Kappløpet mot Nordpolen

Ni timer under pakkisen. 2. august stiger de to russiske miniubåtene Mir 1 og Mir 2 opp til overflaten etter å ha plantet et russisk flagg i uoksiderbart titan på nordpolvertikalen på 4261 meters dybde. En verdenspremiere. Om bord i Mir 1 forteller Artur Chilingarov,visepresident i Dumaen og anerkjent polarfarer, om sin oppdagelse: «Bunnen består av gulaktig grus. Vi så ikke noe dypvannsuhyre.» Før han legger til: «Å røre bakken på en slik dybde, er som å ta det første skrittet på månen.» Trenger man si mer?

På overflaten rører noen bølger opp det svarte, frosne vannet. Hvis man på russisk side ikke skjuler sin glede, viser det seg en viss irritasjon overfor dette politiske faktumet. Den kanadiske utenriksministeren Peter Mackay sier ironisk: «Vi er ikke i det 15. århundret. Dere kan ikke springer rundt på planeten, plant flagg og si: ’vi gjør krav på dette territoriet’!»1 På amerikanske side går talsmann for utenriksdepartementet, Tom Casey, enda lenger: «Å plante et flagg på havbunnen har ingen juridisk betydning.»

Arktis er et hav omringet av land – et slags middelhav i det høye nord. De magnetiske og geografiske polene bølger fram og tilbake i ishavet. Dermed er det vanskelig å etablere seg der, selv om havet er permanent frosset. Den russiske ekspedisjonen ble ledet av Det russiske instituttet for arktisk og antarktisk forskning (IAARI) og gjennomført innenfor rammene av Det internasjonale polaråret, som ble innledet i mars. Den russiske ekspedisjonen hadde et dobbelt oppdrag: måle temperatur- og saltendringer, hastigheten på strømmene, men framfor alt å skaffe bevis på at disse havdypene er en fortsettelse av den russiske kontinentalsokkelen.

Nordpolen befinner seg i internasjonalt farvann og tilhører hele verden – altså ingen. Den reguleres av FNs internasjonale havrettskonvensjon, som erklærer at havbunnen som «menneskehetens fellesarv. Dermed er den unndratt nasjonale lovgivninger. Havrettskonvensjonen ble signert i 1982 og trått i kraft ved utgangen av 1994.2 Den gir kyststater suverenitet opptil 12 nautiske mil (22,2 km) ut fra kysten og en økonomisk sone, som inkluderer undersjøiske ressurser, på 200 nautiske mil (360 km). Imidlertid kan denne sonen utvides hvis kontinentalsokkelens ytre grenser strekker seg utover dette området. Dermed kan Russland utvinne naturressursene i disse havdypene, hvis de klarer å bevise at Lomonsov – en undersjøisk fjellkjede på 2000 meters dyp som strekker seg under polen og knytter Sibir til kanadiske Ellesmere Island og Grønland – geologisk sett er russisk. Spillet strekker seg langt forbi prestisjen i den vitenskapelige og teknologiske bragden.

En studie utført av det statlige amerikanske US Geological Survey antar at 25 prosent av de globale petroleumsreservene befinner seg nord for polarsirkelen.3 Et eldorado som kyststatene – Russland, USA, Canada, Norge, Finland, Sverige og Island – under forutsetning at deres kontinentalsokler «skjuler forlengelser», kan gjør krav på og dermed utnytte kommersielt.

Russland har lenge vært det eneste landet som har forsøkt å gjøre krav på retten. Allerede i desember 2001 kom Moskva med et første krav overfor FNs havrettskommisjon (UNCLOS) om grensefastsettelse av kontinentalsokkelen. Kommisjonen krevde flere undersøkelser, dermed har vi nå fått scenariet med Mir 1 og Mir 2. Fram til nå har det internasjonale samfunnet ikke hatt noen særlig økonomisk interesse for dette enorme isødet. Men er verdens gass- og oljereserver i ferd med å tømmes, og den globale oppvarmingen gjør Nordpolen mer gjestmildt. Selv om det vitenskapelige samfunnet er uenige om fenomenets årsaker er det enstemmig på et område: Arktis smelter. Ifølge en studie utført av Arctic Climate Impact Assessment (ACIA) som ble publisert i 2004, har 988 000 km2 av pakkisen – over det dobbelte av Norges areal – har fordampet de siste tretti årene.4 På sikt kan pakkisens fordamping gjøre det mulig å utvinne disse olje- og mineralforekomstene (diamanter, gull, sølv, bly, kobber, sink).5 Enorme muligheter viser seg på havbunnen.

