Mellom kaos og et minimum av anstendighet

Militærkupp, blodige diktaturer og sosiale konfrontasjoner preget Argentina i nesten hele det forrige århundret. 24 år etter demokratiets gjenkomst har en kvinne for første gang blitt valgt til landets overhode. Vil Cristina Fernández ta Argentina et steg videre mot demokratisk og sosial stabilitet? Hennes forgjengere (og ektemann) Néstor Kirchner fikk landet tilbake på beina igjen etter den økonomiske krisen i 2001. Etter flere år med tøylesløs nyliberalisme levde nærmere 60 prosent av befolkningen under WHOs fattigdomsgrense. President Kirchner endret kurs, tok et oppgjør med de internasjonale finansinstitusjonene og skapte et økonomisk «mirakel». Fernández møter ingen krise, men mange farer ligger på lur. Vil hun være på høyde med situasjonen? Og vil det argentinske samfunnet følge henne?

Den 10. desember 1983 ble Raúl Alfonsín Argentinas president, etter å ha fått flertall i et fritt valg. I desember 2007 tiltrådte Cristina Fernández, den første kvinnen som har blitt valgt til å innta stillingen som republikkens overhode. Ved et raskt tilbakeblikk kan vi konstatere at det i løpet av 24 år har blitt holdt seks presidentvalg – i tillegg til kommune-, parlaments- og provinsvalg. Landets grunnlov er blitt endret. Under regjeringstiden til Alfonsín fant det sted noen militære tilløp som mislyktes i møtet med folkets avvisende holdning. Men presidenten måtte likevel gå av i 1989, flere måneder før det lovfestede tidspunktet, på bakgrunn av en finanskrise. I 2000 gikk en av republikkens visepresidenter, Carlos Alvarez, av etter å ha fordømt en alvorlig korrupsjonssak i senatet. I desember 2001 så president Fernando de la Rua seg tvunget til å søke avskjed etter et folkeopprør knyttet til en alvorlig krise. Den femte av hans etterfølgere (til sammen fire på mindre enn en måned), Eduardo Duhalde, ble leder for en overgangsregjering som holdt nye demokratiske valg i oktober 2003. Det var da den nåværende presidenten, Néstor Kirchner, ble valgt.

Krisen i slutten av 2001 ble et vendepunkt i den argentinske prosessen for å befeste demokratiet. Utenlandsgjelden var blitt firedoblet siden 1983 og var oppe i vel 180 000 millioner dollar. Argentina var bankerott i de internasjonale kreditorenes øyne, sentralbankens reserver var oppbrukt, bankene holdt tilbake klientenes innskudd og økonomien var praktisk talt lammet. De la Ruas avgang utløste en generell uro. Den underliggende årsaken var at etter mer enn ti år med tøylesløs nyliberalisme (Argentina hadde privatisert alle sine statlige bedrifter til spottpris, til og med sine olje- og gassforekomster, og ble ansett som «mønstereleven» innenfor den nyliberalistiske skolen) hadde levestandarden til nesten 60 prosent av befolkningen falt under WHOs fattigdomsgrense (omtrent 20 prosent levde i absolutt fattigdom). Korrupsjons- og kriminalitetsratene hadde nådd akutte nivåer. Kort sagt var landet som gjennom hele 1900-tallet hadde hatt den jevneste rikdomsfordelingen i Latin-Amerika, blitt et av landene med størst ulikheter.

President Kirchner endret de nyliberale spillereglene: Han nektet å anerkjenne deler av utenlandsgjelden, fikk forhandlet fram nye frister og framfor alt ville han ville ikke lenger ha noe å gjøre med Det internasjonale pengefondet (IMF). Slik oppsto «mirakelet»: fra 2003 har landet i gjennomsnitt hatt en årlig vekst på åtte prosent. Argentina har nå et sterkt budsjettoverskudd og sentralbankens reserver er oppe i 50 000 millioner dollar. Denne utvikling skyldes en devaluering på 300 prosent av pesoen forordnet av forgjengeren Duhalde, svært fordelaktige internasjonale konjunkturer for Argentinas omfattende vareproduksjon (hovedsakelig energi-, jordbruks- og kvegavlsprodukter), en finanspolitikk basert på høye forskuddsskatter på eksportprodukter i multinasjonale bedrifters hender, tiltak for å stimulere industrien, og en større sosial bevissthet som forbedret folkets levekår (selv om den så langt ikke har maktet å endre de vesentligste sosiale effektene av krisen). I oktober 2007 ble senator vant Cristina Fernández – advokat, aktivist gjennom en årrekke og hustru til president Kirchner – folkets tillit med løfter om å videreføre endringene.


