«Vi er med makt blitt kastet ut i et slag som ikke er vårt. Jeg ville helst sluppet å ta opp kampen mot den libanesiske hæren.» Med disse ordene henvendte en av lederne for Fatah al-Islam, Chachin Chachin, seg til en forhandler under den libanesiske hærens beleiring av den palestinske flyktningeleiren Nahr al-Bared. På den tiden var det ennå ikke kjent at han var sønn av Osama bin Laden og en høytplassert leder i Al-Qaida. Og forbeholdet som han ga uttrykk for i forhold til kampene, gjenspeilte den tvetydige posisjoneringen til bin Ladens organisasjon overfor Libanon: Er landet et område for konfrontasjon med USA og deres allierte, eller bør det betraktes bare som en trenings- og transittbase for Al-Qaida-krigere?

ETTER 4. SEPTEMBER 2007 – to dager etter at flyktningleiren falt – erkjente direktøren for hærens etterretningstjeneste, Georges Khoury, at soldatene fra Fatah al-Islam virkelig var medlemmer av Al-Qaida. Men denne organisasjonens røtter i Libanon har en lengre historie. Allerede på 90-tallet dømte libanesiske domstoler «salafister» (se egen sak) for «å opprette terroristceller knyttet til Al-Qaida». Aktivistene som ble dømt var libanesere som hadde fulgt i fotsporene til Salim al-Shahals som i 1974 opprettet grupper av Muslimun (Muslimer) og Shahab Mohammad (Muhammeds unge) i Tripoli. Shahal ville innføre regler for hva som var «lovlig og ulovlig» i byen. Han begynte med å gå til angrep på kinosalene og hindret de unge i å gå dit. Innflytelsen hans strekk seg helt til enkelte byer i Syria. Men på denne tiden hadde de salafistiske ideene ennå ikke noe solid fundament. (…)