Muligheter som er enda mer attraktive fordi de befinner seg i et storpolitisk område som er mer stabil enn Midtøsten. Arktis tilbyr også en måte å gå utenom OPEC og garantere kyststatene energisikkerhet, det vil si muligheten til å svare på den økende etterspørselen fra oppadstigende stormakter som Kina og India. Området Moskva gjør krav på danner en triangel på 1,2 millioner km2 som forbinder Murmansk, Tsjukotka og Nordpolen. I disse farvannene hviler mer enn 10 milliarder tonn gass og olje – tilsvarende reservene i Persiagulfen.

USA vil ikke selv kunne produsere mer enn 30 prosent av deres eget oljeforbruk i 2015 – mot 70 prosent i dag – og forbereder et krav på drivretten i en kystsone som strekker seg over 600 nautiske mil (965 km) langs Alaskas kyst. Men et stort isfjell sperrer ruten: de har ikke ratifisert FNs havkonvensjon, og uten den godtas ingen territorial begjæring. Av den grunn har Bushadministrasjonen gjort en rask ratifisering av denne konvensjonen til en prioritet. I påvente av dette har en amerikansk ekspedisjon satt kurs mot Nordpolen. En annen norsk-amerikansk ekspedisjon utforsker havryggen Gakke mellom Sibir og Grønland. Danmark sendt 12. august et vitenskapelig team for å prøve å bevise at Lomonosov-ryggen er en forlengelse av Grønland. Også disse operasjonene skjer innenfor rammen av Polaråret, som skal styrke den vitenskapelige forskningen og utvikle det internasjonale samarbeidet. Den vitenskapelige interessen er reell. Det siste G8-toppmøtet lot seg heller ikke narre. Klimaendringer og bruken av naturressurser ble samlet i samme arbeidsseanse.

Et annet stort moment, som og er knyttet til global oppvarming, er den progressive åpningen av nye transportruter. Farbarheten i Nordvestpassasjen langs den kanadiske kysten vil redusere transportruten mellom Europa og Japan med 7000 km, og ruten mellom USA og Kina med 8000 km. Alles øyne er vend mot denne passasjen.

Men det er for tiden strid om Nordvestpassasjen.6 EU og særlig USA bestrider Canadas suverenitet over den. Washington betrakter denne kanalen – som tråkler seg mellom de kanadiske øyene og forbinder Atlanterhavet med Stillehavet – som en internasjonal sjørute alle kan seile. Canada på sin side holder fast på at den er en del av deres territorialfarvann og forsvarer med nebb og klør sin «råderett» så vel som «miljøhensynet».

Land som strengt tatt ikke er omgitt av pakkis – som Kina, Japan og Sør-Korea – har begynt å bygge skip med forsterkede skrog som skal kunne seile gjennom isen. Projeksjoner indikerer at den arktiske trafikken vil gå å frakte fra 3 millioner tonn i 2005 til 14 millioner i 2015.7 Denne tendensen bekreftes i en rapport fra det amerikanske Arctic Research Commission.8 Rapporten spår at farvannene utenfor Canada kan bli nærmest isfrie på sommeren innen 2050 og selv innen 2030 ifølge de mer pessimistiske – eller optimistiske, alt etter hvilket perspektiv man har.

Stilt overfor dette perspektivet vil ikke Canada med å bli sittende på kaia å se båtene passere. I 2006 kom statsministeren med Plan Arctique som planla overflygninger over territoriet med langdistanse-droner, innkjøp av tre superisbrytere og bygging av en dypvannshavn (i Nanisivik nær inngangen til Nordvestpassasjen) så vel som en militærbase (i Resolute Bay på Cornwallis Island, som også er i utkanten av en mytisk passasje). Om de tre superisbryterne har forsvunnet fra budsjettet etter hans tale, har de blitt erstatt i juli 2007 av bygging av seks av åtte patruljebåter utstyrt med hver sin kanon.

På sin side planlegger Washington å kjøpe tre nye isbrytere. En bevilgning på nærmere 17 millioner dollar til den amerikanske kystvakten blir vurdert av Kongressen. Russerne er klare. De har allerede seks isbrytere som er i stand til å patruljere hele året (amerikanerne har én, kanadierne ingen).

Russland trodde utvilsomt ikke at «flaggplantingen» skulle sikre dem noen som helst suverenitet. Men med denne symbolske handlingen viste Moskva at Russland er en av de fremste aktøren i spillet om naturressursene, vitenskapen og havtransporten i det 21. århundret. Det høye nord tilbyr i alle henseender de mest lovende utsikter, men også en fare for å måtte betale dyrt for denne utviklingen. Hvis denne veksten ikke er klart og strengt regulert vil skaden ramme kollektivt – men Arktis er med god margin mest sårbar.