ALT DET OVENNEVNTE kunne vært innledningen til en artikkel om republikken Argentina i et årlig oppdatert oppslagsverk. Der ville man funnet en oppramsing av alle de elementene som skal til for å beskrive situasjonen på 24. årsdagen for demokratiets gjenkomst, etter nesten et århundre med militærkupp og blodige politiske og sosiale konfrontasjoner.
Men den perioden landet er inne i er langt mer kompleks og interessant enn som så. Den gradvise vridningen bort fra den nyliberale holdningen – som den nyvalgte presidenten etter alt å dømme vil følge opp – kommer parallelt med omfattende politiske endringer. De tre kreftene som monopoliserte det politiske livet på 1900-tallet – militærmakten, radikale partiet og peronistpartiet – er i ferd med å gå i oppløsning eller har allerede forsvunnet.

Militærmakt – som opptrådte som væpnet dommer i det politiske livet gjennom hele det 20. Århundre – la opp sammen med det siste diktaturet, etter at de i 1976 hadde igangsatt den nyliberale etappen. I mellomtiden hadde de også veltet seg i blodet til 30 000 «desaparecidos» (forsvunne) og gjort seg til latter gjennom den absurde invasjonen av Falklandsøyene og det påfølgende militære nederlaget overfor Storbritannia.

Det radikale partiet (Unión Cívica Radical) som ble grunnlagt på slutten av 1800-tallet, begynte å gå i oppløsning allerede under Raúl Alfonsín. Stilt overfor militært press på grunn av sin menneskerettighetspolitikk og uberegnelige finanspolitikk, viste han en vaklende holdning.1 Til slutt brøt det totalt sammen i 2001, da den inkompetente radikale presidenten de la Rua, som hadde videreført de nyliberale handlingsplanene, måtte trekke seg.

Peronistpartiet (Partido Justicialista) falt i miskreditt og ble splittet internt på slutten av Carlos Menems regjeringstid (1989–1999). Menem gikk så langt i sin omfavnelse av nyliberalismen at hans utenriksminister, Guido Di Tella, presterte å beskrive forholdet mellom Argentina og George Bush seniors USA som «kjødelig» …
Denne oppløsningen av de opprinnelige maktaktørene ble klar i det siste valget, som førte til peronisten Cristina Fernández’ seier. For hennes visepresidentkandidat var … en radikaler, Julio Cobos. Fernández fikk stemmene til peronistene på grunnplanet ved å skilte med et nytt parti, Seiersfronten (Frente para la Victoria), grunnlagt av Néstor Kirchner. De radikales kandidat var, på den annen side, … en peronist, Roberto Lavagna, tidligere finansminister under Eduardo Duhaldes regjering. Peronistene, som har falt i hendene på en liten gruppe innflytelsesrike «caudillos» med lav oppslutning (det klassiske bildet av en korrupsjonskultur, som mange ikke lenger aksepterer), fikk mindre enn 8 prosent av stemmene. De mest radikale partiene til venstre (maoister, trotskister, kommunister) og høyre (neoliberale og kuppledere) er nå redusert til det rent symbolske, til en slags sporadiske bråkmakere. Sosialismen og nyliberalismen fragmenteres og krysser hverandres spor. Sosialistpartiet, som sist juli for første gang slo igjennom på regjeringsnivå i en viktig provins, Santa Fe, delte seg like før presidentvalget i en liberal-katolsk retning, som støttet Borgerkoalisjonen (Coalición Cívica) til Elisa Carrió (hennes visepresidentkandidat var sosialisten Rubén Giustiniani) og en sosialdemokratisk retning, som støttet Cristina Fernández …

Den militære herskesyken og den radikale så vel som peronistiske populismen – denne forvirrede blandingen som gjennom hele 1900-tallet kom til syne gjennom forskjellige (antidemokratiske) allianser – er dermed i ferd med å løse seg opp.


KANSKJE ER DET derfor Cristina Fernández helt siden hun offisielt stilte som kandidat gjorde sitt ytterste for ikke å falle for en tom og populistisk diskurs. For å tilby noe mer enn det fornyende faktum at hun kunne komme til å bli den første folkevalgte kvinnen som inntok presidentpalasset Casa Rosada. Mottoet for kampanjen hennes var «forandringene har akkurat startet». Ved å gjøre om på spillereglene – som å skrike og lire av seg slagord – som lenge har vært det rådende virkemiddelet blant argentinske politikere, forklarte hun klart og oppriktig hva hovedlinjene i disse forandringene handlet om. Klart, fordi hun redegjorde for hva forslagene besto i, og så velbegrunnet som det lar seg gjøre i en valgtale eller et intervju. Ærlig, fordi hun ikke holdt sin egen tankegang skjult. Overfor venstresiden gjorde hun det klart at hennes modell er en kapitalisme med sterk statlig engasjement. Til høyresiden – og særlig overfor arbeidsgiverne som hun gjerne henvender seg til – sa hun at hennes fokus og ansvar er det sosiale, og at det ikke er uaktuelt å vende tilbake til nyliberalismen.

