Stykkevis og delt

Robert Redfords film Løver for lam 1 stiller mange viktige, men opplagte spørsmål om amerikansk utenrikspolitikk og USAs rolle som verdenspoliti: Var 11. september 2001 begynnelsen på slutten for det amerikanske imperiet? Kan USA vinne en militær seier, om ikke i Irak så i Afghanistan? Hva innebærer det å ta ansvaret for landets framtid? Bør allmenn verneplikt gjeninnføres? Filmen tematiserer også forholdet mellom presse og statsmakt i et demokrati som alltid har vært begrenset av penge- og maktinteresser, men som i dag er truet på en mer fundamental måte.

Et annet viktig spørsmål filmen reiser, er følgende: Hvordan henger et filmunivers sammen? Hvordan henger akkurat denne filmen sammen? Redford har valgt å veksle mellom tre ulike settinger som ikke kommuniserer direkte med hverandre. Et dristig valg, men hvor vellykket er det?

Jeg har en god porsjon respekt for Robert Redford, både som skuespiller, som forkjemper for uavhengig film og som regissør, skjønt han som sådan sjelden har briljert – hederlig er vel et mer presist ord. Unntaket heter Quiz Show (1994), som både var utsøkt underholdende og klok gjennom måten den satte søkelys på underholdningsindustrien, etiske spilleregler og kultur- og klasseforskjeller i New York. Men det er som filmstjerne, en av de siste klassiske, at Redford skriver seg inn i historiebøkene. Ikke minst The Candidate og All the President’s Men. For meg vil han likevel først og fremst være Joe Turner, den CIA-ansatte bokleseren på flukt i Sydney Pollacks Tre dager for Condor (1975). Tankene mine vandret mer enn en gang til denne filmen under visningen av Løver for lam.


VI SKRIVER 2007. Dr. Stephen Malley (Redford) underviser på et universitet i California. Han har en rådgivningstime med en av sine studenter, Todd (Andrew Garfield) som har mistet gløden og ikke helt vet hva han skal gjøre ut av studiene og livet. Malley vil at han skal ta ansvar for sin egen situasjon: Du tar selv dine beslutninger. What do you stand for? De diskuterer motivasjon, men kommer også inn på USAs tilstand og krigene i Irak og Afghanistan – der det andre paret befinner seg, som vervede soldater. Vi skjønner ganske snart at Arian (Derek Luke) og Ernest (Michael Pe–a) er tidligere studenter av Malley, to av de mest våkne. De gjorde et valg, men bare et helt annet enn Malley ønsket. Nå skal de delta i en overraskelsesaksjon i Afghanistan: Fjellene skal erobres.

I Washington har senator Jasper Irving (Tom Cruise) en intervjuavtale med TV-journalisten Janine Roth (Meryl Streep). Irving har satt av en hel time, så Janine skjønner at noe er på gang. Irving, mulig presidentkandidat men offisielt non-candidate, er for noen år siden blitt presentert på forsiden av Time Magazine som det republikanske partis store håp, av nettopp liberale Janine. Nå vil han takke henne i form av et tilbud om å bli med på a winning team. Han vil at USA skal vinne igjen. Hun får eksklusivt intervju og antydninger om en aksjon som er under oppseiling og som senatoren selv har vært pådriver for. Når begynner dette, spør Janine. For ti minutter siden, svarer Irving stolt, foran fotografier av seg selv sammen med Bush, Cheney og Powell.

I krigsteatret holder offiserene pep talk for soldatene før den nattlige aksjonen: The enemy is getting stronger and uglier every day. Det skal vise seg at første etappe i senator Irvings nye strategi ikke går helt etter planen. Imens diskuterer Malley videre med sin student i California. Det serveres mange store ord om valg, ansvar og frihet. Litt mer interessant blir det når vi får se flashbacks der Arian og Ernest diskuterer sine valg med Malley og klassen – uten at vi blir helt kloke på hvorfor de måtte velge akkurat Afghanistan. Malley – og Redford – savner engasjement hos de unge i dag. Et hvilket som helst engasjement? Tilbake til slutten av 60-tallet? Kanskje er det stille før stormen. Analogier med Romerrikets fall blir lansert. Det gjør nok et visst inntrykk i USA når selveste Robert Redford, om enn via en fiksjonsskikkelse, uttaler disse ordene: Rome is burning.