Som heller passive vitner i stormen som herjer i jakt- og fiskeområdene deres, har ikke urbefolkningen i Russland, Canada, USA og Grønland mye de skulle ha sagt. De er kun representert ved Det arktiske råd9 som permanente medlemmer og som ikke medlemsstater siden de ikke utgjør en nasjon. Norge har ledet rådet siden 2006 og forsøker å legge vekt på naturvern, deling av inntektene fra utviningen med de lokale befolkningen og bevaring av deres levemåter, så vel som miljøvern og bærekraftig utvikling. Det er oppmuntrende, men holder det?

I motsetning til Antarktis i sør, har ikke Arktis en internasjonal lovramme som gir området en status og en total beskyttelse. Antarktis-traktaten som ble ratifisert i 1961 (se egen tekst), vier kontinentet til fred og vitenskap, og forbyr enhver militær og kjernefysisk aktivitet. Til å begynne med sa ikke dette avtaleverket noe om naturressursene, men det ble forsterket med Madrid-protokollen. Denne protokollen trådte i kraft i 1998 og erklærer enhver utvinning av mineralressurser fram til 2041, og muligens enda lengre ettersom dette forbudet er kan forlenges uendelig og kun kan oppheves enstemmig.

Noe slikt finnes ikke for nordområdene, selv om det som står på spill er av kolossale dimensjoner og utspiller seg i en svært spent storpolitisk kontekst. De russisk-amerikanske relasjonene er på et drastisk forringet etter at Washington annonserte utplasseringen av et antirakettforsvar i Øst-Europa. På den nordamerikanske siden er det heller ikke mye å glede seg over. Relasjonene mellom USA og Canada er langt fra på topp, begge styrker sitt nærvær i sektoren. De andre kyststatene gjør også krav på suverenitet, men deres stemmer kan knapt høres i sammensuriet.

For EU er situasjonen enda mer delikat. Det er vanskelig for EU å fordømme åpenlyst de russiske fordringen, eller selv Norges mer beskjedne krav. Norge og Russland sørger for mer enn en tredjedel av EUs energibehov. Dessuten rasler Total som er tilknyttet russiske Gazprom, med sablene for utvinning på opptil 25 prosent av Shtokman-feltet i Barentshavet. Og dermed forblir EU høflige overfor USA og Norge. Shtokman-feltet er en gigantisk forekomst (3800 milliarder m3), «mer enn det vi har eksportert til Europa de siste tretti årene,» annonserer Sergej Kouprianov, talsmann for Gazprom.10 Likevel virker det som den russiske giganten er fast bestemt på å være eneste sjef på skuta. Rasjonalisering av utvinningen og salgsfortjenester har ansporet til åpning og internasjonalt samarbeid.

Et samarbeid har vært på plass i nærmere 50 år i Antarktis. Dette er et pionerarbeid som påtvinger seg som stadig mer nødvendig i polarområdet – både vitenskapelig og i forhold til naturressursene. I begge tilfellene kreves det tunge investeringer for inntekter som fra nå av måles i en planetær – om ikke ekstra-planetær – størrelsesorden.

Den sørlige polen ligger ikke i et hav. Den befinner seg midt på et kontinent, rett under den amerikanske basen «South Pole». I 1959 valgt USA å plante flagget sitt her. På jordens rotasjonsakse. Russerne opprettet deres Vostok-base på utilgjengelighetspolen, på mer enn 3000 meters høyde. Frankrike tok den gjenværende magnetiske polen, nær kysten i Adélie Land, der landet i 1955 begynte å bygge sin første permanente base, Dumont d’Urville.

Om undersøkelsene av polkalottene er verdifulle for is- og klimaforskerne, er også romfartsorganisasjonene interesserte. På bakgrunn av mange forsøk gjort i Antarktis, sendt NASA 4. august opp roboten Phoenix Mars Lander Den skal lande på den røde planeten i mai 2008 å lete under Mars’ polkalotter etter gunstige betingelser for fortidig eller nåværende liv. På forespørsel fra NASA deltar Den europeiske romfartsorganisasjonen (ESA) i prosjektet. Også her er det vanskelige å være ensom rytter – selv for USA.