Hennes stil markerte et brudd med den peronistiske retorikken, noe hennes ektemann, president Kirchner, allerede hadde vært inne på. Enten det skyldes beregning eller overbevisning, har Fernández skjønt at symbolikken og den affekterte stilen – som gjør innholdsløse taler uutholdelige – ikke lenger «fungerer». Dette fordi det virker avskrekkende på dem som er gamle nok til å huske, og betyr noe for de unge.

Innholdet i hennes budskap kan det sammenfattes i to punkter: «å gjenoppbygge den konstitusjonelle, demokratiske staten» og innføre en «institusjonell pakt» mellom kapitalen og arbeidet med staten som mellomledd, der staten beskrives som en «modell for økonomisk og sosial oppbygning […] for sosial inkludering […] et motstykke til den økonomien og modellen for ressurs- og rikdomsfordeling som rådet under det nyliberale regimet på 90-tallet».2

Det første forslaget er en forutsetning for det andre, ettersom staten uten virkelig demokratiske, effektive og anstendige institusjoner ikke vil kunne fungere som mellomledd mellom kapitalen og arbeidet. Uten disse institusjonene vil den fortsette å være det den er i dag: en for borgerne ytterst kostbar representant for kapitalen i møtet med arbeidernes rettigheter; en enhet som i beste fall er minimalt veldedig, i verste fall undertrykkende, for den enorme sektoren som har falt utenfor.
Selvfølgelig gjenstår det å se om Fernández virkelig forsøker å gjennomføre sitt forsett om å respektere republikkens maktfordeling. Hvilket innebærer å ikke regjere på dekret eller gjennom permanente spesialfullmakter, slik som til og med Néstor Kirchner gjorde – selv om Kirchner kunne rettferdiggjøre det ved å peke på at han har tatt over regjeringen i en eksepsjonell krisesituasjon. At Fernández påpeker og fordømmer dette på en så konkret måte er noe nytt og lovende.3 «Gjenoppbyggingen av en demokratisk, konstitusjonell stat er ikke noen mindre oppgave,»4 har hun uttalt.
Avtalen mellom arbeidsgivere, arbeidere og staten – som Fernández kaller en «økonomisk og sosial modell» – er i sin essens peronismens gamle og slående idé. Denne ideen ble iverksatt i forskjellige varianter avhengig av tidspunkt og omstendigheter med gode resultater fra og med 1945. Og Perón forsøkte selv å gå tilbake til den i 1973. Han mislyktes imidlertid. Dels fordi landet var nedsunket i politisk vold, men også på grunn av hans egen død som førte til at landet gikk inn i en krise som kulminerte med statskuppet i 1976.


DERSOM FERNÁNDEZ nå lykkes i å stabilisere staten og politikken, gjenstår det å se hvordan hun vil gripe an den «sosiale og økonomiske modellen» sin. I dag finnes det ikke en massiv revolusjonær venstreside, slik som i 1973, verken innenfor eller utenfor peronismen, som er i stand til å stikke kjepper i hjulene for et prosjekt. Men heller ikke noe som tilsvarer arbeidsgiverforeningen Confederación General Económica (CGE). Den var på 70-tallet en mektig organisasjon for det som, for første gang og svært kortvarig, virke som de nasjonale arbeidsgivernes kjerne og et spirende nasjonalt borgerskap. Når det gjelder fagbevegelsen – som gjerne vil anses som «bærebjelken» til arbeiderne som omtales i Fernandez’ foreslåtte modell – er det med få unntak en mafiøs, korrupt og autoritær organisasjon, og med andre ord ikke særlig tillitsvekkende. Arbeidsgiverne er på sin side organisert i mektige organisasjoner som Sociedad Rural (det rurale samfunn), la Federación Agraria Argentina (Argentinas jordbruksforbund), la Unión Industrial Argentina (Argentinas industrielle union), Asamblea de Peque--os y Medianos Empresarios (små og mellomstore bedrifters arbeidsgiverforening). Deres interesser er splittede, for ikke å si motsatte. SR og UIA representerer stort sett «storkapitalen», og FAA og APYME den lille og mellomstore. På den annen side har bedriftene de siste årene blitt transnasjonale og kraftig konsentrert, noe som skaper ytterligere vanskeligheter for prosjektet.

Med andre ord, «gjenoppbyggingen av staten» vil kreve dyptgående politiske reformer, nye lover og grunnleggende kulturelle endringer. Og den «økonomiske og sosiale modellen» vil kreve endringer av skattemessig art, men også av fagorganisasjoner, samt reguleringstiltak og tiltak for å forhindre monopoler. Dessuten vil det bli nødvendig med en klar definisjon av målsetninger på kortere og lengre sikt. Det gjenstår å se om Fernández vil forsøke å få dette igjennom og hvordan, ettersom det innebærer en svært omfattende fornyelse, og motstanden kommer til å bli enorm.