Senatoren parerer Janines stadig mer nærgående spørsmål med neokonservativ ortodoksi: Ja, han tror at Vietnam-spøkelset kan drives ut en gang for alle. Ja, han tror på alenegang, uten NATO-godkjennelse, og han spør retorisk: Er du for eller mot krigen mot terror? Svar ja eller nei! I så måte til forveksling lik en ml-er fra 70-tallet …

Janine tviler, og tvilen skal følge henne helt inn i redaksjonslokalene.


DERIMOT ER DET ingen tvil om at det mangler noe vesentlig ved denne filmen. I utgangspunktet kan det synes spennende å dele Løver for lam opp i tre. Tre innfallsvinkler, tre nivåer er vel bedre enn ett? Alle filmer – med unntak av Min middag med André og noen få andre – veksler mellom ulike settinger, men de står som regel i en eller annen form for direkte kommunikasjon med hverandre, i det minste telefonisk. Her veksler det, kontinuerlig og simultant (om ikke akkurat som i tv-serien 24), mellom tre settinger som alle kan si noe om sant og falskt med hensyn til dagens USA. Men spenningen mellom delene uteblir. Hvorfor? Fordi sammenstillingen mellom universitetskontoret, maktens kontor og krigsteatret blir for dramaturgisk abstrakt. Jo, men sier ikke dette noe sant og vesentlig om maktens anonymitet, gir ikke sammenstillingen av disse tre ulike nivåene, et sannere bilde av verden enn f.eks. The Bourne Supremacy og The Kingdom? Jo, og selvsagt skal ikke Løver for lam vurderes som en actionthriller. Den er bare ikke spennende nok som film. Og det skyldes først og fremst nivåforskjellen, i dramatisk forstand, mellom de tre seriene. Den ene viser et krigstokt med usikker utgang: Vil Arian og Ernest overleve? Den andre er et tett regissert møte mellom to drevne spillere i Washington, fremstilt av to skuespillere (Streep, Cruise) som forbløffende nok får fram det beste hos hverandre. Den frynsete liberaler vs. Top Gun 20 år etterpå. Filmen er verdt å se for denne serien og dette samspillet alene. Mens den åpne og reflekterende samtalen på universitetet – den serien som tross alt er den som inneholder mest refleksjon – blir filmens svakeste, både i seg selv (stillestående, ikke godt nok instruert medspiller, unge Garfield er visstnok en dyktig teaterskuespiller, her blir han bare et hollywoodsk funny face og en lettvekter mot den 71-årige ringreven) og i relasjon til de to andre delene, spesielt duellen i Washington. Ulik innsats. Different ballgame!


SOM JEG ALLEREDE har vært inne på: Gjentatte ganger under denne filmen tenker jeg på Pollacks Tre dager for Condor, en film som klarte å forene stramt spenningsplot og refleksjon. Denne post-Watergate-thrilleren om et «CIA innenfor CIA», tilfeldigvis oppdaget av en av kompaniets egne plot readers, Joe Turner (Redford) har en bemerkelsesverdig ordveksling i sluttscenen utenfor New York Times. Har vi planer om å invadere Midt-Østen? spør Turner. Absolutt ikke, svarer Deputy Director Higgins: We play games. What if? How many men? Finnes det billigere måter å destabilisere et regime? Og CIA-sjef Higgins fortsetter: I dag er det olje. Om ti-femten år er det mat eller plutonium. Hva vil folk forvente av oss da? Spør dem når de begynner å sulte og fryse. Vet du hva, de vil ikke engang bli spurt. De vil at vi skal bringe dem det de mangler! Første del av utsagnet er for lengst historie. Ved et clin d’œil fra Redford til sitt beste øyeblikk på lerretet – men også fordi det er minst like aktuelt som i 1975 – får senator Cruise gjenta essensen av Higgins’ utsagn.

Dette vil være høyresidens trumfkort helt til den siste isen har smeltet. Hva kan man svare? I told them a story, sier Turner og peker opp mot New York Times. How do you know they’ll print it? svarer Higgins. Når så vi sist en så tankevekkende mainstream-film fra USA? Redfords nye har sine øyeblikk, men verken filmen eller den dertil tilknyttede, velmenende aktivitetskampanjen What do you stand for? vil bli husket om 30 år.

© norske LMD

Lions for Lambs
, USA 2007, 1. t 40 min. Verdenspremiere i en rekke byer 9. november.

Fotnoter:
1 Filmens tittel spiller på utsagn fra tyske militære under første verdenskrig om hvor modige engelske soldater var, like modige som generalene deres var udugelige. Redford siterer en tysk generals memoarer: «Nowhere else have I seen such Lions led by such Lambs.»