Polarregionene, og særlig Antarktis, gir unike muligheter for å studere de fysiologiske og atferdsmessige mekanismene som viser seg i tilpasning til et ekstremt miljø. Mannskapets isolering i polarstasjonene er det nærmest man på jorden kommer isoleringen i rommet. Den fransk-italienske basen som er etablert på Dome C midt på kontinentet, virker som verdens beste sted for slike studier. Basens utforming og organisering ligner på stasjonene man ser for seg på månen eller på Mars. En rekke forskningsfelt – som for eksempel studier av organismers utvikling av overlevelsesstrategier i ekstreme miljøer eller studiet av iskalotter – finner også en anvendelse for romforskningen. Antarktis framstår som verdensrommets forværelse, den er på et vis verdensrommets bakre base.

Nasjonene med mest nærvær i Antarktis er også de som har viktigst romprogrammene: USA, Russland, EU og snart Kina, som planlegger å bygge en base på det høyeste og mest utilgjengelige stedet på det arktiske kontinentet – Dome A på 4093 meters høyde. Nærværet på polene åpner veien til stjernene. Pakkisens uendelighet er som et forsterket ekko av verdensrommet. Men på dette området er forskningen langt fra motivert av grunnforskningens spørsmål eller vage drømmer om nærkontakt av tredje grad. I skuffene til romfartsorganisasjonene venter tålmodig prosjekter om utvinning av ressurser på andre planeter ¬– som det potensielle superdrivstoffet helium-3, uran på Mars, vann på månen eller gull på asteroidene. Hvis utvinning av Arktis’ ressurser har brennende aktualitet, er utvining av verdensrommets ressurs morgendagens store sak.

Den internasjonale romstasjonen, som forener den russiske, amerikanske og europeiske kompetansen, vil legges ned i 2010. NASA har annonsert sin store tilbakevending til månen for 2020 og etableringen av en permanent månebase i 2024. Om enn det er fra månebasen eller romstasjonen kan, det vil si kolonialiseringen av verdensrommet, den kommersielle utnyttingen av verdensrommet endelig virkelig begynne. Opptreningen vil skje i polarregionene.

FN har laget et rammeverk for romaktiviteten med sin Romtraktat, som ble ratifisert i 1967. I likhet med havene er det utenom-atmosfæriske rommet erklært som «menneskehetens felles arv». Masseødeleggelsesvåpen er forbudt, og territoriale krav er ikke avgjort. FN forkynner aktivt internasjonalt samarbeid. Tiden vil vise om de første som kommer dit vil ha hjerte til å dele.

Kampen om Arktis er utvilsomt et bilde på scenariet som vil utspille seg om rommet, om enn det er på vitenskapelig, økonomisk eller militært plan. Antarktis er med sin avtale bærer av et visst håp, ettersom det i 50 år har legemliggjort en organisasjons- og samarbeidsform. Men nordområdene burde ikke dermed måtte betale prisen for ikke-utnyttelse av naturressursene i Antarktis, ei heller bli ofret for god global samvittighet som legitimeres av en ultra-vernet Sørpol.

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1 2. August på den private tv-stasjonen CTV.

2 Russland ratifiserte den i 1997.

3 Man bør likevel være skeptiske til disse beregningene. Den samme organisasjonen presentert Det kaspiske hav som et nytt Kuwait, før det viste seg at reservene var åtte ganger mindre enn annonsert.

4 http://amap.no/acia

5 I 2004 indikerte de første resultatene fra den internasjonale ekspedisjonen Arctic Coring Expedition (ACEX, 16 europeiske land, USA og Japan) at nordområdene hadde hatt et subtropisk klima for 55 millioner år siden. Havet på Nordpolen var dermed isfritt for isfjellene tok over.

6 Andre stridigheter angår (hundre meter store!) Hans Øy ved inngangen til Nordvestpassasjen, som Canada og Danmark har kranglet om i over tretti år. Norge og Russland strides om deres havgrenser i Barentshavet. Moskva bestrider også den amerikansk-sovjetisk avtalen fra 1990 om Beringstredet.

7 For mer om det emnet se Claude Comtois og Caroline Denis, «Le potentiell de trafic maritime dans l?Arctique canadien» (Mulighetene for havtrafikk i det kanadiske Arktis), Universitetet i Laval, Montréal, 2006.

8 http://www.arctic.gov/publications.htm.

9 Det arktiske råd ble opprettet i 1996 i Ottawa. Det skal fremme økonomisk, sosial og miljømessig bærekraftig utvikling i nordområdene. Rådet samler utenriksministre fra fem kyststater og i tillegg Finland, Sverige og Island, og diverse internasjonale ikke-statlige organisasjoner.

10 RIA Novosti, Moskva, 1. august 2007.

Definert fra punktet som er lengst fra kysten, det befinner seg 1700 km herfra, på 82ºSør, 54ºØst.