Den nåværende regjeringen etterlater seg en relativt stabil situasjon, og en blomstrende økonomi med fordelaktige internasjonale rammer. Men det mørke skyer spøker i horisonten: intern inflasjon, energikrise (olje- og gassreservene kommer neppe til å vare i ti år til), internasjonal finanskrise …

Når det gjelder regional integrasjon (Mercosur, Banco del Sur, den sørlige gassledningen) vil man måtte å gå bort fra famlingen, koketteriet, fra tilfeldige politiske innspill og den nesten evige improviseringen, og over til en klart definert strategi. Det siste latinamerikanske toppmøtet i Chiles hovedstad Santiago viste at både mulighetene og problemene fortsatt er til stede.

Cristina Fernández’ regjering vil bli møtt med sivile krav, og denne gangen vil det være helt nødvendig å innfri det hun lovte: solide institusjoner og en funksjonell stat, sosialt samhold og utvikling. Enten iverksetter hun disse endringene med synlige resultater, eller så vil den politiske og sosiale ubalansen raskt innhente henne. Når det gjelder det sosiale samholdet, må dette forstås som en omfordeling av rikdommen, et tiltak som må kunne kombineres med organiserte og konsoliderte arbeidsgivere. De fordelaktige internasjonale konjunkturene kan komme til å vedvare. Men «ressursene» en slik dobbel satsning gir, bør bygge på en drastisk nedgang i korrupsjonen – både den offentlige og den private, der bestikkelser og tjenester ikke er annet enn den synlige toppen av et isfjell av fastsetting av priser, overpriser, overfakturering, skatteunndragelse, allslags spekulasjon; forskjellige triks som de multinasjonale bedriftene er de mest utspekulerte ekspertene på.

Den neste regjeringen vil, akkurat som Néstor Kirchners, bli en overgangsregjering, mellom det totale kaos og et minimum av anstendighet. Den arver ikke en krise, men en mer eller mindre stabilisert situasjon, med gode forutsetninger og mange farer i sikte. Politisk sett og ifølge de valgresultatene, artikulerer Fernández kun forventningene til halve samfunnet, ettersom hun vant valget med 45,7 prosent av stemmene, inkludert en høy andel tvilere som stemte på «et mindre onde». Derfor vil hun omgående bli gjenstand for forventninger, både fra en sterk opposisjon og fra sine egne.


KORT FORTALT STÅR Cristina Fernández overfor den samme utfordringen som Alfonsín bukket under for, og som både Carlos Menem og Fernando de la Rua grep an i henhold til den gamle politikken: bedrageri, tyveri og i beste fall intellektuell latskap. I kjølvannet av denne serien med fiaskoer, udugelighet og svik, ser det ut til at den nye presidenten kommer akkurat i rett tid. Oppløsningen av den tradisjonelle politikken peker mot noe nytt, som stemmer overens med forhåpningene til i alle fall en viktig andel av samfunnet, og med de fordelaktige vindene som blåser over hennes område og verden.

Vil hun være på høyde med situasjonen? Vil det argentinske samfunnet, lettsindig og desillusjonert som det er blitt, følge henne?

Oversatt av K.S.



Fotnoter:
1 Alfonsín igangsatte i 1984 en eksemplarisk rettssak mot diktaturets militærjunta, som fikk internasjonal betydning (den ble blant annet sammenlignet med Nürnberg-prosessen) og som endte med strenge domfellelser. Men senere ga han etter for det militære presset, og innførte lovene «Punto Final» og «Obediencia Debida» (lydighetsplikt), som tok siste på å begrense rettssakene mot andre siktede. Den nåværende Høyesteretten, oppnevnt av president Kirchner, har annullert disse lovene og rettssakene er nå gjenopptatt.

2 Tale i anledning av hennes anerkjennelse av kandidaturet, i byen La Plata 20. juli 2007.

3 En lovgivende makt som på grunn av frafall, press eller korrupsjon i stedet for å stemme på de lovene vi argentinere fortjente og trengte, stemte fordi Fondet (IMF) krevde det; fordi en minister (korrumperte det); eller fordi de militære hadde inntatt på gatene (..)», tale i La Plata, som over.

4 Samme kilde som over.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Default thumbnail
Forrige sak

Soldater eller næringslivstopper?

Default thumbnail
Neste sak

Vendepunkt for Chavez?

Andre saker om Nord-Amerika

Klassismens problem

På de amerikanske universitetene blir det stadig vanligere å analysere samfunnet ut

0 kr 0