en filmfortelling har en begynnelse, en midte og en slutt, men ikke nødvendigvis i den rekkefølgen. Hos Lynch er det til overmål fåfengt å lete etter disse narrative hovedetappene, for ikke å snakke om grunnleggende meningsinnhold. Jeg siterer Nordens fremste Lynch-kjenner, Anne Jerslev, à propos Lost Highway: «En sådan sammenhængsskabende bestræbelse synes i forhold til Lost Highway at være et sisyfosarbejde. Filmen er uden start, uden midte og uden slutning; visuelt slutter den præcis som den begyndte.» Lynch gir oss ikke en kronologisk historie, kanskje fordi han ikke synes at verden er organisert slik, kanskje fordi han vil modifisere verdensbildet. På den annen side pirrer han stadig tilskuerens narrative begjær, framholder Jerslev, som understreker at «fragmenter av klassisk genrefilm» dukker opp. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
